Dette var et helt nytt tema for meg. Fascinerende bok som er fengende, lett og medrivende skrevet. Klarer å levendegjøre både typer og tenkemåter fra 1800-tallet. Godøy klarer å få fram små glimt av humor, og det er godt gjort med et så dystert tema. Synes beskrivelsene av hvordan man tenkte om Vestlandet og vestlendinger var aldeles fantastiske. Forbilledlig kort!
Jeg våkner tidlig, men blir bare liggende i senga. Tenker på folk jeg kjenner som har sluttet å sette beina ned på gulvet om morran. Det er mange som påstår det er altfor lett å gi opp.
Tullprat. Det er lettere å sette det ene beinet foran den andre og så skrangle seg gjennom nok en dag. Det krever mot å la være.
Jeg egner meg ikke til arbeidslivet, mamma, det er bare det.
Alle vet det er pinlig å be fremmede om hjelp, så jeg bare fortsetter å gå framover i vill panikk og later som ingenting.
Lenge siden jeg har lest en bok med så vakkert språk! Litteratur i 1.divisjon.
Døden sender ikke brev med tre ukers varsel. Den kommer når du eter bringebærdrops.
Det er sjelden man blir så irritert og nærmest sint på noen litterære personer som i denne trilogien. Etter å ha lest på alle tre bindene i sammenheng (måtte lese på nytt de to første) er det liten tvil om at Tiller har skrevet et verk som står som ei påle i norsk samtidslitteratur. Selv om jeg har humret innimellom er det mest av alt sårt og ubehagelig og fordømt godt skrevet. Forhåpentligvis er det de færreste av oss som hele tiden ser og tolker skjulte agendaer inn i språk og handlinger til våre medmennesker hele tiden slik som her, men gjenkjennelseseffekten er til stede i både kommentarer og tanker, og dette berører en. Ikke mange bøker som fører til refleksjoner over ens egen og andres væremåte og oppførsel. Noe bedre menneske blir jeg vel antakeligvis ikke, men økt innsikt er også noe å ta med seg.
Å være menneske
Å være menneske er en sykdom.
Helbredelse er umulig,
men all vår streben består i
å finne et smertestillende middel.
Dersom man har snakket om et problem på et møte, regnes det som løst
"Forfatterinnen Idun Hov har sin egen tone", sto det , " og den likner til forveksling summetonen".
I over førti år har han sete med hendene i fanget og venta på lykka. Ein sein kveld reiser han seg, ser inn i spegelen og set seg ned igjen.
Mann (30) ventar på grønt lys. På andre sida av gata står kvinna han ikkje har sett på fem år, åtte månader og 212 dagar. Så går han over.
Et sanatorieopphold var alt på tale da Spanskesyken kom og løste problemet på en mer gjennomgripende måte.
Så er jeg hjemme igjen , halvgammel og med knekket livsmot, finner meg et midlertidig tilholdssted og innlosjerer meg så smått i håpløsheten .
Tja? Jeg har motsatt erfaring ;-)
"Ove nærer en umiddelbar skepsis til alle over én femogåtti: Hans erfaring tilsier at blodet har vanskelig for å orke å nå helt opp til hjernen da."
Kan ikke taushetsplikten være like vakker som ytringsfriheten?
Men når alt kom til alt var det ingen trøst i å vite at andre hadde det verre.
Verden er full av alt som ikke ble noe av. Det var nesten ikke til å holde ut.
...og det er kanskje noe av det vondeste, å gi noe, å blottstille seg uten å få respons.