Bokelskere.no

Da var jeg ferdig med den siste publiserte boka i George R. R. Martins A Song of Ice and Fire-serie. Hva skal jeg gjøre nå? Det er ikke flere bøker å lese; de to siste har ikke kommet ut enda. Kanskje jeg endelig får tid til å lese alle de andre bøkene jeg har... Vel, uansett, jeg gleder meg utrolig til neste bok, The Winds of Winter, kommer ut. Kan ikke vente på å få vite hva som skjer videre!

A Dance with Dragons foregår parallelt med A Feast for Crows. Eller i hvert fall første del av boka. Den tar for seg karakterene som ikke var med i A Feast for Crows, og de store favorittene er med i denne boka. Her får vi høre om Jon Snow, Tyrion Lannister og Daenerys Targaryen. Selv liker jeg best Tyrion av de tre. I tillegg får vi høre mer om min nåværende favoritt, Theon Greyjoy, og vi får også møte søsteren hans, Asha Greyjoy (for serieseere heter hun Yara). Det er også mange andre karakterer, og av og til kan det nesten bli litt mange, men det gikk fint for meg å skille dem fra hverandre. Hvis det blir for forvirrende, er det en oppslagliste bakerst i boka.

Theon, min nåværende favoritt, har ikke vært med i bøkene på lenge. Det var gøy å se ham igjen, selv om kapitlene hans var utrolig triste. Det er så forferdelig det som har skjedd ham, og jeg synes absolutt ikke han fortjener det. Ja, han har gjort ting som ikke er helt greit, men han fortjener ikke den skjebnen han har fått. Stakkars Theon.

Det var utrolig gøy å høre om the Children of the Forrest. De er så utrolig interessante, og hele Brans historie er utrolig kul. Jeg gleder meg utrolig mye til å se hvilken vei den tar i den neste boka.

Tyrion på tur er så gøy å lese om. Det er visst en av historiene hvor det er størst forskjeller mellom serien og boka. Det er så forvirrende å diskutere Tyrion med folk som bare har sett serien. Jeg vet aldri hva de vet, og greier store deler av tiden å spoile noe for dem. Ehe... Sorry...

Melisandre har et kapittel cirka midt i boka. Jeg liker ikke Melisandre, og jeg tror om mulig jeg liker henne enda mindre nå. Ugh! Hun skal alltid rote til ett eller annet. Kan ikke Melisandre bare gå og dø i et hull? Hun gjør i hvert fall ikke noe nyttig.

Jeg ble stadig vekk overrasket av hva som skjedde i A Dance with Dragons. Det er rett å slett umulig å gjette seg til, og det er så intenst. Du vet aldri hvem som dør, og det gjør leseopplevelsen ganske nervepirrende. Hva skjer nå? Hvem er den neste som dør? Og dør gjør de. Det er ikke en A Song of Ice and Fire-bok uten at store deler av persongalleriet dør. Her er det også store forskjeller mellom boka og serien. Det er folk som er i livet i boka som er døde i serien...

Som jeg har sagt i alle de andre anmeldelsene mine av denne serien er dette en serie alle burde lese. Men helst ikke hvis du er under femten.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Bare enda en skrytebok som ikke fortjener all den oppmerksomheten den har fått ...

Marie-Laure er bare seks år når hun blir blind. Men faren hennes har en kreativ måte å få henne til å huske nabolaget sitt i Paris på ved å bygge en liten modell av nabolaget for å ha hjemme. Hun lærer seg nabolaget ved å ta på miniatyrmodellen av nabolaget, også ved å telle skritt når hun går ute sammen med faren sin. Faren hennes jobber på naturhistorisk musem som låsmester. Sammen har han og datteren en hemmelighet. Hjemme gjemmer de en berømt juvel som skal bestå av en forbannelse. Juvelen består av alt annet enn lykke og hell, men er det bare overtro? Og er den ekte eller bare en kopi? Spørsmålet er også hvorfor disse nazistene jakter på denne juvelen, og en dag må faren og Marie - Laure flytte fordi Paris okkuperes av nazister. Sammen flykter de til en slektning i St. Malo. Men boka består ikke bare av disse to, men den har også en parallel historie som inneholder Werner. Werner bor på et barnehjem i Tyskland og kan alt om radioer og slike ting. Han har store tekniske ferdigheter som imponerer mange. Han kan plukke fra radiodeler og setter dem på plass igjen (minner meg om en jeg kjenner), og få gamle ting til å virke igjen som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Dette gjør til at Werner blir oppdaget og han får plass i en ungdomsorganisjason som er styrt av Hitler hvor Werner blir sendt på farlige og utfordrende oppdrag. Har historien til Werner og Marie-Laure noe til felles eller er det bare tilfeldig?

Jeg fikk denne boka av Pantagruel som forhåndseksemplar i februar, en måneds tid før boka ble publisert på norsk i butikkene. Jeg leste den ikke akkurat da fordi jeg var opptatt med andre bøker og leste den ikke før i månedsskiftet april/mai. Så leste den så fort jeg ble ferdig med noen andre bøker jeg holdt på med. Samtidig var jeg nysgjerrig på hvorfor denne boka er så fryktelig populær. For har sett den har fått mye oppmerksomhet både på diverse norske og utenlandske bokblogger og blant booktubers (folk som anmelder bøker på youtube). Selv om jeg har mine skeptiske tanker angående bøker som blir hauset opp (har en tendens til å ikke like de bøkene selv etter å ha lest dem), men velger likevel å gi noen av de bøkene en sjanse. Og ikke alle bøkene fortjener like mye oppmerksomhet som de får, blant annet denne. Syns også at Alt lyset vi ikke ser ble nok en oppskrytt bok på lista.

Har også som sagt nevnt det før at tykke bøker skremmer ikke meg. Jeg har lest mange tykke bøker før både på norsk og engelsk, så størrelsen på bøker skremmer ikke meg. Det er bare det at når en bok er ekstra tykk, så forventer man litt spenning slik at det blir lett å komme seg gjennom boka. Det er dessverre ikke alltid sånn. Boka var lettlest, men spenningen uteble. Det var ingen driv i noen deler av boka og lesingen gikk fremover uten innlevelse. Hvorfor denne boka har fått så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke. Den er elsket av mange verden over og jeg liker historiske romaner. Har lest en del fra denne sjangeren også. Synd at denne boka var så tvers gjennom kjedelig. Jeg likte noen av karakterene og de virker troverdige, men likevel holdt det ikke. Handlingen gikk tregt og det føltes ut som om at det aldri skjedde noe. Det var for lite av alt.

Hva folk elsket med denne boka er for meg en gåte. Jeg ville så gjerne like den, men fikk det ikke til. Det er ikke det verste jeg har lest. Har lest mange bøker som er mye verre. Problemet med boka var at jeg ble hverken revet med eller grepet av den på noe vis til tross for triste og vemodige situasjoner som skjedde underveis i boka. Det var bare ikke nok. Skjønte hva forfatteren ville med boka, men likevel ble det altså ingen favoritt.

Alt lyset vi ikke ser er for all del en fin historisk roman med vemodig innhold, men det er bare ikke nok. Selv om jeg likte noen av karakterene ble de likevel litt for "fjerne", og jeg klarte ikke å leve meg helt inn i boka samme hvor hardt jeg prøvde, men det var bare ikke alt i boka som interesserte meg. Fin bok, men ikke magisk.

Men en uttalelse om at menn i sin alminnelighet drømmer om å utøve vold, klarte jeg ikke helt å fordøye. Får håpe det bare var en tabloidisering av hva han egentlig sa.

Bra at du tok dette forbeholdet, for sitatet er nettopp en tabloidisering av hva Kim Leine, og også Kjell Westö, sa. Det begynner å bli en stund siden møtet, så jeg husker ikke eksakt hva de sa, men innholdet i det. Etter å ha snakket mye om krigens gru, kom de inn på at krig også kan ha en positiv side. At det for mange, og kanskje spesielt unge menn, oppleves meningsfylt å kjempe for sitt land og for sine verdier, om nødvendig med våpen. Dette er vel kjent fra uttalelser fra norske motstandsmenn- og kvinner fra 2. verdenskrig. Mange har beskrevet krigsårene som sterke og meningsfulle. «At menn i sin alminnelighet drømmer om å utøve vold», må stå for Telemarksavisas regning.

Linnas Nordstjernetrilogi har jeg på svensk. Har notert de norske utgavene på ønskelisten. Enig med deg i at dette er interessant stoff. I første omgang vil jeg lese Westös Svik 1938 og Leines Profetene i evighetsfjorden.

Avgrunnen får komme etter hvert. En artighet – Avgrunnen på norsk (som Leine selv har skrevet/oversatt) er mange sider, tror han sa tre-fire kapitler, lengre enn den danske Afgrunden. Dette forklarte forfatteren med at norsk er hans følelsesspråk, morsmålet, og dermed fløt pennen lettere på norsk enn på dansk.

Kanskje Rebecca av Daphne du Maurier?

Edit: We Have Always Lived in the Castle av Shirley Jackson kan muligens også passe.

For ein forfattar Undset er! Blir fanga inn med ein gong, får lyst til å reise til Roma! Og Jenny som på mange måtar er forut for si tid, men ikkje klarer å fri seg frå det tronge likevel, gret og gret under lesinga ( hadde rett nok influensa..). Dette var ei stor leseoppleving ved andre gongs lesing av boka.

"Out of the night that covers me,
Black as the pit from pole to pole,
I thank whatever gods may be
For my unconquerable soul.

In the fell clutch of circumstance
I have not winced nor cried aloud.
Under the bludgeonings of chance
My head is bloody, but unbowed.

Beyond this place of wrath and tears
Looms but the Horror of the shade,
And yet the menace of the years
Finds and shall find me unafraid.

It matters not how strait the gate,
How charged with punishments the scroll,
I am the master of my fate,
I am the captain of my soul."- Invictus av William Ernest Henley (1849-1903)

Hele serien er en glemt perle

Denne boka leste jeg for noen år siden og jeg husker hvordan jeg slet med å komme meg gjennom den (avbryter aldri en bok). Husker boka kjedet meg enromt og syntes det var veldig lite som skjedde. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med den.

"Vinterbarn" av Dea Trier Mørch syntes jeg var veldig bra da jeg leste den (for lenge siden). Boka kom ut i 1976, og har fått gode kritikker. Får ikke til å lage lenke på ipaden, men det står litt om boka her inne.

Opplevelsesrik vandring sammen med Bringsværd i Londons gater. Historiske personer, hendelser og steder i skjønn forening. Her blir du med på bl.a. klovnemesse, interessante bokgater, markeder og ikke minst puber.
Han går på en måte i fotsporene til Richard Hermanns uvurderlige bok Mine gledes by.
Bringsværd skriver med en "lett" penn, med glimt i øyet, derfor ble boka en glede å lese, og ikke minst fikk jeg mange gode tips for steder å besøke til neste Londontur.

Selve grunnhistorien, et internettkomplott mot ineternasjonale finansinstitusjoner, er interessast nok. Den var dessuten mye mer aktuell på det tidpunkt boka først ble utgitt.
Men bortsett fra det er denne Wallanderhistorien i beste fall middelmådig. Etter som handlingen skrider frem blir den håpløst urealistisk, og blir en studie i hvordan politiarbeide ikke utføres. Grensende til det komiske, noe som vel neppe var forfatterens hensikt.
Skuffende av Mankell dette.

Da er vi to forskjellige bokelskere.
For meg er ikke dette en sport. Det er ikke om å gjøre å pløye igjennom flest bøker, eller å lese flest sider.
I min verden handler det om å la seg forføre, tilegne seg kunnskap, utvide egen forståelse, være samfunnsengasjert, flykte inn i magien ... Alt dette er å lese en bok. - For meg.
Jeg er en sakteleser. Bruker lang tid på en bok, og er opptatt av nyanser i språket. Jeg undrer meg, fryder meg og ergrer meg. Hvorvidt historien kommer gjennom syn eller hørsel er akkurat det samme.
Jeg har familiemedlemmer som har dysleksi. For dem er det avgjørende at papir- og lydbøker er likestilt, både i studiesammenheng men også for egen leseglede.
Jeg kunne aldri tenkt meg å "ta dem i juks".

Jeg koser meg med boka Enok Rubens Levnetsløp av Gabriel Scott. Jeg har fått tak et eksemplar som er fra 1917, en godt lest heftet utgave som jeg må være litt forsiktig med når jeg leser.
Ellers så skal jeg lese slutten på boka som vi samleser her på Bokelskere, Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud. En overraskende og interessant bok av en for meg ukjent forfatter.

«Det er ingen annen problematikk enn den evige menneskelige problematikk: hvordan skal vi for helvete klare å leve sammen.» Det sier Askildsen i et portrettprogram i NRK i 2012. Min første bok av forfatteren. Veldig bra er min konklusjon. Gleder meg til å lese flere. Mer om novellesamlingen mv på min bokblogg

Bror min leste bøker frivillig.

(Kjell Aukrust)

Jeg hadde tenkt å lese krim til påske da jeg har flere av de novellesamlingene med påskekrim, men det går mest i vikingetid isteden, startet igår på I västerled - Västskandinavernas resor och äventyr åren 200-1200, en bok jeg fant sist jeg var på Strömstad bibliotek siden de 2 jeg lette etter var i magasinet. De 2 står også på lista for påske, Väringar - Nordbor hos kejsaren i Miklagård og Vinland det goda - Nordbornas färder till Amerika under vikingatiden, begge av Mats G Larsson. Også skal jeg se om jeg kommer meg litt videre i Den lengste soga om Olav Tryggvason - bind 1, og en bok som har siste forfall rett over påske, Jul, og til slutt noe krim, Storsmuglerne på Frøya - en illegal historie om brennevin, oppfinnsomhet og overlevelse av Birger Sivertsen.

"I filosofiens løpekonkurranse vinner den som kan springe langsomst. Eller: Den som kommer sist i mål."

(Wittgenstein)

Den 26. mars i år døde den svenske dikteren Thomas Tranströmer. Han ble tildelt Nobels litteraturpris 2011 med bl a følgende begrunnelse: Gjennom sine fortettete gjennomlyste bilder gir han leserne ny tilgang til det virkelige.
Jeg har ved flere anledninger stiftet bekjentskap med Tranströmer både ved at jeg har lånt noe av den han har skrevet og ved at andre forfattere har vist til ham. Særlig ble jeg betatt av hans dikt/utsagn om at det er bare den som går seg vill som kan finne ukjente plasser i skogen, oppdage nye steder og "eventyr".
For noen uker siden var jeg en tur i Karlstad. Der fant jeg en bok med tittelen Samlade dikt 1954-1996. Til nå har jeg bare bladd litt i boka, men gleder meg til å lese litt mere. En spennende dikter som flere burde finne fram til.

Åh, bra, velskrevet artikkel! Kjenner meg igjen, ja... En skjønner på enkelte kommentarer nederst at noen ikke fikk med seg innholdet... hehe