Bokelskere.no

En diskusjon på forumet har kvernet og gått over en tid.

Diskusjonen har startet rundt såkalte "stjerner" som er vår versjon av "Likes" eller "Tommel opp".

Når man ser et innlegg, sitat, en bokomtale eller bokliste her inne på bokelskere.no kan man gi det en stjerne som et signal om at man setter pris på det som ble skrevet.

Stjernene bruker internt i systemet til to ting - sortering av innhold (i visse situasjoner), og kåring av dagens mest "likte" innlegg.

Hvis du har forbrytersk forsett og en umettelig tørst på denne virtuelle valutaen, så er det mulig å utnytte systemet.

Hvis du skulle være så uheldig å ikke få stjerner fra andre brukere kan du gi stjerner til deg selv ved å logge deg ut, lage en ny profil og gi din andre konto et par velfortjente stjerner.

For å opprette en konto hos oss trenger du kun en e-postadresse som ikke er registrert fra før.

Man kan også alliere seg med familie eller venner og konspirere med dem - be dem gi stjerner til innleggene dine.

Eller man kan inngå i en permanent eller løs allianse med eksisterende brukere og avtale å stemme på hverandres innlegg eller sitater.

For å få en slags etterprøvbarhet på dette har vi valgt å legge ut lister over hvem som gir andre brukere stjerner.

Hvis du lurer på hvem som gir stjerner til hvem er dette enkelt å finne ut.

Diskusjonen rundt dette systemet har utartet seg til krangling og ukvemsord som ikke passer her på forumet.

Det er barn og unge som er inne på nettstedet på samme måte som oss voksne.

Jeg har derfor fjernet flere samtaletråder.

Jeg har også sperret tre brukerkontoer på grunn av åpenbart upassende meldinger.

Eventyr er ikke bare for barn. En historie som var like fin og like spennende som da jeg var liten!

Et persongalleri hinsides det meste!

I fjor ble vi kjent med Hillevågsgjengen gjennom romanen "Vi ses i morgen". En roman som traff meg midt i mellomgulvet. Og her har vi altså oppfølgeren.
Vi møter de hyperkriminelle kameratene Jan Inge og Rudi igjen. Sentralt denne gangen er det at Cecilie, kjæresten til Rudi og søsteren til Jan Inge skal ha barn. Og allerede helt i starten blir vi kjent med de to aldeles skakkjørte brødrene Rikki (16) og Ben (15). De er sønner til bror til Rudi, og vokser opp i et dysfunksjonelt hjem der far jobber svart, tjener haugevis med penger og banker ungene. Mor er manisk-depressiv og tilbringer stort sett dagene innendørs i et sort hull av et liv. Dette korte utdraget fra boka sier det meste:
"Liker du mor best når hun er manisk eller deppa?" pleide Rikki å spørre.
"Jeg liker henne ikke uansett," pleide Ben å svare.

Yngstebror Ben er den av brødrene med mest utrustning, og den som makter å holde Rikki oppreist. Etter hvert får han nok av ikke-livet hjemme og bestemmer seg for å oppsøke onkel Rudi. Han vet at onkelen er kriminell, og føler selv en sterk dragning til det livet. Med seg har han en plan om det store kuppet.

Tore Renberg skriver om de personene i samfunnet vi sjelden eller aldri har fått høre noe om. Og han skriver med en intensitet og kjærlighet til outsiderne som gjør at vi blir både betatt og besatt av dem, til tross for en livsførsel totalt fremmed for de fleste av oss. Og for et språk! For et driv! Det er grotesk, det er hjerteskjærende, det er livsbejaende, det er vilt, det er fargerikt, det er kullsort. Det er stor litteratur!

"Vi ses i morgen" og "Angrep fra alle kanter" er noe av det absolutt ypperste i nyere norsk litteratur! Løp og kjøp!

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Jeg kledde av meg fort, nesten uten å bøye meg. Jeg hadde med vilje tatt på et skjørt som bare kunne kneppes opp og slippes ned på gulvet. Det var rart å kle seg naken foran en jeg ikke så, men av en eller annen grunn var det enda mer skremmende å kle seg naken foran en jeg kunne møte blikket til. Som om jeg kunne avsløres på en måte, som om det ikke var brystene eller magen eller kjønnshåret mitt som skulle være det mest pinlige og som måtte skjules, men ansiktet mitt." Kongen befaler, s. 13

Hvor lenge kan en bok holde kortene sine tett inntil brystet før leseren mister interessen? Fordi bøker kommer i forskjellige sjangre og har varierende lengde, finnes det ikke et definitivt svar. En del vil til og med stille spørsmål ved premisset og si at litteratur ikke er som film, der reglene for de dramatiske anslagene er mer rigide. Men betyr det at det ikke er, eller i det minste ikke bør være et minstekrav til bøker om at de bør imøtekomme behovet for et gripende anslag?

I Linda Gabrielsens "Kongen befaler", skjer det ingenting av noen som helst interesse og gripende før de siste ti-femten sidene av boka. Og da mener jeg ingenting.

To barn, søstre, vokser opp hos besteforeldrene fordi foreldrene deres er sted hvorfra "de passer på barna" (s.114). En rimelig antakelse er at de er døde, men bortsett fra denne ene samtalen hvor disse ordene faller (på side 114), sies det ingenting om foreldrene. I stedet er det som om ingenting har skjedd: barna leker med klinkekuler, hjelper bestemoren med hagen, og gjør generelt det barn gjør.

Bortsett fra et par tilløp til noe interessant (som vil være en spoiler), er det ingenting å sette tennene i. Vel, med mindre åpningsscenen hvor fortelleren har bind for øynene og står modell for en kunstner appellerer til deg som noe "gripende" og "interessant". (Og bare for å få sagt det, dette er ikke som i en Brian De Palma-film hvor seksualitet har dramatiske tenner)

Når scenen over putrer ut, setter forfatteren i gang med å fortelle en historie som kort fortalt handler om en ung kvinne som prøver å forsone seg med en traumatisk hendelse fra barndomsårene da hun og søsteren bodde hos besteforeldrene. Men boka er ikke interessert i å gå rett på sak. Så den gjør hva bøker med et eneste godt kort pleier å gjøre; den tilbakeholder. Lenge vet man derfor ikke hva forfatteren og boka vil. Er dette en historie om idyllisk barndom? Handler det om to søstres forhold, slik omslagsbildet antyder? Eller har boka et annet mål?

Baksideteksten forleder mer enn den hjelper. Den siterer nemlig bare fortellerens tanker fra den nakenscenen som jeg allerede har nevnt. Dermed luller den leseren til å tro at det handler om noe annet enn det som er bokas fokus. Det gjør ikke akkurat leseren velvillig, gjør det vel?

"Kongen befaler" er omstendelig, ufokusert og full av intetsigende sirkeldans som munner ut i ingenting. Den vil ikke være interessant, ikke morsom, ikke gripende, ikke rørende, ikke øm, ikke kynisk, ikke grusom, ikke realistisk og heller ikke nostalgisk.

I stedet regner den med at leseren skal bla side opp og side ned, på febrilsk leting etter noe å sette tennene i. Og når leserens frustrasjon er på sitt aller høyeste, serverer boka et par saltkornstore brødskorper til en leser som har pløyet gjennom to hundre sider full av beskrivelser uten å finne det mest elementære som man bør finne i en bok: dramatikk.. Det kan hende at det er lesere som mener at sånt er hva som er "litterært". Det gjør jeg ikke. Og det er kanskje slik det bør være: ikke alle bøker appellerer til alle.

Styr langt unna denne!

Tittel: Kongen befaler
Utgitt: 2005
Forlag: Aschehoug
Sider: 218

Terningkast: 0

Lyst å lese …
Om det sårbare?
Om en familie?
Om en ferie?
Voksne og barn av Bård Torgersen er en roman om en familie på tre som reiser på sydenferie. Det som skal være en etterlengta ferie blir noe helt annet da sønnen i familien som er «litt vanskelig» nektes adgang til bamseklubben.
I boka følger vi først stefaren Rune, så moren Evelyn og så til slutt barnet Iver. Boka er vakker å lese med et enkelt språk.
Kan anbefales på det varmeste.