Erik Sager hadde sikkert vært en flott mann i sin tid, men tiden var ikke lenger hans.
For dagene bandt ham raskt fast til en stolpe og begynte å fyre løs på ham i ett sett med de fire geværene, anger, savn, selvforakt, fortvilelse.
Liv vokser frem av ord, men døden bor i stillheten. Derfor må vi fortsette å skrive, fortelle, mumle verselinjer og eder, og på den måten holde døden unna, en stund.
Jeg skrev at jeg elsker deg, selv om jeg hater de tre orda, de er ødelagt av unge folk som leker voksne folk.
Det er ikke kjærlighet, men en demon i hodet.
Gode gamle Prøysen er nok en av (alle) dem jeg har lest for lite av. Det innrømmes uten forbehold - men med litt blygsel ;-) Heldigvis er det sånn at så lenge det er liv er det lesehåp :-)
Du skriver godt, Emilie :-) Nå er det som sagt lenge siden disse bøkene fòr forbi mine øyne blå i et stort tempo, så jeg husker ganske lite av innholdet. Og oppbyggingen husker jeg null av. Frykter vel for at jeg var sånn passelig interessert i oppbyggingen den gangen :-D Men repriselesing blir det i løpet av høsten og vinteren. Pluss Vidunderbarn!
Det er ingen regler for terningkast her. Reglene bestemmer du sjøl. Men etter bare 31 sider av ei bok tror jeg nok heller jeg ville droppet hele terningkastet.
Jeg hatet møter. Jeg hatet de poengløse diskusjonene, den blasse forutsigbare humoren, de uendelige digresjonene som ble forlenget ut i uendeligheten, og den vanvittige trangen til å ta opp hver minste ting under punktet "eventuelt".
Visse ord kan muligens forandre verden, de kan trøste oss og tørke våre tårer. Visse ord er geværkuler, andre fiolintoner. Visse av dem kan få isen rundt hjertet til å smelte og man kan til og med sende ordene ut som redningsmannskap, når dagene er harde og vi kanskje hverken er levende eller døde.
Jeg leste Kjell Westös roman Svik 1938 før den vant Nordisk Rådelitteraturpris 2014, og konkluderte med at det var en sjelden god roman. Etter å ha lest den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánssons roman Fiskene har ingen føtter, nominert til prisen for 2015, konkluderer jeg med det samme.
Da jeg leste Svik 1938 var det mest handlingen jeg likte. Det var et godt språk, men det var ikke det som jeg synes fremhevet romanen. Romanen til Jón Kalman Stefánsson, her er det språket.
Jeg kunne stoppet her, og bare sagt «amen» til utdrag av anmeldelsene som er sitert her hos det norske forlaget Press og der boken er presentert. Men jeg skal forsøke å bl a vise ved sitater hva det er som gjorde at jeg likte romanen så godt. Jeg har lånt boken utgitt i 2013 og på norsk i 2015 av biblioteket. Det er helt klart en bok med stor gjenbruksverdi: den kan leses flere ganger. Derfor bør jeg kjøpe den. Merker det spesielt når jeg sitter her og skriver dette innlegget og leser det jeg har notert meg: jeg får lyst til å lese den om igjen.
Det er så mye av det han skriver som er så vakkert formulert. Riktig plassert i handlingen. Det virker så enkelt når jeg leser det, men det er vel nettopp det som er kunststykket: å skrive slik at det virker enkelt for leseren. At leseren skal kjenne seg igjen og tenke: slik er det, dette kunne jeg skrevet selv.
Mer om min leseopplevelse mv kan du lese i dette blogginnlegget
Det er noe besynderlig over dette håpet. Som aldri tar lærdom av tidligere skuffelser [...]
Omfavnelse kan være språkets vakreste ord. Å bruke begge armer til å berøre, lage en ring rundt et annet menneske, forenes med det, en stund, to mennesker som smelter sammen til ett i livets malstrøm under en åpen og kanskje gudløs himmel. Vi trenger alle, en eller annen gang i livet, en omfavnelse, iblant sårt, en omfavnelse som kan være en trøst, som utløser gråt, eller gir skjul når noe har gått i stykker. Vi lengter etter omfavnelser fordi vi rett og slett er mennesker og hjertet er en følsom muskel.
De som lover så mye, ja til og med selve himmelen, er sannsynligvis enten diktere eller politikere.
... det er bare ord, og de er faen så maktesløse bare man ikke bryr seg om dem, da farer de rett igjennom og har ingen virkning.
Havdypene er uskyldige når det gjelder alt ondt, der er det bare liv og død, men vi hadde nok vært nødt til å gjøre korsets tegn over fiskelinene, ikke bare én gang, men minst ti tusen ganger, dersom vi senket dem ned i dypet av menneskesjelen.
Den eneste feilen med denne boka er at den kunne vært lengre. Jeg vil vite mer om hvordan det går med alle sammen!
Hei Erik.
Det er ikke min stil å bombardere noen med hat eposter. Uansett. Det er lov å ha ulike meninger og det er helt greit å like forskjellig litteratur.
Jeg reagerer allikevel litt på måten du henvender deg til et fremmed menneske på. Det får stå for din regning. Du tar også med deg alle serieromanlesere under en kam her. Du undervurderer og stigmatiserer. Jeg tror nok vi er mennesker i alle aldre, av begge kjønn og med solide utdannelser, som leser denne typen litteratur. I tillegg leser veldig mange av serieromanleserne også mye annet.
Kanskje du skal bruke frustrasjonen din et annet sted?
Elisabeth.
(...) men i de årene hun hadde bodd her, var fire par blitt skilt i de nærmeste fem husene. Og i deres, da. Men overrasket var hun vel ikke. Forbrukersamfunnet oppfordret ikke akkurat til varige ordninger.
Og eg veit ikkje kor langt unna ein kan vere kvarandre før ein sluttar å vere kvarandre sin næraste.