Bokelskere.no

avskjed

mor døde i mars
far i januar
det er som det skal være
det er som det var
foreldre skal dø
før sine barn
det er loven her
i dette strenge landet
som heter livet

hjemmelekse II

jeg kan fremdeles
drømme
at jeg skal opp
til eksamen
og er helt
blank
jeg bråvåkner
frossen og klam
og puster lettet ut
når jeg skjønner
at eksamen er over
for denne gang
men for sikkerhets skyld
sover jeg
med lyset på
i det minste
prøver jeg å sove
og øver meg i det stille
til neste eksamen
den store
som ingen, som ingen
noensinne har
strøket i

Ein gong sa ho : Du har vel sett kor stygge folk er når dei vaknar, heilt deformerte, utan blikk.

[...] det kan være vanskelig å huske på Island, vinden sender tankene hit og dit, og iblant blir det for isnende kaldt og vindfullt til å kunne tenke dype tanker, kraften går med til å holde seg varm, og kanskje lage en vise, kanskje fortelle en historie.

[...] fordi man har dømt denne byen ut av spill, heretter kommer ingenting til å skje her, og det har det faktisk heller ikke gjort på en årrekke, jobbene dro et annet sted, her var det ikke mulig å tjene nok, slik måler man et menneskelig, i fortjeneste, ikke hjerteslag, i kapital, ikke lykke, og likevel undrer vi oss over vår mangel på lykke, på stress, usikkerhet: Er det noen der ute som kan få oss til fornuft?

Det er tydeligvis vanskelig å finne en balanse i menneskets verden, og det virker som om vi alltid er like langt fra å forstå hverandre. Kanskje spiller det egentlig ingen rolle hvor mange språk vi lærer oss, for uenighet, fordommer og misforståelser ser ut til å ligge innebygget i språkene, lurer som ugress i ordene; sannsynligvis kan vi ikke møtes andre steder enn i musikken.

Hvorfor, tenker han og heller mørtelen i trillebåren, er det så vanskelig å reparere et liv? Dersom en bil går i stykker, åpner man panseret og sjekker motoren. Men hva går det an å åpne og sjekke dersom ens liv går i stykker?

[...] han snur seg, ser utover havet, husker ikke sist han tenkte på lykken, det har vært for mye å gjøre, og det går opp for ham, nå når det kanskje er for sent, at mennesket mister det de ikke tar vare på, det de ikke pleier og passer på.

Og hvordan er forresten kjernen vår, den sanne mening, kan det være at den faktisk ikke eksisterer, og at vi, når det kommer til stykket, ikke er annet enn et kar, fylt til randen av rådende meninger, vedtatte synspunkter, og at vi derfor nesten aldri øyner en fri tanke i livet, bortsett fra i glimt som umiddelbart blir kvalt, slukket, av standardiserte ideer i nyhetene, reklamer, filmer, slagere; ekte slagere?

Jeg er ikke sikker på om vi på alvor prøver å forstå andre mennesker- anstrenger vi oss virkelig for å gjøre det? Prøver vi ikke tvert imot, og til stadighet, hele vårt liv, å la andre se verden slik vi ser den? Er det ikke det som er vår store ulykke?

Trolig snakker vi aldri helt sant. Iblant slett ikke, og vi tier alltid stille med noe; for å gjøre livet mer håndterlig og for å forhindre at noen blir ulykkelige. Men kanskje oftere på grunn av selvbedrag, for å gjøre oss selv bedre, og kanskje enda oftere på grunn av feighet. Man forvandler taushet til løgn, forvandler den til svik. Snakker sjelden helt sant og er derfor aldri hele. er det derfor vi ikke tør å gå god for oss selv, for verden slik vi har skapt den? Er menneskets liv bare en flukt og et selvbedrag?

Vi kan mene noe av alle livets krefter og likevel ende opp med å svike til slutt.

Det er ikke særlig rettferdig at kjærligheten med sine flammer, sin tause inderlighet, ikke alltid lever like lenge som mennesket, men blekner med årene, kjølner, mister sitt uttrykk.
Hvordan er det mulig?
hvordan kan dette enestående, utrolige, på relativt kort tid, kanskje bare på noen få år, bli til grå hverdag, en karakterløs tirsdag [...].

• Er det ikke litt for tidlig å si at du elsker meg, sa hun.
• Er det ikke litt for seint å be meg om å la være, sa han.

Trygve Skaug

Hun reiser seg og stryker meg lett over håret idet hun passerer meg for å gå ut på kjøkkenet, rydder med seg noen kopper, glass og resten av samtalen, alt går i vasken.

Å være mor er å våkne og gjøre sitt beste og så legge seg å sove og håpe det beste.

Det burde jo heller være slik: Først har man en hemmelighet, og etterpå kommer man med en overraskelse. Men når man bor sammen med en familie, får man verken det ene eller det andre. De vet allting med en gang, og så blir det ikke noe moro med noenting.

Som eksen min sier:
Du har alltid vært
Noe for deg selv
Men i det siste
Har du vært vel
Mye for deg selv