Bokelskere.no

eg er berre ein av
sju milliardar
burde gi meir faen
puste med magen
gå på t-banen

Det einaste som er feil, er at eg er fjorten, at eg må komme hit kvar einaste dag og vere i same rom som folk eg ikkje har noko til felles med, og at eg er ukyssa halvvegs inn i ungdomsskulen.

(01.30)

deaktiverer facebook-profilen min og glemmer at jeg finnes

Isabell El-Melhaoui

å leve
er ikkje akkurat det lettaste som finst
ikkje alltid vakre roser
og fin musikk
men sidan no
dette orgelet likevel står her
kan vi vel spele litt på det

Arne Ruset

Alle i klassen er delt inn i eit periodisk system av gassar og metall, av elektron, atom og kjemiske forbindelsar. Nokon av stoffa er umogelege å blande, som stein/saks/papir. Sjølv om me ser kvarandre kvar dag, har me aldri blitt kjente og me kjem aldri til å bli det. Alle blir verande i sin tilstand, fast form, væske eller gass. Om det er sånn, om me er stein/saks/papir, vil eg vere ein stein, ein stor stein som ligg heilt stille, som har gjort det så lenge at ingen legg merke til han lenger.

Det gjør vondt å leve iblant, men det er alltid noe å leve for.
Kan du huske på det, tror du?

DET ER LANGT MELLOM VENNER

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

Kolbein Falkeid

Du vet ikke hva luft er, likevel puster du. Du vet ikke hva søvn er, likevel sover du. Du vet ikke hva natt er, likevel ligger du i den. Du vet ikke hva hjerte er, likevel slår det jevnt i brystet ditt, dag og natt, dag og natt, dag og natt.

Jeg så på alt og skjønte alt: Alt bare fortsetter. Om du dør eller om livet ditt går helt til helvete: Radioen fortsetter med nyheter neste time, t-banen fortsetter å gå.

Du trur du skal vere deg sjølv for alltid, men ein dag har du blitt ei gammal dame, og du kjennner namnet til alle i dødsannonsane i avisa.

Døden er enstemmig.
Livet er et blandet kor.

Hvordan skal hun forklare for et barn at ingen skal trenges for nytten en har av dem, men for hva de er i seg selv?

NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himmelen har gitt menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der.
- Gud, lær mig søvnens sprog.

...at livet som oftest består i å fremkalle fortiden. Og etter hvert som man blir eldre hoper den seg opp. Til slutt er man ikke annet enn fortid.

De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man det bare nærmere.

Jeg kunne ha gjort hva som helst, nesten, for å slippe å være en vanlig mann i en verden som reproduserte seg selv i det uendelige, der alle lignet på alle og der livet så ut til å være forutbestemt.