Bokelskere.no

Ti, når det kommer til stykket, var måskje Adam ennu vel så svak som Eva; han fristedes dog blott av sin egen like mens hun hadde djevelen selv å verge seg mot.

Små forelskelser overalt, det er derfor vi gjør det vi gjør.

Det er det verste for forelskelsen, å skilles. Da vet man at nå kommer det en natt uten den man er forelska i, en hel natt alene, da begynner de selvransakende, nervøse tankene, da stiger varmen i hjernen, da spør man seg selv, liker han meg? Gjør jeg noe feil? Burde jeg være annerledes? Burde jeg ha sagt noe annet?

EVENTYR: At du står stille slik, en kveld i en høyblokk i et land, lener deg ut av vinduet da du med ett faller ut i snøværet, i luft, men du treffer aldri bakken, faller gjennom både epleskallskorpe og mantel – og opp fra jorden i et annet land og suges opp mot et vindu, kravler inn i høyblokken, blir boende der.

Men jeg får denne følelsen av at hver og en av oss er helt ubetydelig i den store sammenhengen, jeg kunne vært en kineser på stranda, og egentlig er vi alle kinesere, eller var det sosialdemokrater.

Vietnam. Torsdag.

Tenk deg at du må skade deg selv. Tenk deg at du setter barberhøvelen eller barberbladet over det myke rosa tannkjøttet, at du barberer det av med kraftige bevegelser. Gjør det vondt å tenkte på det? Tenk deg at du trekker kanten av et papirark raskt over øyelokket. Det er vondt, ikke sant? Bare ved tanken? Innbill deg at du biter hardt i en ujevn binders av stål, drar den over tennene, sliter bort emaljen, slik at metallet risler over nervene i tennene. Det gjør vondt.

Forsøk å tenke på dette ordet: Vietnam.

Gjør det fortsatt vondt? Nei? Det burde gjøre det. Det burde det absolutt. Kanskje er det det som er problemet? Klarer du å tenke slik, at du skader deg selv?

Prøv.

Prøv å tenke at du trekker ned undertøyet ditt. At du løfter den ene testikkelen din, den venstre, ut av undertøyet, at du stiller deg ved bordet her, legger den forsiktig nedpå. Og du løfter hammeren, slår til. Av. All. Makt.

Slik føles det.

Se på verden, Georg, se på verden før du har pugget for mye fysikk og kjemi.

Jeg husker en gang jeg satte meg i bilen, kjørte gjennom halve Germania, tvers gjennom Sveits og ned på sydsiden av fjellene - for å komme til en italiensk bordell: for å se om det stadig fantes mennesker igjen i verden.

Jeg var en død mann, fordi jeg stadig bøyet meg for den påtvungne tanke, at verden hadde rett og jeg selv urett. Autoriteten påstår om seg selv at den er sann. Retten påstår at den er rettferdig. Makten sier om seg selv at den er friheten, - fordi friheten består i å innse nødvendigheten, som er å bøye seg for makten.

Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr bare én ting: adgang til å påføre andre smerte.

Jeg skriver altså litt nesten hver dag, men det hjelper ikke stort, fordi jeg omhyggelig unngår å skrive et eneste ord som har med sannheten å gjøre.

Innenfor Jorden lå planeten Venus. Den var sydende og kokende av svovel og vulkaner. Utenfor lå Mars. En gold, steril og trøstesløs steinørken. Og midt imellom lå Jorden, fremdeles grønn, fremdeles blå, fremdeles boblende av liv. Ingen kraft i universet ville føle noen sorg om også denne planeten sluttet seg til den uendelige rekken av døde kloder som svevde rundt i himmelrommet. Men Jorden hadde en vilje. Om den ikke drept av sine egne bakterier. Griske og blinde bakterier som formerte seg i sanseløs rus over egen fullkommenhet.

To milliarder for mange.

Slik ville enhver krig mellom menneskene som rammet menneskene og lot naturen være i fred, være en lykke. Ikke noe smerteskrik presset ut gjennom menneskelige lepper maktet å overdøve den urett som havene, jungelen og fjellene hadde måttet tåle. Jorden var ikke til for menneskenes skyld; mennesket var ment å tjene jorden

Det er forskjell på dumhet og uvitenhet. Fugler som flyr på vindusruter er ikke dumme, det er bare enkelte ting de ikke kan se. Sauer som ser sine venner sjokkes av elektriske gjerder hver eneste dag, for så å gå bort å snuse på det samme gjerdet selv, er dumme. Hva var jeg?

Forelska og sytten og et halvt. Perfekt kombinasjon for udåder i kjærlighetens navn.

om jensenius, operasangeren: og jeg har lyst til å kalle han hvalen for hvalene synger også, de synger fordi de er ensomme og havet er så altfor stort for dem.

"Har du i grunnen tenkt på at mennesket nesten utelukkende består av vann?" spurte Ennen. "Nei, hvor mye da?" "72,8%. Det er omtrent det samme som mengden hav på jorden." Har du noen gang tenkt på at om du strekker armene dine ut til siden, blir lengden den samme som høyden din?" prøvde jeg. "Noen ganger. Ikke ofte, men av og til, ja." "Da så."

Jeg hadde sluttet å virke, hadde jeg. Ja. Ute av drift. Fra i dag sluttet dagene å ha nummer, de ble bare tirsdager. Fra i dag var jeg ikke lenger et tannhjul i maskineriet. Fra i dag av var jeg endelig ødelagt.

Det var dette jeg ville. Være et velfungerende hjul i verden. Gjøre det riktige. Ingenting mer.

Det er ingen som har tatt en gråtkvalt avskjed med Euklids geometri eller atomenes periodiske system. Det er ingen som feller noen tårer fordi de skal koples fra internett eller gangetabellen. Det er verden man tar avskjed med, det er livet, eventyret.

Men hva er et menneske, Georg? Hvor mye er et menneske verdt? Er vi bare støv som virvles opp og spres for alle vinder?