Bokelskere.no

Adults follow paths. Children explore. Adults are content to walk the same way, hundreds of times, or thousands; perhaps it never occurs to adults to step off the paths, to creep beneath rhododendrons, to find the spaces between fences. I was a child, which meant that I knew a dozen different ways of getting out of our property and into the lane, ways that would not involve walking down our drive.

Jeg sitter på lesesalen, og selv når jeg mister konsentrasjonen, selv når jeg ikke leser, selv når jeg stirrer ut av vinduene oppe i andre etasje, spyr hjernen min ut tanker. Tankene som et hjernesekret. Som at armhulene svetter. Som at øynene gråter.

"Alle steder er helt like," sier jeg.
"Hva mener du?"
"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de fra Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter en stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så på en måte kan man jo bare bli der man er hele livet."
"Det blir ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."
"Men tror du det er sant? At alle steder er like?"
Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar.

Og når du blir gamal, vil du tenke tilbake til denne stunda då dette enkle var meir en nok: å halde hender ute i regnet.

No one escapes from a war. No one. Not even the survivors. You accept things that would appal you at any other time because life has temporarily lost meaning.

Man kan selvsagt alltids oppsøke bordeller, de finnes nok i hopetall der. Men jeg slår ideen raskt fra meg. Jeg vil anta at jeg kommer for fort til at det vil ha noen hensikt, og det viktgste er å få tiden til å gå.

Lydene er så kjente, og rommet så lite at hele meg fylles av ingenting, og den følelsen du har av at alle andre opplever noe utenom deg, at alle andre har begynt livene sine på ordentlig, går på de festene du bare ser på film, kysser de gutta du ikke tør å si hei til i skolegården, de går og legger seg med et smil om munnen, mens du ligger våken og skriver i daboka di om alt som ikke skjer.

Å angre på en drøm er det mest nedbrytende man kan drive med.

Og Ingrid kjente denne kraften som bare en fugl kan forstå der den sitter på et høydedrag med utslåtte vinger og kan la vinden gjøre resten.

Fordi du kyssa meg og spurte: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

PASCAL:
Men likevel… dette er et bilde du ikke kan fremkalle.

ALAN:
Fordi?

PASCAL:
Fordi du mangler en ingrediens.

ALAN:
Og det er?

PASCAL:
Forståelsen av at du kunne vært meg, allerede i morgen.

Hvorfor ender ikke verden? Jeg venter bare på at verden skal gå under, men den gjør ikke det, det er det som gjør meg så forbanna.

For av alt som beveger seg i meg, er dømmesyken min det jeg forakter mest, ja, den dømmer jeg hardest.

Dykkere, det er så langt ned man kan komme. Astronauter, det er så høyt man kan komme. Seilskuter, det er noe langt inni historiens dyp. Og luftskip, det er verdenen som ikke ble

Kvarandre

eg vil stryka deg over håret
eg vil seia til deg
kor mykje eg bryr meg om deg
og så ser eg ei brå redsle
i augo dine
og så smiler vi til kvarandre

"But I believe in true love, you know? I don't believe that everybody gets to keep their eyes or not get sick or whatever, but everybody should have true love, and it should last at least as long as your life does."

Hvor er festene du så på tv, hvor er Johnny som forteller foreldrene dine at ingen får parkere deg i et hjørne, hvor er han som skal be deg på skoleball, hvor er egentlig skoleballet i det hele tatt, de greiene i gymsalen er jo bare helt dust, og du tilbringer fortsatt nettene med å ligge alene inne på rommet ditt og skrive i dagboka di om alt det som ikke skjer, og du begynner på videregående, og når ballen begynner å rulle, når gutten sier hei til deg, når du ikke lenger gremmes av å se deg selv i speilet, når nettene bare er ølkasser og russefester, når du har glemt hvorfor du lengtet etter alt dette, når du sitter i din egen leilighet, helt alene, og ser en etter en av vennene dine flytte til utlandet, få seg samboer, forlove seg, ta eksamen og begynne i jobb, når du står opp hver dag og går samme sted, enten det er til en jobb eller en lesesalsplass, når du innser at ting begynner å bli som de skal være, at ting begynner å sette seg, lengter du kanskje tilbake til den benken du likte å sitte på da du ennå ikke kjente det mennesket du har blitt i dag, da alt som gjorde vondt var det verste som hadde skjedd deg, da alt som var fint var det vakreste som fantes, da følelsene dine fylte hele deg, og hjertet ditt i hvert fall fortsatt var varmt.

Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene.

Leser Gud bøker? spør pappa forundret.
Klart han gjør. Han har et stort bibliotek. Selv Gud trenger et leksikon å slå opp i av og til.

Jeg kan ikke se mamma noe sted. Kanskje hun er ute og luker i paradis, sier Anna. Gud er nok glad for en gartner. Han kan trenge litt hjelp med hagen, han som har så mye annet å tenke på.