Bokelskere.no

Han kan ikke reservere seg mot det som ikke er noen andres - hans eget liv - og erkjennelsen av nettopp det, at ingen andre enn jeg er i besittelse av dette, er overveldende. Ingen andre enn jeg lver dette livet, ingen andre i hele verdenshistorien, verken før meg, eller etter meg, kommer til å ha dette livet. Det er dette livet som løper mot ham når han står i vinden på flyplassen. En kjempemessig flokk av hendelser som bare er hans; onkel Steinar spiller Led Zeppelin og sier at han tenker å bygge veranda, Hilde lukker hamsterøynene og kysser ham på munnen, pappa kjører bil, rister sakte på hodet og forteller om krign, Helge løper etter ham langs Breiavannet, han kliner med Irene inntil en stein i skogen, han gråter på Hardangervidda, mamma smører matpappe, pappa setter tommelen i været og sier: Bra, Jarle. En tett masse av steder; hushjørner, trær, kjellerstuer, gatekryss og skoger. Alt virker som om det har stått her og ventet, ute på Sola flyplass, for å hilse ham velkommen hjem: Kjære Jarle. Endelig. Der er du. Her er livet ditt. Trærne dine, himmelen din, stedene dine, folkene dine. Du skal være velkommen. Oss slipper du aldri unna.

Verden lever, men pappa er død: Over skyene finnes det ikke hus, det finnes ikke biler, det finnes ikke trær, og det finnes ikke påskeliljer. Der oppe er det ikke små gutter i fløyelsbukser som forsøker å knytte skolissene på gulvet i gangen. Der oppe finnes det ikke barn som får margarin i ukedagene og meierismør i helgene. Det finnes ikke jenter som vil kysse deg, og det finnes ikke foreldre som vil passe på deg. Det er bare luft, de dødes tålmodige luft? Kanskje er de der ute, alle de vakre døde. Svever omkring, gjennomsiktige, usynlige, døde for de levende, levende bare for seg selv. Av og til lar de seg synke til jorda, lander mykt på en asfaltert gate i en liten by, oppsøker et hus de selv en gang bodde i, setter seg i en sofa de en gang kjøpte, før de ble levende døde. Og så puster de på deg når du går forbi.

Hun smiler til ham, og han tenker at denne morgenen, mens vi flyr gjennom skyene og den tidlige sola treffer vinduet, ser hun på meg med større kjærlighet enn på lang, lang tid. Men hun kjenner meg ikke.

Et par ganger har jeg vært innlagt. Det var til det beste. Jeg kaller det ikke psykiatrisk avdeling. Det lyder så kaldt. Til gjengjeld kaller jeg det heller ikke galehuset eller sanatoriet. Jeg sier nerveklinikken. Mitt eget lille gjøkerede.
Der modnes vi, under oppsikt og kontroll, i våre osteklokker av innestengt angst.
For dette er også meg.
Jeg kan være en sær satan. Jeg vet det. Jeg har problemer med å innordne meg. Det er vel derfor jeg ikke er professor. Autoriteter og regler provoserer meg. Andre mennesker provoserer meg. Tiværelsen provoserer meg.
Jeg er nok ikke helt lett å ha med å gjøre.

Jeg vil bare si til dere at dere ikke må vente på at livet skal bli bedre. Man må innse at man ikke kan få alt man vil her i livet, og av og til opplever man motgang, mer eller mindre. Jeg så hele tiden fremover. Prøv heller å se på hva dere har her og nå, og nyt det. Vær fornøyde, og hvis dere ikke er det, så gjør noe med det. Jeg kan ikke gjøre noe med livet mitt akkurat nå. Jeg har ikke kontrollen lenger. Hvis dette aldri hadde skjedd, ville jeg mest sannsynlig gledet meg til jeg skulle flytte for å studere, for da skulle alt blitt bedre. Kanskje var det dette som måtte til for at jeg skulle få opp øynene? Jeg har i hvert fall fått et nytt syn på livet nå. Jeg håper bare at jeg får en sjanse til.

Ventetida var best, eller verst, alt ettersom, når det først skjedde, når man var der, så var det liksom over allerede og noe annet som var sværere og finere eller styggere og jævligere vinka i det fjerne. Og så var det bare å gå i gang med å vente, glede, grue seg igjen.

Bussen svinger ut og akselererer, og et øyeblikk utligner bevegelsene hverandre. Bussen på vei forover, hun på vei bakover. En liten stund er avstanden mellom dere den samme, selvom hun i virkeligheten er på full fart vekk.

You don't get to choose if you get hurt in this life, old man, but you do have some say in who hurts you.

Love is sweet, dearest Ned, but it cannot change a man's nature.

I believe the universe wants to be noticed. I think the universe is improbably biased toward consciousness, that it rewards intelligence in part because the universe enjoys its elegance being observed. And who am I, living in the middle of history, to tell the universe that it—or my observation of it—is temporary?

“I’m like. Like. I’m like a grenade, Mom. I’m a grenade and at some point I’m going to blow up and I would like to minimize the casualties, okay?”

Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-Eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Jeg kan gjøre alt du vil. Alt du vil, i den rekkefølgen du har lyst til at det skal skje i og alt kan være som det var. Jeg skal ikke gå noen steder. Jeg skal være her og jeg skal aldri gå. Selv om aldri er et stort ord og elsker er et enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min. Se ned på det lyse, åpne ansiktet ditt. Dra håret ditt bakover. Kysse deg der hvor nesa di blir til panne. Og du skal si at jeg må passe på så du ikke blåser bort. Og jeg skal legge meg tungt oppå deg og si at det er umulig for deg å blåse bort nå.

'Do you remember me telling you we are practising non-verbal spells, Potter?'

'Yes.'

'Yes, sir.'

'There's no need to call me "sir", Professor.'

-Du og Helle har masse til felles, sier Perry. - Først og fremst ser dere jævla bra ut begge to og resten kan dere finne ut på egenhånd.

Før var jeg aldri redd. Nå har jeg bare lyst til å sove.

You're gorgeous, you old hag, and if I could give you just one gift ever for the rest of your life it would be this. Confidence. It would be the gift of confidence. Either that or a scented candle.

Han visste at han ikkje var nokon stor fotograf, men han sette æra si i å gjøre folk vakre. Han var dyktig til å gjøre folk meir attraktive enn dei i realiteten var. Fotografar kunne snakke om den avgjørande augneblinken så mykje dei bare orka, om korleis dei fanga sjela til objektet, om evna til å gripe sanninga eller visualisere ei innsikt. Det var noko piss. Folk ville ikkje ha sanninga hengande på veggen heime, dei ville ha noko dei kunne leve med.

Hvor dårlig kan ting gå? Det kan gå ufattelig dårlig.

Som barn gikk jeg omkring og trodde at de voksne hadde ristet av seg all umodenhet, dette var helt feil, det har de slett ikke gjort, i tillegg er det vel et urimelig krav å stille til et voksent menneske, og - hva vet jeg - er det ikke også et krav som begrenser det menneskelige?