Bokelskere.no

Takk for denne tråden, Ellen - jeg er blitt stor fan av Britt Karin Larsen etter å ha lest først tatertrilogien hennes og så de to første finnskogromanene. Nylig fant jeg tredje bind fra Finnskogen i en bruktforretning, men jeg hadde ikke fått med meg at fjerde bind kom allerede i fjor! Hvilken produktivitet... da har jeg enda mer å glede meg til etter å ha lest de Larsen-bøkene jeg p.t. har på vent i bokhyllen min. :-D

Iler til med en aldri så liten protest: er helt uenig i at "har jeg latt meg fortelle" er pompøst! Ørlite grann antikvarisk, måske - men alldeles ikke sjølhøytidelig heller. Jeg mener tvertimot at dette er en litt elegant måte å unnlate å oppgi kilden for en-eller-annen opplysning, som regel av diskresjonshensyn. (F.eks.: "jeg har latt meg fortelle at James Bond og Miss Moneypenny har noe på gang".) Okay, språket mitt er nok ganske preget av at jeg leser (og alltid har lest) en god del eldre litteratur, men likevel, altså... ;-)

Men den derre "det gledes" tar jeg fullstendig avstand fra; en skikkelig bastard, e.m.m.!

Og nåde den som ikke Oline Svingen kunne se for seg!!

"Det gledes" har jeg aldri hverken hørt eller lest. Opplever uttrykket som upersonlig, og det er synd da "glede" er et ord full av forventning og liv.

Første gang jeg leste Rachel var for en god del år siden, og nå som jeg holder på å lese den på nytt tror jeg det en god del detaljer jeg overså den gang.
Ettersom Philip er bokas jeg-person, er det hans meninger om Rachel som farger den. Hva den gjengse meningen om henne er, og hennes perspektiv på historien kommer derfor ikke godt fram.
Jeg tenker nå at for å kunne svare på hvem Rachel er, må vi også spørre hvem Philip er. For han er på ingen måte en objektiv forteller. Hans syn på Rachel, kvinner generelt (og hans svært manglende erfaring med dem) er fra starten ganske klart, og boka bør hele tiden leses med det i bakhodet. Philip ble oppdratt av en notorisk kvinnehater og unkar, som også er hans store forbilde, og han gjør veldig lite aktivt selv for å endre det synet.

God og vel halvveis i denne sjarmerende lille boken, må jeg bare si tusen takk til deg Ellen, og også annelingua, som omsider fikk den ut av bokhyllene mine! Slutter meg fullt ut til din bokomtale og kommentarene til den. En enkel historie fortalt i et godt, slentrende og bilderikt språk. Underholdende, treffende og artig.

Sommerboken av Tove Janson, selvfølgelig!

For meg forsvinner ikke magien i en tekst når jeg klarer å se en underliggende mening i en tekst. For meg er det ikke magi i en tekst som er så platt og grunn at det overhode ikke finnes en dypere mening enn det som står der. Selvfølgelig er dette forskjellig fra person til person og det har jeg full forståelse for. Lesing er uansett bra som noen nevnte samme hva man leser, og det er jeg også enig i. Det er det at som alt annet blir tekster plassert i grupper, altså sjangre, og serieromaner er en egen sjanger. Noen liker serieromaner, noen liker krim, noen liker samtidslitteratur og andre liker klassikere. Det er ikke nødvendig at alle skal like det samme. For meg er det helt greit, men serieromaner er fortsatt serieromaner. En grunn til at serieromaner ikke blir satt opp på en pensumliste eller sett på som tung litteratur er jo at denne type tekster mangler en dypere mening og er forhodsvis forutsigbar.

Takk, Ellen! Jeg har her skrevet om en bok av Lill Herlofson Bauer, i samme stil. Nå skal jeg riktig pløye Nasjonalbiblioteket etter lignende bøker! (Legg merke til min tidsriktige bruk av ordet "riktig" - man blir lett påvirket, hahah!)

Høh? tenkte jeg, i bruk? Har aldri hørt det jeg heller, og ja Ellen, jeg også sier takk for informasjon til trådstarter og Fru Bang, men kommer nok aldri til å bruke det...

For meg skurrer det, uttrykket er i samme gate (syns jeg, da...!) som det pompøse og sjølhøytidelige "har jeg latt meg fortelle" (aller nådigst? ned fra din høye hest!)- passivt verb er ikke god norsk...

For det er akkurat det det betyr! :)

Vi leste "Bondestudentar" på gymnaset på åttitallet. Jeg kan vel ikke si at jeg falt for den... Egentlig tror jeg at en moderne roman som hadde beskrevet samme tema kunne vært interessant i dag - altså en historisk roman, skrevet i dagens ånd. Mens Garborg nok virker tung og til dels vanskelig tilgjengelig på dagens lesere. Nå har jeg snakket meg vekk fra klassikerspørsmålet.....men.....prøver vel å si at temaer og fortellinger ikke foreldes, men måten de presenteres på endres veldig.

Noen forfattere overskrider nesten dette tidsskillet, og tåler tidens tann bedre enn andre. Jane Austen, Sigrid Undset, Amalie Skram (til dels), Victor Hugo, Emily Brontë - den lettere delen av klassiker-skalaen - de skrev på en måte som fortsatt er leselig og virker frisk i dag. Andre forfattere blir vanskelige å lese.

Men dette sier altså ikke noe om hvorvidt de er klassikere eller ikke! Jeg bare surret meg bort i en digresjon :)

Når det er sagt: "Haugtussa" er fantastisk!
- Og gjev du batt meg med bast og bende
og gjev du batt meg så bandi brende
og gjev du batt meg så fast til deg
att heile verda kom burt for meg.... (fritt etter hukommelsen her...)

Hm, når det er sagt skriver Garborg seg forbløffende langt inn i et ungpikesinn her. Kanskje han, som Alf Prøysen, egentlig var i skapet, før de hadde kommet så langt at de skjønte hva det handlet om?

Men nå kom jeg enda lenger ut på viddene. Anbefaler Haugtussa, kan jeg kanskje konkludere med :)

Då har eg nettopp lært meg eit nytt uttrykk! Det gledes!

"Indrefilet til middag idag! Det gledes!" "Grilling i fjæra til helga! Det gledes!" "Akkurat bestått eksamen! Det gledes!" :)

At du ikke finner den samleboka her inne, er vel fordi de fleste av oss har bøkene i 3 deler. Den 4de, før snøen kommer, er også veldig god.

Ja. En grunn til at jeg unngår visse anmeldere, det der. Analytisk lesing har sin anvendelse, men fremmer ikke akkurat nytelse :-)

Litteratur fungerer på så mange nivåer. For eksempel fra direkte stimulans av nervesystemet (skrekk, spenning, erotikk, romantikk) til undring og visualisering (bakgrunnstepper og settinger), ettertanke, overraskelse, bevegelse eller sinne (tema og fortellerteknikk), overtalelse eller frastøtelse (budskap og standpunkt) til.... veldig mye. Få bøker er alt på en gang. Boken velger sin leser. Rett bok til rett leser på rett tidspunkt gir en stor opplevelse, som aldri kan gjenskapes - kanskje heller ikke kopieres. En mekanisk tekstanalyse kan aldri avspeile dette, fordi den ikke tar den menneskelige faktor - leseren - med i kalkylen.

Relativitetsteorien gjelder også for lesing :-)

Dette er den fjerde boka om skogsfinnene fra området mellom Hedmark og Värmland.
Før snøen kommer

Tar jeg ikke helt feil så kommer den femte til høsten.

Uff, men all tolkingen ødelegger jo ofte teksten! Jeg vil heller lese intuitivt, FØLE hva som hender - enn å tolke for mye. Synes det ofte blir så platt og trist når det blir forklart....magien forsvinner liksom. Bra jeg aldri studerte litteratur, tror jeg!

Hvem sa det?

Hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

                    Kolbein Falkeid

Ja, jeg anbefaler Quoyles reise på det varmeste! (Min bok er utgitt på Adventura i 1995, men ser at den senere har kommet ut på Pax med tittelen Shipping News i 2002.) En av mine favorittbøker. Filmens tittel er The Shipping News, med Kevin Spacey, Julianne Moore og Judi Dench i hovedrollene. Regi: Lasse Hallström. En perle!