Bokelskere.no

Kan man overleve selve katastrofen?

Hun har mistet resten av familien. Tenåringsjenta Hedvig har mistet sine nærmeste i en forferdelig febersykdom som herjer verden rundt. Det ligger lik overalt. Ikke bare i huset hennes, men også ute i gatene og hvor hun enn ser. Folk er døde og hun er fremdeles i live. Hun er ikke blitt tatt av febersykdommen som har tatt livet av de andre. Betyr det at hun er den eneste overlevende i verden, eller kommer hun til å finne andre som fortsatt er i live? Sjansene er små, men hun kan ikke bli værende hjemme. Hun begir seg ut i håp om å finne et livstegn, men er det for mye å håpe på i en slik situasjon? Og vil hun i det hele tatt overleve på egenhånd med tanke på hennes unge alder?

Svenske Sofia Nordin har skrevet begynnelsen av en dystopisk trilogi, og den dystopiske sjangeren har virkelig vokst de siste årene. Selv har jeg ikke blitt helt fan av sjangeren, selv om jeg prøver. Jeg har lest en del dystopiske bøker de siste årene, som blant annet The Hunger Games som jeg ikke ble noen fan av og andre tilsvarende bøker, men de få bøkene jeg virkelig har likt er den klassiske Fluenes Herre av William Golding og jeg hadde også sansen for Veien av Cormac McCarthy. Og som "alle" vet handler dystopiske bøker om mennesker som blir satt på prøve, må finne overlevelsesinstinktene sine og et eget/nytt samfunn blir dannet.

Har sansen for konseptet i denne sjangeren, men dessverre blir de fleste bøkene i den dystopiske sjangeren litt for tamme. Savner noe mer sjokkerende og noe mer brutalt. Det savnet jeg i denne boka: Ett sekund om gangen. Syns boka blir litt treg og for stillegående til tross for at det er den første boka i en trilogi. Følte heller ikke jeg ble godt nok kjent med hovedpersonen og brydde meg egentlig ikke hva som ville skje med henne eller om hun ville finne noen andre overlevende. Hun hadde for lite personlighet og var ikke interessant nok til å få meg til å bry meg om henne eller omgivelsene hennes. Og elementene som blir brukt i denne boka for denne dystopiske sjangeren, blir litt for standardaktig. Det kommer ingen nye elementer og jeg savnet noe mer originalt. Dette virket bare som nok en overlevelseshistorie vi har lest så mange ganger før og innholdet minte meg også på boka The Road (Veien) for yngre lesere i grunn.

Dette ble en kort bokanmeldelse i forhold til andre bokanmeldelser jeg skriver fordi det er relativt en tynn bok som bare består av 215 sider, og jeg vil jo ikke røpe noe for noen som ikke har lest boka ennå, men som har tenkt å lese den. Vil ikke ødelegge innholdet for andre lesere ved å røpe noe som helst. Så da skriver jeg en kort og tynn bokanmeldelse heller.

Ett sekund om gangen er starten på en svensk dystopisk trilogi om febersykdom som tar livet av folk. Det er et enkelt, men kanskje ikke så originalt konsept, og passer nok for nybegynnere og yngre lesere, som målgruppen boka er basert på enn oss som er eldre og har lest en del av sjangeren fra før, blir vel dette mye av det samme vi har lest tidligere når det gjelder denne sjangen. Lettlest leseopplevelse, men dessverre ikke noe mer enn det.

Har lenge tenkt å lese denne, på grunn av den forlokkende tittelen. Men så ventet jeg helt til nå, for en tabbe! Dette er nemlig en perle av en bok! kjempeinteressant med fire stemmer innenfor samme ramme. Så utrolige gode beskrivelser av menneskene, særlig siden de er så pass forskjellige. Forferdelig å lese om konsekvensene av både store og små valg vi tar i livet. Veldig vart og godt beskrevet. Jeg begynner å lese den på nytt igjen nå, dagen etter at jeg avsluttet boka. Dette universet må jeg bare inn igjen på nytt, nå med en gang!

"Innsirkling 3", Carl Frode Tiller
Rart å kjenne seg tom når ein eigentleg er stappfull av inntrykk – men sånn er det no.
Tiller leverer i bøtter og spann også i denne siste boka i trilogien. Den tek vidare dei gode samtidsskildringane og utvidar person og konfliktnivået frå dei førre bøkene – både i dybde og perspektiv. I denne boka får vi også endeleg møte denne mystiske Daniel, som altså vert beskriven av folk han kjente tidligare i livet gjennom brev.
Boka er stappfull av gode dialogar, så gode, ofte stikkande og uforutseielig, at dei lesast med ein klump i halsen. Han skildrar vanskelege relasjonar svært kjenslenært og sårt, med detaljerte kropps og mimikkskildringar oppå dei dialogane som ofte er vendepunkta i handlinga. Tiller er kritisk til dei radikale politisk korrekte besserwissvassmiljøa i studentbyen Trondheim, men på ein veldig ironisk måte, så det er litt vanskeleg å tyda kva han eigentleg meiner om dei – men han framstiller dei som svært patetiske. Det han er best på er det mellommenneskelege planet, særleg dette med endring. Korleis me endrar oss etter kvart som tida går. Kva dei som ein kjente tidlegare i livet trur om ein. Tida har ikkje stått stille for nokon, og det kjøm godt opp i dagen når ein treffast.
Eg har sjølv, som Tiller, flytta frå ei bygd inn til Trondheim, har sjølv endra meg – det har barndomsvenane mine også. Kor godt kjenner vi kvarandre eigentleg no? Mykje å tenkje på.
Veldig bra trilogi dette her. Tiller altso. Ta han fram, dette verket blir ståande som noko støtt – lenge.

Jeg ser det annerledes. Mitt fokus er på språk og litterære kvaliteter. Hans fortellerevne er unik. Dessuten er det bare å erkjenne at Knausgård ikke er som oss (ihvertfall ikke som meg) når det gjelder intuitive evner, det skarpe blikket, evnen til å reflektere over små og store ting i hverdagen, hans refleksjoner når det gjelder litteratur, kunst, natur, musikk m.m.....men bevares, det er også mye røyk, fyll, erotikk og grums. Men det handler om LIVET, hans og vårt, og jeg unngår å tenke "krafsing" i folks privatliv når jeg leser. Mye er gjenkjennelig. Men jeg skal ærlig innrømme at det kan bli mye til tider, han beskriver det meste ned til den minste detalj, ingen ting blir oversett. Det er en studie i hverdagens og livets trivialiteter, også livets ytterpunkter og store hendelser, men mest av alt setter han ord på det du og jeg tenker, men ikke våger eller ønsker å snakke høyt om. Det er befriende.
Jeg er overrasket over din dom over bøkene før du, i det hele tatt, har lest noe i dem.

Utrolig velskrevet, lettlest og vond bok. Minner om Yahya Hassan. Denne gleder jeg meg til å anbefale til elevene på jobb.

Barnebokformat. Enkel. Komplisert. Mye fyll. Rar. Likevel er det noe ved den. Har ikke ord for det nå. Et menneske. En beskrivelse. Ble anbefalt denne boken av en annen bok om Skam. Uro av Finn Skårderud. Husker ikke hvorfor. Morsom. Lett å lese. Kanskje har den en dybde jeg ikke får med meg. Den har en dybde jeg får med meg. Har den flere dyp? Tja. Lånt på bibliotek.

Jeg likte denne boka veldig, veldig godt, og jeg gleder meg til flere bøker fra Fjæren. Alle setningene virker veldig gjennomtenkte, og jeg liker hvordan forfatteren fremhever det unge skjøre (håret, de lange bena, den bleke huden, leppene og øynene) mot det gamle grove (rynkene i panna, linjene i ansiktet, hendene og kroppen). Til tross for dette rynket jeg ikke på nesa en eneste gang gjennom boka, Fjæren får det hele til å fremstå fint og naturlig. De passer sammen.

Jeg synes likevel at det til tider var vanskelig å henge med på hvem som sier hva. Jeg måtte flere ganger lese avsnittene igjen og igjen, siden det ikke kommer frem hvem som sier hva før siste setning i avsnittene. Dette er slitsomt. Jeg mener ikke at det burde stå "mann" etterfulgt av et kolon, men det hadde kommet tydeligere frem hvis ikke skrivemåten til jenta og skrivemåten til mannen var identiske. Mannen og jenta er til tider så like (sta, avvisende, drømmende og tankefulle) at jeg ville fått mer ut av boka hvis jeg måtte slippe å tenke på hvem som fortalte hva. Pluss for Nabokov-preferansen, jeg var redd boka ville være nærmest en kopi av Lolita, men det var den langt ifra.

Jeg er imponert!

"Bipersonar", Carl Frode Tiller
Herre min skapar kor eg gler meg til hausten, for då kjem skaparen av denne boka ut med Innsirkling 3. Denne boka er også bygd litt på, eller i vert fall forska litt rundt, same måten å tilnærme seg persongalleriet og ei historie på, som han gjer i Innsirklingsbøkene; han skriv kapittel for kapittel i forskjellige perspektiv. Skildrar personar, miljø, utfordringer og konflikter. Masse utfordringer og store konflikter. Han skildrer usikkerhet og overfølsomhet so ein skulle tru han var i slekt med Agnar Mykle. I denne boka er det tydeleg at han forskar i oppbygging og skrivestil, og han kommuniserer utruleg godt med lesaren ved å skrive inn en fyr som viser seg å være forfattaren av denne boka, kor han fortel og drøser litt rundt både livet og boka.
Fantastisk, sjøl om nokre kapittel var noko kjedeligare enn andre. Men sånn er det med både meg, deg og andre bipersoner; vi er ikkje like spanande.

Jeg må være ærlig å si at jeg ikke ble så begeistret for denne boken. For det første har den et veldig enkelt og lettlest (og, jeg tror, lettskrevet) språk. Det skinner igjennom at dette er den første boka til forfatteren, for boka er så...svevende. Den er hverken det ene eller det andre. Handlingen og plotet er ok, det er fint bygd opp og karakterene er på plass, sånn greit nok, men jeg føler at selve opplevelsene av boka forsvant helt. Jeg leste hele boken uten å føle noe som helst. Litt snodig, da dette er ment å være en sår, rørende, modig bok, etc etc. Eh?? Hvor var egentlig følelsene? Jeg følte troverdighetene forsvant litt i det superenkle språket, og du verden, så mange skildringer. Og for meg føltes det som skildringene av miljøet og hendelsene ble puttet inn for å fiffe opp boken, men det virket i motsatt retning for min del.

Både frampå- og bakpå boken er det lovord og skryt i øst og vest. En oppsiktigvekkende sterk debut? Eh. Okei, for en debut synes jeg forfatteren klarer seg godt, men den er ikke oppsiktsvekkende. Handlingen er småscener flettet inn til en historie, men alt dette har jo skjedd før. Karakterene til og med er helt ordinære.

Og når jeg leser diverse omtaler av denne boken, finner jeg ord som rørende og sår og virkelighetsnær og, det siste, poetisk. Denne boken er ikke poetisk for fem flate øre. Et eksempel: "Hun former munnen til en runding og begynner å puste i lange drag." Eller: "Jeg tar i mot ølen han rekker meg, setter meg i lenestolen og trykker metallbiten ned i boksen.." osv. Det var så mange biter og dunk og rundinger og streker og alt mulig rart.

For å ikke bare skrive kritikk, kan jeg jo si at jeg fullførte hele boken, jeg levde meg inn i det, prøvde i hvert fall, og jeg synes den er helt OK. Lesbar. Men rørende er den ikke.

Jeg skulle ønske den var en smule mer uforutsigbar. Alt som skjedde var så forferdelig "vanlig" og klisjeaktig. Men ja.. det var min mening. Hva syns dere?