Bokelskere.no

Hva skal vi gjøre, tenkte jeg. Når dette er over. Når vi er ferdige med all sorgen. Når vi har kommet oss igjennom det, hvis vi gjør det, hva i all verden skal vi foreta oss da.

Mennesker som snakket, men ikke én av dem om Ole-Jakob. Helvets jævla drittsekker. Hvordan var det mulig? Hva hadde de å snakke om, nå da han var død?

Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes. Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole-Jakob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig. Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake. Mens jeg sto slik, gikk solen ned, og det ble natt, og det er natten som siden har vart.

Men hvis hun har gitt deg hele sitt liv, hvordan kan det være da, at hun er alt, og du ingenting.

Vet du hva jeg tenker?
Nei.
At lykken er som vann i hendene.
Som vann?
Ja, som vann. Som når du skrur på springen og lager et slags kar med hendene og fyller hendene med vann. Sånn er lykken. Som det vannet. Det gjelder å ikke søle. Men det går jo ikke. Det er forgjeves.

Trur du det er sant det med tannhjulet og samvittigheten.
Hva da.
Jo det at samvittigheten er som et tannhjul eller til og med som ei sirkelsag som snurrer rundt med skarpe tenner i sjela og gjør vondt som faen og blodet spruter når du gjør noe som er skikkelig ille, men så gjør du bare mer og mer og tenna blir slipt ned og og sjela får træl og så merker den ingenting når hjulet går rundt og da har du blitt sånn.
Blitt sånn hva da.
En sånn som gjør jævlige ting og ikke merker det engang.

Det er den første siden som skal åpne døren for de neste seks hundre.

Papir er tålmodigere enn mennesker.

Skulle ønske det også fantes en trøst for oss som ikke har noe liv før døden.

Bry deg om hva andre mener, og du vil alltid være deres fange.

Men at en handling er godt ment, betyr på ingen måte at det kommer noe godt ut av den.

Det finnes to typer mennesker her i verden, pleide mor å si. De som kan kunsten å lytte til andre, og de som ikke kan det.

Språk er noe svært personlig. Språk er lik kropp. Der hvor de brenner bøker, vil de ende opp med å brenne mennesker.

Av alt vi ikke tåler er meningsløsheten det verste.

Jeg var selv en ihuget motstander av alle former for porno. Jeg hadde til og med vurdert å søke mannlig medlemskap i Kvinnegruppa Ottar. Flere ganger.

Samtidig har ensomheten kanskje aldri stått så lavt i kurs som den gjør i vår tid. Å være ensom er forbundet med skam, ergo noe man gjør hva man kan for å unngå, eller, om den ikke er til å unngå, gjør hva man kan for å skjule. Folk ofrer armer og ben for et liv i travelhet eller for muligheten til å kunne gi inntrykk av et liv i travelhet: Bundet på hender og føtter, ser man for seg, oppnår man sin etterlengtede anerkjennelse, tildeles man en plass i fellesskapet, innsettes man i en større sammenheng, begunstiget derav, som en følge, men en verdi, som en høyere grad av mening. Det sosiale nettverket er vår tids subtile diktatur, et det er blitt så om å gjøre å være en del av, at angsten for ikke å være det har spredt seg som en sykdom. Sykdommen skyldes idealiseringen av høyfrekvent sosial omgang som primærkilden til et sunt og normalt liv. Det er denne forestillingen om sunnhet som gjør folk syke. Omgitt av venner og vernners venner og venners venners venner gjennomsyres man av en smerte det ikke finnes lindring for, fordi rundt en er størrelsen på det sosiale nettverket svaret på alle spørsmål. Som om der er blitt skapt en ny og pervertert form for ensomhet midt i det febrilske mylderet.

Faen òg, sa betjenten og han stønna, han hadde et tungt hjerte og tok det med seg overalt

Jeg vil ikke ha alt jeg ønsker meg. Ingen vil det. Ikke egentlig. Hva ville vært morsomt hvis jeg bestandig fikk alt jeg ba om? Sånn uten videre, uten at det betyr noe? Hva så?