"...for det finnes to typer folk, de som banker på lukka dører fordi de så gjerne vil inn og fordi de synes at de fortjener en plass der inne. Og så finnes det de som bare står der. Utenfor. Og ikke gjør noen ting. Og bare ser på den lukka døra, fordi den tross alt er lukka."
Vi lever jo tross alt i en verden der det foregår mye sosialt. Mennesker henger sammen i tykt og tynt, på godt og vondt. De går rundt i en verden full av mennesker. Mange synes det er hyggelig.
Simon og Eva er et eldre ektepar som har sluttet å snakke sammen. I fortiden lurer spøkelser som stadig hjemsøker Evas tanker. De tre døtrene skjønner seg ikke på foreldrene, og to av dem reagerer med å ta avstand fra dem, mens yngstedatteren Helena prøver å få moren til å søke faren inn på et hjem. De kommer stadig tilbake til spørsmålet om hushjelpen som var som en del av familien, og plutselig ble sagt opp. Hva skjedde?
En stille roman om anger, fortielser og savn med nydelig språk.
Alt er så rotete, noen ganger skjønner jeg bare ikke hva livet driver med.
Johannes Jensen er alene.
Om kvelden når han skal legge seg, er det ingen som brer over ham. Han må gjøre det selv.
Når han våkner er han alene i sengen.
Han løfter opp dynen, men under der er bare Johannes Jensen.
Om forfatteren
Kate Atkinson (f. 1951) har en del bøker bak seg. Aller mest kjent skal hun visstnok være for krimserien (bestående av fire bøker) med Jack Brodie i hovedrollen. Jeg har så langt ikke klart å finne ut om noen av hennes øvrige bøker er oversatt til norsk. Selv ikke et søk på antikvariat.net sier noe mer enn at hennes bøker (utenom krimserien) er oversatt til dansk og svensk. Noen norske utgaver finner jeg ikke. Det er synd, for etter å ha lest en del om forfatteren, kan det se ut som om spesielt debutboka "Behind the Scenes at the Museum" (1995 - vinner av Whitbreas Prize) er vel verdt å få med seg. Det er å håpe på at Forlaget Press, som står bak utgivelsen av "Liv etter liv", sørger for dette!
Om "Liv etter liv"
Bokprosjektet "Liv etter liv" ("Life after life" på originalspråket) er meget spesielt. Her har forfatteren nemlig lekt seg med idéen om at tenk om vi fikk en ny sjanse og kunne gjøre nye valg etter å ha feilet eller havnet i en situasjon som gjør at vi dør? Hva da?
"Hva om vi fikk en mulighet til å leve livet igjen og igjen, helt til alt stemte? Ville ikke det vært fantastisk?" Edward Beresford Todd
I denne boka er det spesielt Ursula som stadig får nye sjanser, men dette gjelder også noen av personene hun har rundt seg. I bokas åpningsscene har Ursula blitt 20 år - i 1930. Hun befinner seg i Tyskland og hun tar livet av Hitler. "Mørket lukket seg" - en avslutning vi skal bli godt kjent med gjennom hele boka, og som betyr at Ursula dør ... Hvordan ville vår nyere historie ha sett ut dersom dette virkelig hadde skjedd?
Allerede ved fødselen i 1910 går det galt. Ursula blir født med navlestrengen rundt halsen, og fordi en snøstorm herjer, rekker ikke legen frem i tide. "Mørket lukket seg". I neste scene rekker legen frem i tide, barnet overlever og vokser opp. I en tredje scene er det moren som klipper over navlestrengen. Senere utsettes Ursula og broren for den ene faren etter den andre ... Som at hun ramler ut av et vindu, som at broren dør av spanskesyken osv. Men som altså får stadig nye sjanser ...
Vi introduseres for et relativt stort persongalleri; moren Sylvie Todd, faren Hugh Todd, broren Teddy, den ville tanten Izzie, kjøkkenpiken Bridget, kokken fru Glovers, Pamela - bare for å nevne de viktigste og mest sentrale personene i boka.
Det gjøres stadige hopp frem og tilbake i tid, godt synliggjort med tidsangivelsene i kapitteloverskriftene. I begynnelsen fant jeg likevel dette svært forvirrende, fordi jeg hele tiden lette etter en rød tråd som rett og slett ikke var der. Ursula får nemlig flere nye sjanser til å leve livet sitt om igjen. Det hele handler om at hun står ved en korsvei og har flere muligheter, og hvor forfatteren ganske enkelt utforsker hver av mulighetene i flere parallelle løp ut fra filosofien om at "Hva hvis?"
I et løp gifter Ursula seg med en voldelig mann. I et annet løp blir hun elskerinnen til en gift mann, som ikke ønsker å forlate sin kone. I et tredje løp forlater den gifte mannen sin kone for å leve sammen med Ursula. Osv.
Bakteppet i romanen - og det var faktisk dette jeg likte best - er to verdenskriger. Første verdenskrig i Ursulas barneår, og andre verdenskrig i voksen alder. Her befinner vi oss i et løp i London, mens nazistene bomber byen sønder og sammen. I et annet løp befinner vi oss i Berlin, der de allierte bomber byen sønder og sammen. All bombingen gir rikelig med anledninger til å dø, og skillet mellom dem som dør og dem som overlever, er hårfin og avgjøres ved rene tilfeldigheter - flaks og uflaks.
Samtidig som "Liv etter liv" er en krevende bok å lese, er den også svært lettlest. Jeg vil dessuten understreke at Kate Atkinson skriver svært godt! I denne boka overskrider hun en del grenser for hva vi tenker oss med en roman; kronologien er så godt som fraværende, den røde tråden mangler, klimaks i historiene er død - og så er det likevel ikke over. I det virkelige livet er ikke dette mulig. Der tar man et valg og må stå ved det. Så kan man selvsagt ombestemme seg senere, men det som har skjedd, har skjedd. Sjansene man ikke tok, forsvant. Tenk om man kunne levd livet om igjen, og valgt en litt annen vri? Foretatt et helt annet valg?
Kate Atkinson tar det helt ut i "liv etter liv", og demonstrerer mellom linjene en tro på menneskets frie valg. På at vi ikke er viljeløse ofre for skjebnens makt, men har avgjørende innflytelse på våre egne liv. Noe påvirkes selvsagt av flaks og uflaks, som ikke kan forutses, men hva da før dét? Hva får oss til å ta til høyre når vi burde ha valgt å gå til venstre? Hva får oss til å snu, og dermed unngå å bli innblandet i en katastrofe som vi ikke under noen omstendighet kunne ha forutsett? Hva fikk enkelte av oss til å dra tidligere hjem fra jobben den regntunge dagen 22. juli 2011, og ikke gå over Youngstoget i halv firetiden, slik vi pleide å gjøre hver eneste dag den sommeren? Eller sykle gjennom Regjeringskvartalet en halvtime før man pleide, for så å erfare at dette reddet ens liv? Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! Like fullt vil jeg hevde at det er når hun skildrer bombingen av hhv. London og Berlin hun er på sitt aller beste. Disse delene av boka kunne hun gjerne gjort enda mer ut av.
Dette er en bok jeg er veldig sikker på at mange kommer til å elske når de først har oppdaget den! Litterært holder den en høy standard. Historien er meget original og inneholder mange overraskelser. Dessuten er boka lettlest og den reneste pageturner!
sant er snillere enn jug
Det kunne også vært fint med et innbrudd, og når Norsk Gallup spurte når vi sist hadde besøk, kunne jeg si at det var slett ikke så lenge siden.
Hvorfor er nei så vanskelig, fordi det er én bokstav lengre enn ja?
Hadde denne jenta fått leve videre, ville hun uten tvil ha blitt en fremragende journalist og bestselgende forfatterinne, akkurat som hun selv formulerte det i denne unike dagboken!
Et prinsipp betyr ingenting hvis det aldri brytes.
Å leve i åtti år, men likevel ikke leve, kan man se på som et svik mot livet.
Vi er det vi sier, men også det vi tier om.
Folk flest sitter ved gardinene sine og venter spent på at noen skal komme og ordne opp i alt sammen, en gang for alle, enten det blir Joralf eller Jesus eller Jensen, eller hvem som helst i grunnen
..det er et helvete å ha armer, men ingen å omfavne.
Eva og Simon snakker ikke om fortida. Hvorfor skal de belemre seg selv, eller enda verre, døtrene med det fortida? Den er ubehagelig og er jo over uansett. Stillheten og alt de unnlater å si, pakkes inn i bomull, og uten at det egentlig skjer så mye er dette en skikkelig spennende roman, man lurer og lurer på hvorfor dette ekteparet ikke snakker om tingene som har skjedd tidligere i livet, og gradvis får vi små drypp, eller snarere sjokk, som sakte, men sikkert oppklarer hvorfor hushjelpen de var så glad i plutselig måtte slutte, hvorfor Simon aldri har klart å fortelle døtrene om fortida, hvorfor Eva har bygd en slags mur av likegyldighet rundt seg.
Dette er en utrolig god og velskrevet roman. Stille og sterk. Les den.
Man kan si litt av hvert om druknede mennesker, men de er i alle fall ikke ute etter fisk
For en liten stund siden så jeg filmen The Perks of Being a Wallflower. Jeg likte filmen utrolig godt, og begynte å lese boka kort tid etterpå. Dere har sikkert hørt det før, men boka er mye bedre. Filmen er en veldig god versjon og er virkelig verdt å se, men boka er best! Den er utrolig god <3 (Jeg leste den på to dager, det sier litt...)
Jeg liker veldig godt måten Charlie forteller historien på. Han forteller den gjennom brev han skriver. Han nevner aldri hvem det er han skriver til, og han skriver at personen han skriver til ikke kjenner han, men at han føler for å skrive til noen. Han skriver at personen han skriver til virker som en grei person fordi han eller hun ikke lå med en person på en fest bare fordi han eller hun kunne. Ganske interessant logikk, og Charlie tenker slik. Fordi det og det skjedde, må han eller hun være sånn eller sånn. Hva slags person Charlie er, kommer det mye tydeligere fram i boka enn i filmen.
Charlies beste venner er Patrick og Sam, to eldre elever. Jeg liker begge to kjempegodt. De er nyanserte karakterer, og det er lett å like dem. Både Sam og Patrick har triste historier, men jeg synes Patricks historie er den tristeste. (Jeg kommer ikke til å fortelle hva det gjelder fordi det er en viktig del av plottet i boka...) Stakkars Patrick :(
Det er rørende og trist til tider å følge Charlies historie. Den strekker seg over et helt skoleår, og man får innblikk i Charlies liv og tanker gjennom året. Charlie er en person det er veldig lett å bli glad i. Derfor ble jeg glad på hans vegne når alt gikk bra, og når det ikke gikk så bra, ble jeg veldig trist. Som jeg kanskje har nevnt tidligere i mine anmeldelser, er de beste bøkene de som får meg til å føle noe. The Perks kommer garantert inn i den kategorien.
The Perks er en vakker historie. Den er trist og rørende, men det som er det beste er at den kunne ha vært om hvilken som helst familie. Man kan kjenne seg igjen. Alle har sine problemer, og det kommer frem i boka. Men selv om du har det vanskelig, vil det ordne seg etter hvert. Jeg tror at det er budskapet i boka, og det er et veldig viktig budskap. Mange har det vanskelig i tenårene. Derfor er det viktig å få høre det at det vil bli bedre.
Jeg synes alle burde lese The Perks. Jeg tror at folk i forskjellige aldere vil tolke boka forskjellig, men alle kan få noe ut av den. Kanskje bortsett fra små barn... Ungdomsskolen og oppover er nok den beste alderen. Hvis man ikke er så glad i å lese, burde man se filmen. Jeg synes egentlig at man burde både lese boka og se filmen. De gir litt forskjellig syn på historien, men er fortsatt veldig like. Den største forskjellen er nok at i filmen er noen av scenen i boka slått sammen, men det gjør ikke så mye.
Etter at jeg var ferdig med boka, var jeg ganske trist. Boka ender trist, og jeg har funnet ut at jeg begynner veldig lett å gråte og lever meg lett inn i andres situasjoner. Derfor var følelsene mine litt i ulage. Jeg tenkte som så: for å gjøre det bedre, kunne jeg se noen episoder med Supernatural, en tv-serie jeg ser på. Det var ikke noen god idé. Jeg hadde kommet til sesongfinalen av sesong 5, og sesongfinalene er alltid veldig triste eller følelsesladede for meg. Så jeg satt og gråt og gråt og fant fort ut at det ikke var noe sjakktrekk å se på Supernatural akkurat da...
Nå tror jeg at jeg må lese noe lett. Jeg håper Eleanor & Park av Rainbow Rowell er den riktige boka. Det er i hvert fall den jeg har tenkt til å starte på.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Ha ha ha! Å, dette er så pinlig og morsomt og godt observert og flott fortalt! Omsider en YA-bok å le høyt av. Hurra!
Å leve her var som å ikkje finnast lenger.