Bokelskere.no

Kritikerrost bestselger fra 2011. En bok jeg kjøpte på loppis år tilbake og har hatt lenge i bokhylla. En fantastisk bok. En perle, en skatt! Noe av det beste jeg noensinne har lest! Terningkast 6, uten tvil!

Haren… er en dokumentarroman. Altså basert på virkelige hendelser. Fortalt på en høyst original og fascinerende måte. Anbefales varmt! Jeg sier ikke mer. Det er bare å skaffe seg boken og lese den! Du vil ikke angre. Vil du vite mer om Haren… Google den og du får all info du trenger.

Da har jeg lagt dine forslag på «Midnattsbarn» og «Salka Valka» til kandidatlisten for «verdens beste bok.»

Felemakaren. Edvard Hoem.

No ligg eg her, lesaren, ser vekselsvis ned i Kindelen og ut i det mørklagte rommet. Ikkje med eit tomt blikk, nei tvert om; eg ser fram og veit der står eit fjernsyn rett framfør meg på veggen der. Eg ser, og det eg ser er mykje klarare enn kva fjernsyn som helst kan formidle.
Eg ser Lars Olsen Hoem når han går frå Åndalsnes til København for å delta i krigen mot engelskmennene. Napoleon var nevnt, men han er ikkje viktig. Kanskje Napoleon var viktig, men han er det ikkje no. Eg synes der er noko rart med foten min, og ser etter om eg har gnagsår - nei, det har eg ikkje. Eg ser mot den mørke skjermen eg veit er der, og føler meg sikker på at hendelsene forfatteren malar frram om slaget mot engelskmennene i København 1801ville blitt sensurert vekk. Lukta. Den lukta av brente skip og menneske, som spredde seg som ein eim på Købens rem, klarer ikkje fjernsynet å mane fram like godt som ei bok gjer det. Ei bok og eit mørkt rom er betre. Då står ikkje teknikken i vegen mellom forfattar og lesar. Sånn er det med den saken.
Sove no? Nei, eg vil ikkje la dette sleppe. Eg har lest boka, men blir ikkje ferdig med ho. Eg tenkjer på dette med å sove, korleis det var å sove på det engelske fangeskipet Brave. Kaldt måtte vere. No frys eg, må rette litt på dyna. Eg tenker på han som miste kona si, veit at mi ligg her, men strekker ut ei hand for eg må kjenne etter for å være sikker. Får lyst til å vekke henne, fortelje henne kva ho betyr for meg, men berre kviskrar det ut i mørkret. Ho har ei jobb å gå til, skal tidleg opp.
Før i tida, tidleg på 1800-tallet, var det einaste sikre at det meste ikkje var sikkert. Det var eit strev. Eg vrir meg og ser i mørkret ut der eg veit fjorden ligg, og er glad for eg slepp å ro ein færing ut for å sikre mat til meg og mine. Eg tenker på for eit liv dei hadde, disse som budde og levde i traktene rundt Harøya, Ona, Bud og Kristiansund - der morsslekta mi hadde sitt hav og opphav. Ei losfamile frå Husøya/Ona. Eller farsslekta, fiskarbønder og håndverkere fra Gurskøya. Er det genane mine som reagerer når Lars spelar på fela si? Er det genane mine som vibrerer saman med lyden fela til Lars?
Eg veit ikkje.
Eg ser ned i min Kindle, blar i biblioteket der, tenker på om Felemakaren er den beste boka som er der, før eg ser ut i mørkret igjen og tenkjer på at ein ikkje skal rangere bøker - dei skal leve sitt eige liv. Eg har nett lest Jakobsens siste bok om Ingrid på Barrøy, Hekneveven av Mytting, og Slutten på historien av Jan Guillou. Historiske romanar alt i hop. Mykje likt i dei norske. Strev i relasjoner, og kunnskap om håndverk, mat og natur var viktig. Sverige hadde adel. Truleg mat også. Lite vind og intet skikkelig hav, men et hav av muligheter.
Denne boka og forfattaren vil nok leve evig i norsk litteraturhistorie. Edvard er den største norske nolevande forteljaren vi har. Dette er skikkelig håndverk, og det er utruleg kor god han er til å skildre anna håndverk - felemaking i sær.

Det var det eg også, omsider, havna på! Gjekk heller laus på Folk med angst av Fredrik Backman. Og den storkoste eg med med! No har eg starta på Dei sju dørene av Agnes Ravatn, og denne er også bra! Endeleg er lesegleda tilbake :-)

Dette var noe utenom det vanlige. Hadde aldri kommet over denne om det ikke var for leserne her på Bokelskere. En bok jeg aldri hadde hørt om, men som lett går inn på topp 10-lista mi, kanskje også på topp 5-lista.

Til tross for tvillingenes spesielle smak for "underholdning", så likte jeg dem. Jeg tenker at de kan være et bilde på noe helt annet enn enkeltmennesket, og kanskje er det nettopp derfor de er tvillinger. Jeg gjorde meg mange tanker da jeg leste boka. I boka brukes ingen navn, og stedet hvor handlingen utfolder seg, er heller ikke navngitt. Med litt grunnleggende historisk bakgrunnkunnskap kan man etter hvert anta hvor dette foregår.

Anbefales!

Så godt å lese en bok som har alt! Spenning, fantastisk språk, fargerikt innhold og i tillegg er lettlest så sidene bare flyr.

Spesielt bra er at små språk får like mye plass som store. Tonen er vittig og aldri sutrete. Ingenting ved boka kunne vært spesielt mye bedre, bortsett fra at bildematerialet er elendig.

Likte boka godt jeg. kan være enig i at den kunne vært strammet inn noe, særlig på slutten, men alt i alt synes jeg den var fornøyelig. Les gjerne mer i bloggen min her den som vil

Denne krever en omstilling i hodet før man begynner å lese;
dette er en novelle, som i England ble gitt ut som en quick-read - altså en novelle i bokform. Forlaget her i Norge har gjort det litt annerledes, og valgte å gi den ut som en roman. Men det funker jo ikke å strekke en kort novelle ut i en stor bok, det å gi den større skrift og legge til bilder gjør jo ikke historien noe lengre.

Når det er sagt er historien søt, men man må altså ikke gå i fellen å tro at man skal lese en hel roman. Hovedpersonen er søt og hyggelig, og hun rekker å gå gjennom en liten indre transformasjon i løpet av boken. En fin time i sofaen med denne i fanget, men en bommert av forlaget å utgi denne i det formatet de har valgt synes jeg.

Oftere enn jeg liker opplever jeg norske skjønnlitterære bøker som alt for kalde. Språket er så kontrollert og karakterene er tilknyttet og betydelige sider ved deres karakter og dramatiske behov gis til leseren i små drypp at jeg har mistet interessen for både boka og hvordan det går med personene i den når boka endelig får en stødig kurs.

Eivind Larssens "Ingen savner Edward Niema" er sånn sett en "unorsk" roman. Historien kommer raskt i gang, vi blir fort introdusert for en karakter som er morsom, sympatisk og som allerede i løpet av de første kapitlene får et mysterium både han og vi vil oppklare.

Edwards er aktuar. Eller var. Samme dag som han blir førtidspensjonert fra jobben (mot sin vilje), forteller kona ham at hun er syk. Vant med å begripe verden og livet gjennom tall og beregninger, slår han raskt fast at det er sekstisju prosents sjanse for at hans kone- en religiøs kvinne som har jobbet som regnskapsfører i mange år- vil dø innen seks år. Men som han selv innrømmer, oppfører fremtiden seg sjeldent som fortiden, og kona dør tre uker senere.

Det nevnte mysteriet blir Edward kjent med når han skal ordne med begravelsen. Han finner ut at noen har betalt alle utgiftene for begravelsen. Til og med for en nekrolog i avisen. Like etter får han et tilbud han vanskelig kan si nei til fra en mann med en kriminell bakgrunn og et mistenkelig forbindelse til den døde kona. Deretter blir hverdagen hans både mer interessant og farligere.

Det første som falt meg inn etter at jeg leste ferdig "Ingen savner Edward Niema", var at den, i motsetning til så mange norske skjønnlitterære bøker jeg har lest i løpet av det siste, var blitt skrevet med et publikum i tankene.

Jeg trodde en gang at det var en selvfølge at en bok som har blitt skrevet og gitt ut, nødvendigvis må være skrevet for et publikum. Men i løpet av de siste årene har jeg hatt et sterkere inntrykk av at mange bøker gis ut for å gis ut, eller for å bli lest av en liten sirkel av venner og venners venner.

Det er den eneste forklaringen jeg har på at det gis ut så mange bøker uten en ordentlig historie, med hovedpersoner som nekter å ville noe, som aldri engasjerer.

Anbefales varmt!

En sommer for lenge, lenge siden, inviterte en venn meg på en løpetur. Han var en spinkel løpefanatiker, kameraten min. Høy, med lange lemmer og for lite kroppsfett til å bygge opp noen muskler.

Så han løp ikke for å bli kvitte seg med noen overflødige kilo, eller fordi han var opptatt av å løping for løpingens skyld. Nei, kameraten min hadde større ambisjoner. Han ville jage klokka, sette opp sine evner mot andres, seire, tape, børste nederlagets støv av seg og begynne på nytt.

Det var derfor at han noen måneder før den ovennevnte dagen, hadde blitt medlem av den lokale idrettsklubben. Der han før måtte mase på den ene etter den andre i kameratgjengen før han til slutt fant én som var villig til å bli med på hans fem kilometer lange løpeturer, hadde han nå funnet andre som hadde like stor glede av å sette den ene foten foran den andre i et stadig økende tempo.

Jeg kom til å tenke på denne kameraten og denne perioden for så lenge siden mens jeg leste Jean Chenozs "Løpe". Kameraten min, i likhet med hundrevis, om ikke tusener som elsker løping, kom aldri i nærheten av den samme suksessen som Emil Zatopek, hovedpersonen i boka. Men han og Zatopek hadde noe felles; den genuine, altomfattende kjærligheten til denne sporten.

Da jeg motvillig løp ved siden av kameraten min for mange år siden, forsto jeg ikke hvordan gleden han hadde av akkurat denne sporten. Mer enn det, jeg skjønte ikke at det var noen glede å hente fra den. Jeg pleide å spørre ham hva vitsen var med å løpe dag inn og dag ut i kilometer etter kilometer i skog og mark, helt alene. Og kameraten min pleide å smile og si; Jeg liker det.

Jeg forsto det ikke den gangen. Men jeg tror at jeg gjør det nå.

"Løpe" er en roman med store selvbiografiske elementer og handler om den store tsjekkiske løperen Emil Zupatek. Hvis du googler navnet hans får du opp et bilde av mann med en begynnende måne. Det første som slår deg vil kanskje være at han ser ut som en løper som har lidd seg gjennom ett ulidelig løp. Det er ikke helt riktig. Det andre som vil streife deg er at du helt sikkert har sett bildet før. Og det har du også.

Emil Zupatek var i årene etter andre verdenskrig den atleten som definerte hva det ville si å være en langdistanseløper. Men han var mer enn det.

"Løpe" gir deg et fantastisk innblikk i Zupateks liv og prestasjoner. Boka vil også ta deg med på en utmålt tur gjennom Europa like før og etter andre verdenskrig som vil tenne en gnist i deg til å ville utforske de forskjellige elementene; fremveksten av den moderne atleten; Tsjekkoslovakias historie under andre verdenskrig; invasjonen av landet i 1968; livet under jernteppet, og mye mer.

"Løpe" er en liten bok på hundreogtjueto sider. Til tross for det, klarer den si noe vettugt om sporten, om individuell triumf, om den diktatoriske kommunismens kvelende overgrep, om håp og menneskelighet. Boka er varm, intelligent, human, opprørende, trist, morsom og inspirerende.

En leseopplevelse av de sjeldne.

Anbefales på det aller, aller sterkeste!

Tittel: Løpe
Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Sider: 122

Terningkast: 6

Etter å ha grunda litt på begrepet "litterær kanon" fann eg ut at det er på tide at nokon tek begrepet på alvor.

Ja enig i det, innholdet er det viktige, men jeg faller ofte for coveret. Det rare er at jeg flere ganger har kjøpt bøker , på grunn av utseende og tittel. Jeg samler jo på mine yndlingsbøker/forfattere i pene rekkefølger i bokhylla . De gode gamle klassikerne , står der trukket i skinn og gir meg gode føleleser. Men så har jeg hyller med andre bøker , bøker som er nøye valgt og bøker som ikke er i skinn , bøker som jeg har arvet, bøker som jeg hadde som barn, og jeg elsker alle. Jeg er av de som ikke klarer å kaste eller gi bort bøker, de passer jeg godt på. Men etter at jeg har kjøpt en del av de heftede , har jeg lånt bort noen, aller nådigst.!!!!

Det kan nok høyrest rett ut, men likevel er det altså slik at nokon heller vil ha den eine framfor den andre innpakninga.

Bryson er uovertruffen når det kommer til å skrive bøker om "alt og ingenting". Her tar han for seg sommeren 1927 i USA via personer og hendelser som sto sentralt. Han velger seg kriminelle, folkehelter, politikere, atleter og kunstnere og klarer - som få andre - å belyse det lille og det store på samme tid. Dette er underholdende og informativt, og interessant både i globalt og historisk perspektiv. Det er omfattende, så til tross for at boken er såpass "lettlest" som den er blir det mye å ta inn. For ikke å snakke om at den er en draug å ta med seg på bussen. Men jeg har tatt meg små pauser hvor jeg har lest annet før jeg har tatt fatt igjen uten at jeg føler jeg mistet sammenhengen. Som med alt annet Bryson har skrevet, anbefales!

Ja, nå har jeg kjøpt noen nye, så det blir nok litt forandringer i planene :) Først ut er Kate Mortons siste; The secret keeper. Dickens får heller vente!

Jeg er ikke så opptatt av hvor mange bøker jeg leser i løpet av et år,men jeg legger vekt på leseopplevelsen og det å kose meg med bøkene jeg leser:-) men er det tynne bøker går det fortere,enn om jeg leser tykkerer bøker:-)

en fantastisk roman -smekkfull av medisinsk informasjon spennende plott- hjertevarme og psykologiske interaksjoner. jeg leste den 2 ganger på rappen for å få med meg alt det nye som var "gjemt" i storryen Skulle ønske han skriver mer!

Altså eie bøker eller låne på biblioteket... Selv ser jeg ikke lengre noe poeng i å kjøpe flere bøker. Å låne på et biblioteket er for min del mere praktisk. Økonomisk, plassbesparende og jeg får de ansattes ekspertise på kjøpet.

Hvis du foretrekker å eie bøker, hvorfor det?

Katten kan tale for den som vil lytte
No spør han om kva eg har dratt i hus
Eg seier, det er ikkje mat eller bytte
Men Steinbeck si bok om menn og mus