Hva minner dette om? Å jo, den russiske revolusjonen og Sovjetunionen. Kamerat Napoleon er en treffende beskrivelse av Sovjet under kommunismen. Her kan du trekke tydelige likheter mellom to av grisene og Stalin og Lenin, og det er veldig likt slik det blir på gården som det var i Sovjet.

I starten var dette en søt bok med flere morsomme ting. Små hendelser. Griser som leste, og de utrolig dumme sauene. En sur og tverr geit. En hest som bare greide å lære seg A, B, C og D, (hvis han lærte seg E, F, G og H glemte han de fire første). Men etter hvert forandret historien seg. Det ble tristere, og jeg kunne se tydeligere likheter til Sovjetunionen.

Vi har lært om hvordan det var i Sovjetunionen, men jeg må si at jeg ble sjokkert da jeg leste denne boka. Jeg hadde ikke sett for meg at det var slik. Det er jo helt forferdelig!!!

Språket er bra, men det er litt gammeldags. Så er jo boka gitt ut for første gang på norsk i 1964. Det forklarer en del.

Jeg anbefaler virkelig. Dette er lesestoff som de aller fleste burde lese!!! Jeg skal i hvert fall lese mer av George Orwell. Har 1984 liggende på nattbordet mitt klar til å leses.

Gripende, hjertevarm, koselig, morsom og tragisk. En herlig bok.om katten Bob og hans "eier" og livet på gaten i London.Gråt gjorde jeg også. Anbefales varmt

Ja, da må jeg legge til Kathrine Aspaas i Aftenposten, - en økonom(!) med mange fine tanker! Dessuten setter jeg pris på Cato Guhnfeldts (litt usikker på skrivemåten) historiske artikler i samme avis, - og det er stort når det er en artikkel av Levi Henriksen i søndagsavisen, selvom han vel strengt tatt ikke er journalist;)

Eva har nettopp levert masteroppgaven sin. Det er liksom nå livet skal begynne; nå skal alt bli klart. Men hun føler det samme som før. Det er ikke noe følelsesmessig skille mellom før og etter masteroppgaven har blitt levert. Det er bare det samme. Den samme uvissheten og usikkerheten. Og når vennene forlover seg, reiser til utlandet og i det hele tatt beveger seg videre i livet sitter Eva igjen. Kollektivet hun bodde i oppløses, og hun flytter hjem til mamma og pappa på Furuset. Flinke, smarte Eva som skulle bli noe stort flytter hjem igjen og begynner å jobbe i en videosjappe. Var det ikke nå livet liksom skulle starte? Hvordan i all verden havnet hun igjen på det stedet hun følte holdt henne tilbake?

Det føles så realistisk. Jeg tror 100% på situasjonen til Eva, og er skråsikker på at dette skjer hele tiden. Jeg kjenner meg i allefall veldig igjen. Forventningene som aldri ble tilfredsstilt, livet som aldri plutselig begynner, men som bare består av glidende overganger og ikke den vissheten man får inntrykk av fra musikk, tv og bøker. Dette intense utdraget fra side 29-30 er så inderlig sant:

Hvor er festene du så på tv, hvor er Johnny som forteller foreldrene
dine at ingen får parkere deg i et hjørne, hvor er han som skal be deg
på skoleball, hvor er egentlig skoleballet i det hele tatt, de greiene
i gymsalen er jo bare helt dust, og du tilbringer fortsatt nettene med
å ligge alene inne på rommet ditt og skrive i dagboka di om alt det
som ikke skjer, og du begynner på videregående, og når ballen begynner
å rulle, når gutten sier hei til deg, når du ikke lenger gremmes av å
se deg selv i speilet, når nettene bare er ølkasser og russefester,
når du har glemt hvorfor du lengtet etter alt dette, når du sitter i
din egen leilighet, helt alene, og ser en etter en av vennene dine
flytte til utlandet, få seg samboer, forlove seg, ta eksamen og
begynne i jobb, når du står opp hver dag og går samme sted, enten det
er til en jobb eller en lesesalsplass, når du innser at ting begynner
å bli som de skal være, at ting begynner å sette seg, lengter du
kanskje tilbake til den benken du likte å sitte på da du ennå ikke
kjente det mennesket du har blitt i dag, da alt som gjorde vondt var
det verste som hadde skjedd deg, da alt som var fint var det vakreste
som fantes, da følelsene dine fylte hele deg, og hjertet ditt i hvert
fall fortsatt var varmt.

Eva finner tonen igjen med barndomsbestevennen Jo, og han er en bra fyr. Eva er heldig. De faller tilbake i det samme vennskapet de hadde før hun flyttet “ut i den store verden” (selv om jeg ærlig må innrømme at det er litt vanskelig for noen som har flytta til Oslo fra et annet fylke å se for seg de helt store avstandene mellom ulike bydeler). Alle burde ha en venn som Jo.

Strømsborg har skrevet en roman som ganske riktig ikke handler om så veldig mye utover det hverdagslige, men som allikevel rommer veldig mye. Dette er boka for alle unge kvinner – i grunn også unge menn for den saks skyld – som står helt i begynnelsen på voksenlivet. For alle som venter på at livet plutselig skal begynne; for alle som venter på den følelsen som fastslår at nå, NÅ er du voksen. NÅ begynner det. Det er ikke helt sånn, selv om man gjerne får inntrykk av det gjennom oppveksten. Magasiner, filmer, serier…

Furuset er full av virkelighet, men den er ikke tung og kjip av den grunn. Tvert i mot. Den balanserer selvsikkert midt i mellom ytterlinjene, den forstår seg på hvordan virkeligheten faktisk er – og jeg likte den svært godt. Gjennom mye nåtid, litt fortid og litt usikker fremtid får vi en ytterst relevant og vakker fortelling. Den handler ikke bare om Eva, den handler om veldig mange. Inkludert meg selv. Stedet trenger ikke være Fususet, det kunne like gjerne hett noe annet. Anbefaler den helhjertet.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Herlig gjensyn med Lars Saabye Christensens univers!

Det er faktisk nokså få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Lars Saabye Christensen. I grunnen tror jeg det kun er Knut Hamsun, Knut Faldbakken og Ketil Bjørnstad som rager over Saabye Christensen hva gjelder antall leste bøker for mitt vedkommende. I alle fall - når Lars Saabye Christensen kommer ut med nye bøker, sørger jeg alltid for å få tak i disse. Denne gangen har det riktignok av diverse årsaker tatt litt tid før jeg fikk lest boka. Nettopp derfor var det veldig beleilig å komme over lydbokutgaven sist jeg var innom biblioteket. Dermed var ikke veien lang til å få lest/hørt den!

"Sluk" består egentlig av tre deler; en om Chris Funders sommer på Frogner/Nesodden i 1969 (frem til side 206), en om Frank Farrelli - "mellommannen" - i Karmack (fra side 207 til 362) og til slutt en om Chris Funder som i mellomtiden har rukket å bli 60 år (fra side 363 til 414) - sistnevnte del i form av en eneste lang epilog som på forunderlig vis knytter del 1 og 2 sammen, skjønt trådene er meget løse og knapt merkbare, om man ikke er ekstra årvåken som leser.

Chris - eller Funder som han ble kalt - vokser opp på Frogner sammen med en arkitektfar og en hjemmeværende mor. I bokas åpningsscene skal han og faren bivåne rivingen av Philipsbygget, som hans far har vært med på å tegne (i 1958). Året er 1969, Funder er 15 år og selveste månelandingen som skjedde 20. juli, skal få sentral betydning for ham nettopp denne sommeren. Siden skal det meste av handlingen i boka foregå på Nesodden, med en fraværende far som blir igjen inne i byen etter å ha brukket beinet. Forholdet mellom Funder og moren er nesten klamt nært, og dette får Funder til å mene at moren i grunnen ikke skjønner noe som helst. Samtidig er han rørende ømhjertet når han beskriver morens enkle liv, og lurer på om hun ikke drømmer om noe større enn å gå rundt og smånynne til Ella Fitzgeralds "Blue skies" når hun tror at ingen hører på henne. Sånn sett blir dette også en bok om husmorens rolle på 1960-tallet, alt betraktet gjennom en 15 årings blikk.

En av tingene som Chris ikke slutter å forundre seg over, er morens stadige motstridende befalinger. Som at hun ikke ønsker at han skal ha for mye å gjøre med Iver Malt, sønnen av en tyskertøs, som det går rykter om fikk en sønn med en nazist under krigen og som sendte ham av gårde. Samtidig oppfordrer hun Chris til å ta seg litt ekstra av ham. Hva mener hun egentlig? Og Chris som selv sliter med en liten skavank - et bein som peker utover - har ikke akkurat flust med venner, men ønsker jo ikke akkurat å bli avspist med en venn ingen andre heller vil ha ... Via Iver Malt får han låne "Moby Dick", en bok han hele livet har en ambisjon om å få lest, men aldri klarer å forsere. I likhet med månediktet han ønsker å skrive, men som han aldri får til ... I likhet med Heidi som han ønsker å kysse, men aldri finner motet til å gjøre ...

Så skifter scenen og vi befinner oss plutselig i Karmack, en bitteliten ubetydelig by i USA. Frank Farinelli har i rollen som mellommann oppgaven med å komme med de dårlige nyhetene - altså en rolle som kan minne om prestens eller politiets når noen har forulykket. Men i stedet for å være en nøytral mellommann har Frank ofte en finger med i spillet, og det kan virke som om alt han tar i er forbundet med katastrofe. Folk dør nemlig som fluer rundt ham.

Så langt var det mye som tydet på to separate romaner i en og samme bok, inntil vi altså i epilogen atter møter Chris, nå en voksen og etablert forfatter som har fått et nervøst sammenbrudd etter at PC´en hans har kræsjet. Der lå nemlig utgaven av hans siste bok - og han har ikke sørget for backup ... En hver forfatters mørkeste mareritt, vil jeg anta.

Fordi det er forbundet med fare for å ødelegge spenningen for andre lesere av denne boka, stopper jeg her. Det jeg imidlertid kan si er at Saabye Christensen har klart det igjen: å skrive en fantastisk roman som ikke bare er vidunderlig skrevet, men som også inneholder en historie med umiskjennelige trekk fra hans tidligere romaner, samtidig som jeg knapt har lest maken. Hvordan han klarer å si de mest selvsagte ting, samtidig som han tryller dette om til stor litteratur, er for meg en gåte. Dette gjør han helt mesterlig!

Det er sagt om denne boka at den inneholder en hel del nokså klare selvbiografiske trekk - som at forfatteren selv var 15 år nettopp i 1969, som at også han hadde en arkitektfar, som at hans familie hadde tilhørighet på Frogner og oppholdt seg på Nesodden om somrene, som at forfatterens alterego i "Sluk" utga en diktsamling med tittelen "Kamelen i mitt hjerte" (utgitt i 1978). Men der stopper antakelig enhver likhet med forfatteren selv. Resten er ren fiksjon, noe han har understreket i intervju etter intervju.

Jeg har kommet til at boka fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er. Det er bokas språklige kvaliteter, dybden i personskildringene og magien i historiene som har gjort at jeg har kommet til denne konklusjonen.

På sitt beste skriver PP gyselig godt, med høy gåsehudfaktor. Det er likevel ikke tvil om at han noen ganger blir litt for pludrete og går for enkle språklige løsninger. Som i denne romanen.