Bokelskere.no

Jeg er ikke lite frigjort bare fordi jeg mener at stadige seksuelle hentydninger ikke hører hjemme i enhver type samtale, og det tror jeg ikke jeg er alene om. Jeg synes for øvrig også at det å diskutere hvor seksuelt frigjort jeg er ikke er relevant i denne diskusjonen.

Dine antydninger lenger nede på siden her om at du i kraft av å være mann evner å bære mer ansvar på dine skuldre enn hva jeg gjør, sier vel nok om hvem av oss som er mest moderne, tenker jeg.

Haust

Eg helsar deg haust, du ærlige haust
du lovar meg aldri det slag.
Broren din, Våren, han lovar så raust
han lovar kvar einaste dag.
Men lovnaden gløymar han ofte så fort
han held ikkje meir enn han vil.
Og var det eit vonbrot han ikkje fekk gjort
då hjelpte visst sumaren til.

Eg helsar deg haust, du hardhendte haust
du lovar meg aldri det slag.
Men åpen og ærlig og trugen og traust
det er du frå dag og til dag
du seier som sant er og slår ikkje av;
Eg stormar, eg ruskar, eg riv
eg møter med kulde, med død og med grav
det fallande, folnande liv.

Eg helsar deg haust, av heile mi sjel
eg helsar deg, herlege haust
du lovar meg inkje men kjem likevel
med gåvar så rikt og så raust
ja ofte kom du med ein soldag attpå
som ikkje var venta eingong
og lia var gullgul og fjella var blå
og livet var solskinn og song.

Eg helsar deg haust, du herlege haust
og takkar for alt som du gav.
For stormen frå nordvest og græla fra aust
og båra som braut over hav.
Og sola som lyste så longt over land
når bya frå nord spakna av
for livet som loga i bål og i brann
den stunda den seig i si grav.

Henrik Straumsheim

Eg blei nyleg gjort merksam på dette diktet, og tykte det var så bra at eg måtte legge det ut her.

Så bra sagt! Egentlig synes jeg det er et greit tema å diskutere, for hva folk vil ha i et forhold er så forskjellig og ganske interessant (ofte ender man opp med en man elsker, men som slett ikke passer til alle "punktene" man hadde gjort klar på forhånd!), men jeg synes tonen til Tore Rønning er slibrig og ubehagelig. Det er ikke passende hele tiden å komme med sexorienterte bemerkninger i alminnelig samtale (synes ikke man kan skylde på at "sånn er samfunnet", for selv om media er slik, så oppfører ikke høflige mennesker seg slik likevel).

Hadde jeg møtt en som pratet slik på byen hadde jeg bedt vedkommende la meg være i fred. Begynte nesten å lure på om det bare var jeg som la merke til dette...

En av de beste bøker jeg har lest, klarte nesten ikke å legge den fra meg. Og løsningen på krimgåten var like enkel som genial. Flott persongalleri

Jeg har bare ett ord: Imponerende!

Jeg tror det kunne blitt vanskelig. Det kunne kanskje fungert om vedkommende var interessert i film, teater, kunst e.l., men ellers kan jeg ikke se for meg at vi ville ha så veldig mye til felles.

Ingen av mine venner leser bøker, heller ingen i min familie uten at det er noe jeg bryr meg om.
Fordommer er heldigvis noe jeg har svært lite av. Det er heller snakk om at for at et forhold skal fungere for min del, er det viktig med felles interesser. For andre er det sikkert like viktig å ha sitt eget liv samtidig som de lever i et parforhold.

Er det ikke naturlig at vi vil dele det vi elsker med de vi elsker?

Det hadde vel blitt litt vanskelig tror jeg, men vet jo aldri hva denne kjærligheten finner på :)

Høres ut som en interessant bok! :)

Jeg har lest boka flere ganger, men mange år siden nå!
Boka kommenterer Charles og Sarah (hovedpersonene) utenfra, kommer med statistikk om livet i victoriatiden og så videre - et spesielt grep som gir et nåtidsperspektiv på handlingen.

I filmen er dette løst ved at Jeremy Irons og Meryl Streep også spiller skuespillere i nåtiden - jeg husker ikke navnene på nåtidskarakterene - samtidig som de spiller Charles og Sarah i en film i filmen. Mesteparten av handlingen er i gamle dager, men klippingen til nåtid er gjort finurlig og gjør det hele ganske fascinerende. Var veldig glad i filmen også!

Det er veldig bra at du fortalte om denne boken, Ellen - jeg hadde ikke registrert den av meg selv! Det har blitt vanskeligere å få med seg interessante bøker her inne, synes jeg - bokomtaler finner jeg jo bare om jeg aktivt søker opp en bok, og dét skjer jo ikke når jeg ikke har hørt om boken før. Bok-diskusjonstrådene forsøker jeg å se over, men de ruller så fort at det nok er mye interessant som drukner i mengden. Bra du skjønte at det var potensielle interessenter der ute, og postet om igjen!

Så bra at du ikke gir deg Ellen, jeg har ikke fått med meg det du skrev tidligere. Etter omleggingen ser det ut til at jeg misser noe av kommentarene/bokomtalene, og kanskje er det ikke bare er meg som gjør det, og det er synd. Det har blitt å uendelig mange bokomtaler om de samme bøkene at andre slik som din "drukner" fort.
Denne boka høres interessant ut og jeg er helt ening med deg at slik en biografisk fremstilt bok bør fange flere.
Din omtale er god den Ellen, om den er høyverdig eller ei er ikke det viktigste her på bokelskere, det viktigste er at andre også får lyst til å lese den. Hos meg havner den på "skal lese" lista mi med en gang. Takk!!

Det er bra at du ikke gir deg, Ellen! Boka er notert (men må nok finne seg i å konkurrere med mange andre gode boktips...).

Dette er en av de vakreste bøker jeg har lest. Jeg synes skildringene er slik at jeg kan høre, lukte og føle det som er på Barrøy, og til tross for til dels lange setninger, så er boka lett å lese. Jeg synes den minner meg om Markens grøde av Knut Hamsun, bare at her har vi med havets folk å gjøre.

Jeg har akkurat kjempet meg igjennom 1580 sider side ved side med Victor Alveberg. Først og fremst er jeg veldig skuffet over denne trilogien. Etter begeistringen for "Til musikken" og "Elven", har følelsene mine dessverre dabbet av i forhold til Ketil Bjørnstad.

En ting er mannen (Victor Alveberg), en annen ting er språket. Jeg kan godt la meg begeistre av et rikt og poetisk språk, men her ble jeg av og til dårlig. Så overdrevent. så mange overflødige og banale ord, og så lite dybde. Av og til kan jeg tilgi mye, hvis bare ressonansen er der, men det jeg følte av gjenklang, ble fort smadret på neste side. Enkelte karakterer er i mine øyne lite troverdige, og noen relasjoner tror jeg rett og slett ikke på. Det kosmiske perspektivet han bruker i trilogien sin, ble også i overkant for meg.

Selv om Bjørstad helt sikkert ikke har ment at dette verket skal virke overfladisk, så er det akkurat slik det virker på meg, dessverre. Han innleder de fleste avsnittene med tidsriktige hendelser, og det likte jeg veldig godt, men alt i alt ikke bedre enn terningkast tre +.

"Før jeg brenner ned", Gaute Heivoll
Jeg tror at alle pattedyr har et nervøst forhold til åpen ild, og at alle mennesker er redde for, og har et forhold til brann.
I løpet av de dagene jeg las denne boka var det storbrann på Ranheim, nord for Trondheim, mange ble evakuert, det var stor fare for eksplosjoner, og planene for masseevakuering lå klare.. Sør for byen, på Orkanger, gikk deler av et stort kjøpesenter, som jeg tar hyttehandelen på, opp i røyk. De har funnet arnestedet - trolig påsatt sier politiet. Noen har altså brent ned vinmonopolet "mitt".
I barndommen min flyttet det inn en famile i huset ved siden av mormor. De hadde mange barn som vi lekte med, og de hadde bare nye leker og klær - de hadde mistet alt i en brann, og det gjorde inntrykk. For to år siden brant nabohuset på den andre siden til bestemorhuset ned. Når jeg i tillegg legger på minner fra 1968, da jeg var en liten gutt; en fireåring som gjemte seg når politiet kom for å oppsummere sløkkinga, mens brannkorpset fra Ålesund og Spjelkavika rullet inn slangene, etter at "små barns lek med fyrstikker", som det sto i Sunnmørsposten, hadde brent ned 6 mål skog og kratt rett under høyspenten i Fremmerholen, hvor var strømtilførselen til Ålesund og omegn gikk. De nevnte heldigvis ikke navn på de tre brødrene, som bare skulle svi av noen tuer - på en fin vårdag.
Vel, det er med dette bakteppet jeg las denne boka. Det er mitt forhold til brann.

Gaute Heivoll også har et nært forhold til brann, og til bygda si. Og jeg tuller ikke eller harselerer, når jeg forteller at han skriver med varme. Han forteller en historie om seg selv, og familien sin, om bygda si, om landskapet og folkene som bor der - og om en pyroman som satte sine spor der.
Han begynner å fortelle om en brann, og at "han er tatt" - så spenninga er ikke om de finner pyromanen. Det som er spennende er hvordan han vekselsvis i tilbakeblikk ruller ut brannslangene, historien om seg selv, om bygda, om de mange brannene, og folkene som berget fra brannene. Familien til, rettsaken om, og om hvordan pyromanen preget livet i bygda Finsland fra1978 og frem mot i dag. En dramatisk bygdebok - på en måte.
For meg var dette gripende lesning - en veldig godt fortalt historie.
Anbefales
Nå skal jeg ta batteritest på røykvarslerene, før jeg fortsetter på "Den ulende mølleren, Arto Passilinna. Trenger noe lettere nå.

Godt svar! ETA: godt spørsmål også!

Dette spørsmålet minner meg om da jeg lærte fransk på ungdomsskolen, og spurte moren min om jeg ikke burde begynne å uttale bilmerket Citroën "Sitro-ENN" i stedet for "Sitro-ENG" som alle (ikke-fransktalende nordmenn) jo gikk rundt og sa. Jeg fikk klar tilbakemelding om at jeg ikke burde gå rundt og si Sitro-ENN, nei. (For ordens skyld: "en" på fransk uttales vanligvis som en nasal, som det er naturllig å oversette til en "ng"-lyd på norsk. Men tøddelen over e-en i Citroën markerer at her skal det IKKE være noen nasal.)

Jeg er i ettertid helt enig med moren min i at å sprade rundt og si "Sitro-ENN" ville vært ganske tåpelig her blant norske nordmenn i Norge (hun sa det ikke så uttrykkelig den gang, men...). Likevel har jeg i voksen alder, etter å ha lært spansk, lurt på det der med hvordan omtale - rettere sagt uttale - Don Quijote på norsk. Og da kan man jo lure på hvor mye klokere jeg egentlig har blitt siden ungdomsskolen... Men jeg får liksom ikke det jeg oppfatter som "standardisert norsk uttale" til å henge helt på greip - det er for ulikt det spanjolene sier! Dog har jeg besluttet at det ikke er nødvendig å gjøre meg enda rarere enn jeg er, og jeg tror stort sett jeg klarer å huske å unngå å si "Dånn ki-HÅ-te" slik de spansktalende gjør, og holde meg til det jeg for min del tenker på som mest vanlig i Norge: "Skutt esel". Eller altså: "Donkey shot".

;-P

Det er få ting som gleder et bokelskerhjerte mer enn uforvarende å komme over ”perler på en snor”! England forteller er en slik bok, rasket med fra et bruktmarked. En samling av de ypperste britiske og irske novellene, fra Thomas Hardy 1840–1928 til Roald Dahl 1916–90. Kristian Smith (ukjent for meg) står for utvalget og gir en kort, informativ og interessant presentasjon av hver forfatter. Dette er fra Den norske Bokklubbens glansdager, da Bokklubben virkelig var en bokklubb.

Jeg er imponert over hvordan disse forfatterne, på ulike måter, bygger opp hele livsskjebner på bare få sider. Den fortettete formen, intensiteten, undertonene. Ikke ett ord for mye. Tekster så befriende fri for skravling og skvalder. Og like fullt kommer vi til de grader under huden på personene, rystes og lever med dem. Litteratur av høy klasse!

Noen av novellene rommer en sånn spenning at jeg må legge en hånd over teksten for ikke å lure meg til å kikke på slutten – som kan være uventet. Her er hverdagslige hendelser som får skjellsettende betydning for menneskers liv, rike og innsiktsfulle person- og miljøskildringer, humor og ironi, og originale og talende metaforer, som ”litt grått lys sivet mellom lyssjakt-sprinklene, tvang seg med nød og neppe gjennom ruter som var ugjennomsiktige av skitt, og tapte seg, lik en dråpe melk som faller i et blekkhus …” (Tillotson-banketten av Aldous Huxley).

Jeg har lest ca. 2/3 og finner det vanskelig å fremheve noen noveller på bekostning av andre. La meg likevel nevne Herbert George Wells’ (1866–1946) sørgelig aktuelle Stjernen, om hva om skjer når polene smelter, og den grøssende De stjålne basillene, som bringer tankene hen på kjemisk krigføring. James Joyce’ Et trist tilfelle, hjerterått om ensomhet. Om jeg skal velge én favoritt så langt, må det kanskje bli Katherine Mansfield’s Hagefesten - så levende, stemningsmettet og rørende. Du kan ikke unngå å bli sugd inn i fortellingen. Storveis – om en ung pike som kanskje får sitt liv forandret. For det er nettopp noe av det pirrende med disse novellene; leseren etterlates i en tilstand av usikkerhet og undring.

Etter en litt laber lesesommer, er England forteller en lise for min sjel. Og så godt, i en hektisk tid, å kunne lese få sider om gangen, og like fullt fullstendige og sammenfattete historier. Jeg har skjønt at det finnes en serie av disse bøkene, med ulike land og verdensdeler som forteller. Det er kanskje unødig å si, men jeg legger meg på jakt etter dem.

Et lite tankekors og uten sammenlikning for øvrig – da jeg skrev min kulturhistoriske bok fra min egen lille øy, kom tittelen Veierland forteller bare til meg. Jeg kjente ikke da til Bokklubbens serie, og følte en rar overraskelse ved at det faktisk finnes en serie bøker med en tittel så nær.

Leste selv en del Woodehouse som ung men husker ikke hvilke, har derfor ikke lagt dem til samlingen min. Har lest de 2 norske utg av Dorothy L Sayers og biografien som tenåring, prøvde meg på noen av engelsk da, men hvar ikke så god til å lese eng da. Har samlet opp flere på eng nå for å lese med tid og stunder.

Hør, hør!