Bokelskere.no

Notat: Det er flere sorte hull i fortauet. Folk ramler nedi, men det later til at ingen lar seg affisere, eller at det har blitt en vane. Frykten, en enorm styrke, som bygger seg opp fra et sted i underlivet, kommer ikke av redselen for selv å falle nedi, men for hva som vil hende den dagen hullene er fullstendig fulle av folk.

Hva jeg vil? Jeg vil finnes, jeg vil bli funnet, hentet innerst inne i dette rommet, nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes, nå når jeg endelig har falt sammen til drivved, når jeg ligger rolig på gulvet, livredd, når jeg ikke lenger finnes. Da vil jeg at du skal hente meg ut, at du skal sette meg foran høyttaleren, What now my love, stryke meg sakte over håret, slik man ville gjort med et barn, fortelle meg at det kommer til å gå bra, at alt kommer til å gå bra, at havet stiger langsomt, at vi alle er gode.

Vi begravde den dagen etter, min far, min bror og jeg, jeg foreslo at vi ikke skulle grave den så veldig langt ned, i tilfelle den ble bedre, og ville opp igjen. Far sa: nå er den død og begravet. Det er det samme om det er ti centimeter eller ti kilometer under jorden. Det finnes ingen retur, gutten min. Herfra blir du bare eldre.

Oktober er et kvinnfolk man aldri blir klok på. Gretten om morran, og så veit man aldri hva ho finner på i løpet av dagen.

Det er fem års utdanning for leger. De skal reparere et brukket bein. Hvorfor krever man ikke det samme av folk som jobber med en psykisk skade? De skal fikse et knust hjerte...

I dont know how much longer I can keep going without a friend. I used to be able to do it very easily, but that was before I knew what having a friend was like. Its much easier not to know things sometimes.

Jeg flytter rundt på gjenstander som ingen trenger, og tenker tanker som bare er til overs.

Jeg forsvinner. Det er ingenting å være lei seg for. Hele tiden fødes mennesker man kan elske, hele tiden.

Alle skal vi glemmes og alle skal vi huskes, og barna våre og barna til naboene skal huske oss og navnene våre, men ikke alt vi gjorde, men litt av hvem vi var, og vi skal også glemmes for dem vi var, men navnene består, og vi finnes et sted der nede, fingeravtrykk på trærne.

Om man hadde lagt alle ensomme mennesker etter hverandre, ville de ha rukket flere runder rundt jorden. Men vi går ikke ut. Vi møtes ikke, vi legger oss ikke ned sammen. Vi er inne bak vinduene.

Å hate seg selv i speilet. Å vite at du trenger noen mer enn du trengs.

Det er vanskelig å si når det startet. At jeg begynte å skli bort. At jeg begynte å forsvinne for henne. Det kan ha vært så mange anledninger. Det kan ha startet når som helst. Begynte å smuldre foran henne, gå i oppløsning foran kaffekoppen hennes. Hele tiden med hender knuget under bordet. Tenner sammenbitt. Lukkede øyne.

Det er tirsdag og lenge til helgen kommer, tirsdag, en dag i ukens ingenmannsland.

Det er ingen tid å miste. Hver dag har sin egen agenda. Man må holde hjulene i gang. Om jeg satte meg ned nå, om jeg sto stille, ville det kanskje påvirke klodens rotasjon?

Hun er en av dem som alltid kommer tilbake, i triumf. Jeg er en av dem som alltid blir. Ikke fordi jeg er lat, eller tiltaksløs. Men fordi noen alltid må bli igjen. Ellers går det ikke opp.

Noen må alltid bli. Om alle dro, og ingen ble igjen, ville det ikke gått, tenker jeg.

Jeg har tatt fri fra jobben. To uker. Jeg sa at jeg trengte det. Fortalte dem at det var absolutt nødvendig for meg å få ro og hvile. Jeg vet ikke fra hva. Jeg sa at jeg var i ferd med å få et nervøst sammenbrudd, det kunne komme når som helst, jeg sa at jeg følte meg frynsete, utslitt. Jeg vet ikke om jeg løy.

Hold ut. Det er det jeg ber deg om hele tiden. Om å holde ut. Ikke gi opp. Bare vente på hjelp. Likevel er neglene mine nedbitte.

Hold ut. Omtrent så enkelt som det. Eller så vanskelig. Som en formel mot et eller annet, eller for noe. Bare denne ene, korte setningen, disse to ordene, klippet ut fra en avis, gulnet i kantene, slått opp på døren ut til korridoren, ut til sykehusets tilsynelatende uendelige rekker av rom og dører, ut til mottaket, parkeringsplassen, ambulansene, menneskene, avisutklipp med to ord: Hold ut. Sort på hvitt.