Bokelskere.no

So, I guess we are who we are for a lot of reasons. And maybe we'll never know most of them. But even if we don't have the power to choose where we come from, we can still choose where we go from there. We can still do things. And we can try to feel okay about them.

Maybe it's good to put things in perspective, but sometimes, I think that the only perspective is to really be there. Like Sam sad. Because it's okay to feel things. And be who you are about them.

Du føler at du er den samme, selv om du er syk, men du er ikke den samme, fordi du er syk, og de har kommet fordi du er syk. Selv om de ikke har kommet fordi du er syk, men fordi du er deg, så vil du likevel tenke at de har kommet fordi du er syk. Og de merker det på deg. At du ikke lenger klarer å tro på at de har kommet fordi de har lyst til å se deg, fordi du er den du er, alltid har vært, men fordi du er syk. Og dermed blir du den syke, som ikke klarer å la være å tenke at de har kommet fordi du er syk. Og de synes det er vanskelig å sitte der framfor deg, bli mistenkt for å ha motiver de ikke hadde, men som nå vokser fram i dem, for nå blir du den syke i deres øyne også, det stakkarslige mennesket, som en gang var noe helt annet, et vakkert menneske, men som nå ikke er noe annet enn en stakkar som trenger besøk.

Å rose en ting er ikke det samme som å fordømme en annen.

Hvis du ikke vasker hendene dine, kommer du til å ende som en inntørket gammel sylteagurk, akkurat som bestemor.

Jeg var blitt en slik mann som bruker de samme klærne om og om igjen fordi de ligger øverst i klesskapet.

Hvis livet mitt hadde vært en strak line over Helvetes flammer, så hadde min tråd vært den tynneste som noensinne har vært sett på et sirkus. Men så var jeg også en djevel til å balansere.

Jeg stakk hodet inn hos Baker Hansen, og fikk øyekontakt med en av de to svenske blondinene bak disken. -Unnskyld, vet du hva klokken er? spurte jeg. Hun stirret på meg med åpen munn, som om hun ikke hørte meg. Hore, tenkte jeg. -Klokken? Har du klokke? gjentok jeg ergerlig. -Fem over halv tre, sa hun. -Takk. Da jeg smatt ut igjen på gaten, la jeg merke til parkometeret ved døren. Det lyste 14:35. Jeg kom aldri til å tilgi meg selv.

Jeg ville at alt skulle ha stått stille, fjorårets støv i karmen. Men det er nesten ingenting som står stille. For fjellene reiser seg, kontinentalplatene forskyver seg hvert år, og gamle vennskap ruster i regnet.

Tenk på dem som henter søppelet utenfor huset ditt, togføreren som får deg dit du skal. Kinomaskinisten som står inne i kontrollrommet og ser til at alt er i orden når du og mor går på kino. Ambulansesjåførene. Hun som rengjør hotellrommet ditt etter at du har dratt. Du ser dem ikke. Du kjenner dem ikke. Men du setter pris på at de gjør jobben sin, ikke sant? At de passer på deg. Kanskje er det bare det jeg vil. Passe på noen. Jeg vil bare være flink.

Det er bare i fiksjonen, i filmene og romanene at man kan fastsette forandringens eksakte øyeblikk. I virkeligheten kommer valget glidende, tanken utvikler seg litt etter litt, og det var kanskje først en gang i løpet av det første året på ungdomsskolen at jeg aktivt bestemte meg for ikke å synes.

Fredag. Man skal passe seg for fredager. De lover mye. Som en slags kinotrailer. Bare unntaksvis lever de opp til seg selv. De fleste fredagene er slette oppfølgere. Back to the Future Part 3.

Epsilon sier det statistisk sett er størst sannsynlighet for å dø i senga. Jeg bør kanskje stå opp.

Han tenkte: tausheten er den feilfrie tale.

De andre guttene satt på altanen og vinket da de fikk øye på meg. De så ut akkurat som i fjor. Vi var guttene som ikke ble eldre. Vi vokste heller baklengs, vi ble yngre og yngre, helt til vi bare forsvant.

Jeg er lœrt opp til å bekymre meg. Det viktige er å kle seg, gå på do, spise drikke, prate. Uansett hvor vondt det gjør, alt det andre.

Knausgård:

Jeg prøver å skrive så mye som mulig, så fort som mulig, så lite kritisk som mulig, for å komme så langt vekk fra meg selv som mulig.