Bokelskere.no

Etter alle disse årene ser det ut til at vi får en oppfølger:
BBC News sin sak om denne store nyheten

FEMOGTYVENDE KAPITTEL
"Guds vandringsmann" er vakkert.

Nærmest en allegori. Man kan bli religiøs av mindre.

Har kost meg med boka, og det er mitt første møte med forfatteren. Har forstått at hun har skrevet flere bøker i denne sjangeren, og de skal jeg nok få tak i.
De to første bøkene var absolutt best, uten tvil, men det er jo ofte slik med trilogier.

Jeg så en gammel, amerikansk advokats bokanmelding på internettet, og han skriver på slutten: Those who do not enjoy this book should be in prison!

...og når du bringer dette sitatet på engelsk, så kom jeg på at det er noe som heter "to be cavalier about (something)" - og da har jeg alltid oppfattet det som å være skjødesløs i overført betydning - for eksempel i omgangen med penger, eiendeler; stort sett å innta en holdning som godtfolk vil rynke på nesen av. Men ellers har jeg ikke grublet mer over etymologien - før nå. Så jeg måtte sjekke om det kunne være grunn til å dra en forbindelseslinje mellom det engelske adjektivet og disse kavalerene i kavalerfløyer rundt omkring forbi - og her er hva Merriam-Webster har å si (i utdrag):

cavalier adjective: having or showing no concern for something that is important or serious

Dét kan man da tenke seg som karakteristikk på kavalerene majorskan har å bale med?

Videre:

Examples of CAVALIER

• They are too cavalier in their treatment of others.
• She has a cavalier attitude about spending money.
• He has a cavalier disregard for the rights of others.

  First Known Use of CAVALIER: circa 1641

Men hva kommer det av at "cavalier" har fått denne betydningen? Heldigvis fant jeg ut at dét var det noen som hadde lurt på før: What is the etymology of "cavalier"?.

Her er Selma Lagerlöfs egen beskrivelse av Kavalerene. Jeg kopierer dette fra min engelske utgave:
"This life of gaiety was at its height just after the Napoleonic wars. The glory and honor with which the profession of arms had become endued in the time of the great Emperor had tempted vast numbers of young Swedes of the upper classes to join the colors, and to most of them the opportunity for advancement in their profession was cut off in the year 1814, which was the beginning of the long reign of peace. Finding it impossible to live upon their meagre incomes or to gain their livelihood by any sort of useful work, these "Cavaliers," or adventurers, took to visiting their friends and acquaintances in the country, stopping at each place for days or weeks at a time. If they had only places enough to go to they could manage to lead a merry and care-free life all the year around at the expense of others.
A similar cavalier life prevailed in all parts of Sweden, but nowhere did it become so popular as in the iron districts of Värmland, where in the large households one person more or less did not count. Although every one knew perfectly well why these spongers came they were always heartily welcomed, partly because they were bringers of news, partly for their ability to get up all sorts of entertainments.
The country gentlemen, who lived on their small estates the whole year, had their daily duties to occupy them. Not so the cavaliers! If dancers were needed for a ball, actors for private theatricals, violinists for a concert, shooters for a hunt, drivers for a sleighing party, one had only to send word to some of these Knights of Merriment, who ever were ready to accept the call even though it meant journeying for miles and miles in cold and stormy weather.

Kavalerboligene eller kavalerfløyene huset ugifte menn som kunne bidra med sin kunnskap (oftest kunstnerisk, militær eller akademisk kunnskap) i herskapets hverdag samt selskapsliv. Boligene hadde ofte flere boenheter i tillegg til praktiske rom, som f.eks. bakekjøkken og vaskerom. Ofte bodde også tjenere med høyere rang ( kusk, "førstegartner" osv) i boligene.
Hva disse kavalerene ellers kunne oppvarte damene med - skal være usagt.

Rundt forrige århundreskifte huset kavalerboligene av og til utøvende kunstnere i starten på karrieren, (Henrik Sørensen bodde en periode i en) uten at herskapet satte krav til oppvartning.

Artig å lese alle kommentarene til denne min favoritt blant bøker. Jeg har lest den med jevne mellomrom siden jeg var 29 år, og finner stadig noe nytt. Det er så mye som foregår mellom permene her at det er umulig å fordøye alt i en lesning. Selma Lagerløf ser dypt i menneskene og lærer oss en god del om verden omkring oss. Særlig liker jeg hennes kommentar til gravfølget som følger Ferdinand Uggla til graven: Menn og kvinner gråt, ikke så mye for den døde som for seg selv. -- De gråt ved tanken på at ingenting i verden kunne redde dem.
Når det gjelder alle hendelsene i boken og hennes beskrivelser av folk og fe, så tror jeg hun oppsummerer dette på siste side: Lille Ruster, som gikk som trommeslager foran den svenske hæren da den marsjerte inn i Tyskland i 1813, ble aldri trøtt av å fortelle historier om det fantastiske landet der syd. Folkene der var så høye som kirketårn, svalene var så store som ørner, og biene som gjess.
"Vel, men bikubene da?"
"Bikubene var som våre vanlige bikuber."
"Men hvordan klarte biene å komme seg inn?"
"Vel, det blir deres egen historie," sa lille Ruster.
(Oversatt fra min engelske utgave.)

Dette sitatet synes jeg nesten kan stå som et slag motto for hele boken!

Etter hvert som jeg leser videre i romanen, blir jeg mer og mer enig med deg i at "Gösta Berlings saga" er en god og dekkende tittel, også på norsk.

Og dersom man virkelig skal legge vrangviljen til, kan man jo tolke en tittel som "Gösta Berlings eventyr" som at det er Gösta Berling som har skrevet hele romanen (eventyrene).

Beklager alle digresjonene.

Og: Min noe forhastede (negative) kritikk av boken - etter å ha lest fem kapitler - forsvinner etterhvert som dugg for solen når jeg leser videre.
Jeg har fire kapitler igjen (10. - 13.) av denne leseøkta.

Jeg hadde nøyaktig den samme opplevelsen, Lillevi – jeg frydet meg over fortellingen og syntes den boblet over av livs- og fortellerglede. Og når jeg leste det sitatet – det ganske lange – som KjellG ga oss lenger nede i tråden, så var jeg rett tilbake i lesegleden. Leit at så mange i lesesirkelen ikke opplever boken på samme måte, men vi er i alle fall noen... (og jeg ser kjell k finner forklaringen i at Selma er så ulik Hamsun – og det finner jeg mening i. Jeg fikser jo ikke Hamsun! For meg er Hamsun kald – mens Selma er varm og menneskekjærlig. Så det....)

Ja nettopp! Jeg har fulgt med i debatten og vært litt overrasket over den nesten samstemte negative kritikken. Jeg åpnet faktisk tråden i kveld for å si noen ord om at jeg leser boken som eventyr – i tråd med Ellens "anvisninger":

«Ååå, - den er full av eventyr fra leirbålenes tid ;-) Eller nærmere bestemt fra kanefartens og ballenes tid, der eventyr og virkelighet glir over i hverandre :-)»

I dette perspektivet er den artig, full av humor, mystikk og herlige skikkelser. Er kommet til kapittel 10 og liker den stadig bedre.

Tack för den här boken Cecilie Enger!
Finstämd och rolig bok om en entusiastisk, energisk och engagerad mor med en skrivande dotter och deras relation samtidigt som Alzheimer sveper in modern i en allt tjockare dimma. Mycket läsvärd. Slutet kom lite väl abrupt för en sexa. Hade velat haft det hela mer utförligt i slutet...
Inläst av författaren och för en gångs skull är det en fullträff!
Läser nu en annan bok som läses in av en skådespelerska, och Enger läser sin bok bättre. För en gångs skull anser jag att författaren KAN läsa in sin bok!

Nå må jeg bare melde meg på her :-) For denne boka begeistra meg mer enn noe jeg har lest de seinere åra.
Etter min mening er det ingen langdryge partier, slik det blir hevda, ei heller for mange metaforer, som det også påstås. Jeg mener at her er det ikke et ord for mye, alt som står i romanen hører til. Jeg er som Marit, veldig glad i gåter og her var det mye mystikk, mye som har blitt holdt skjult. Akkurat slik jeg kjenner bygda, det er ting som ikke snakkes om, det ties i hjel. Etter noen generasjoner vil saken bli viska ut og glemt om ikke noen griper fatt i det.
Skildringene av Gudbrandsdalen, miljøet og naturen er helt presis slik jeg kjenner det fra min ungdom.
Og språket...slik flyt! Det var en sann nytelse å lese, ingen ting å ergre seg over :-)

Men Lillevi, ta for all del med to bøker til Madeira ;-)

Ja, det er det.

Hei,
her er vi jo lesende medlemmer. Mange av oss prioriterer kanskje ikke så mye tid på nettet?
Men jeg kan egentlig bare snakke for meg selv:
Jeg samlet bøkene mine her for å få en bedre oversikt, og det har jeg fått.
Når jeg syns jeg har noe å si om ei bok, så skriver jeg litt. Og finner jeg sitater som er verdt å dele med andre, så skriver jeg dem også.
Ellers er jeg lite med i diskusjoner. Deltok litt i begynnelsen. Men jeg fant ut at det ble en tidstyv. Nettet tar ellers mer enn nok av min tid. Jeg bruker heller mer av min tid på å lese i bøkene mine.

Du kan kanskje prøve å starte noen provoserende diskusjoner og se om du får litt mer fart i sakene?

"Vi er på vei, vi er på vei
Vi er på vei til Paradisets tempel
Til Paradisets tempel
Til det store tempel" s. 68, (synges av kristne før de drepes)

Enda 1500-tallet og 1600-tallet sies å være de to mest sentrale århundrene i renessansen, var denne perioden også en av de mørkeste i klodens historie.

Europa ble revet i stykker av kriger. I Amerika ble de innfødte indianerne tvunget til å arbeide i gruver og elver for kolonister som feilaktig hadde lovet sine kongelige sponsorer at Det nye Verden bugnet av gull og grønne skoger, en påstand de forøvrig ikke var villige til å gi opp til og med når indianerne sluttet å formere seg fordi de var for utmattet, og de få som gjorde det druknet eller kvalte avkommet sitt for at de skulle unngå deres skjebne. Det førte som kjent til at kolonistene hentet slaver fra Vest Afrika.

Omtrent samtidig skjedde det noe interessant i Asia; Japan begynte å lære av Kina og lukke seg mot alle inntrengere. Primært Portugiserne, men senere også flere andre Europeiske land.

Det er enkelt å tro at det hovedsakelig handlet om japansk proteksjonisme og uvilje mot å la landet sitt bli oversvømt av Europeiske varer. Det var det ikke. Faktisk handlet det ikke om handel. Det handlet om religion.

Ethvert land som vil bli rik på handel, har også ambisjoner om å selge ideene sine til verden. Det er sant i dag og det var sant på 1500-og-1600-tallet. I dag er ideene først og fremst liberalisme/markedsliberalisme (USA/Europa) og statsstyrt blandingsøkonomi/sosialisme med «særlige kinesiske kjennetegn», som det så fint heter.

Ettersom Kina hadde trukket seg innover og den muslimske verden var tilfreds med det den hadde, var det bare to Europeiske spillere på banen: protestantismen og katolisismen. Mer presist var det Portugal og Spania på den ene siden, og England og i mindre grad Nederland på den andre.

Leirene konkurrerte om territorier og markedsadgang. Men viktigere enn det konkurrerte de om å vinne nye tilhengerskarer utenfor det Europeiske kontinentet. Og det er her Japan kommer inn.

Landets handel med Europeiske land, protestantiske så vel som katolske, betydde at europeiske land forventet at åpenhet for deres varer også betydde åpenhet for deres ideer og de som spredte dem, altså deres religioner og prester. Det aksepterte Japanerne. Men bare til et visst punkt.

Punktet ble nådd på slutten av 1500-tallet. Da var det, ifølge mange anslag, så mange som 300 000 kristne i landet. Det var et urovekkende antall for shogunene, som fryktet at Europeerne ville bruke trosfellene til å først underminere styresmaktene, før de rekrutterte de i en åpen konflikt som hadde et enkelt mål; å legge Japan under seg.

Regimets reaksjon var først å forby kristendommen. Så kommunisere til Europeiske handelsskip og landene de tilhørte at Japan ikke ville gi prester adgang. Og da det ikke fungerte fordi kristne geistlige og særlig de fra katolske land, simpelthen lot seg bli smuglet inn, startet forfølgelsen.

Det er dette den japanske forfatteren Shusaku Endos «Taus himmel» handler om.

I midten av 1630-tallet, er Francisco Garrpe og Sebastian Rodrigues to unge prester med et rosenrødt syn på verden og et inderlig ønske om å spre Guds ord. Det er de ikke alene om. Deres lærer og forbilde, fader Ferreira, har allerede dratt ut i verden, reist til Østen og via Macau dratt til Japan for å omvende hedningene fra Buddhismen. Nå vil Garrpe og Rodrigues følge i hans spor.

Men Japan er ikke et innbydende sted for en kristen. Enhver som bekjenner seg til troen blir torturert, så tvunget til å falle fra, og deretter enten korsfestet ved strandkanten slik at sjøstigningen drukner dem sakte, eller gitt sin frihet, alt etter lynet til prefektene i de forskjellige områdene.

Det skremmer ikke Rodrigues og Garrpi. De er overbevist om helligheten ved misjonen sin. Og de blir ikke mindre motiverte til å dra når de hører at fader Ferreira har sluttet å kommunisere med misjonshovedkvarteret i Macau. Man frykter at styresmaktene har tatt ham.

Fordi de verken snakker språket eller vet hvor landet ligger, både bokstavelig og i overført betydning, trosser de sine instinkter og betaler en japaner i Macau til å guide dem gjennom overferden. Japaneren heter Kichijirio og de er ikke skeptiske, ja foraktfulle, overfor ham fordi de er rasister, enda de av og til er det. Forakten deres er derimot bunnet i Kichijirios feige karakterløshet. Han var nemlig en kristen, før han falt ifra og skammen fikk ham til å bli dranker og flyktning i Macau.

Kan man i det hele tatt stole på en slik slett skapning? Det vet de ikke. Men det finner de snart ut, sammen med mye annet.

Hvorfor du bør lese den

«Taus himmel» handler ikke bare om to unge idealister som reiser ut i verden. Det handler heller ikke en gang om en redningsaksjon. Begge elementene driver handlingen frem, men i bunn og grunn handler det om noe langt mer skjellsettende, tankevekkende og uforglemmelig: hva det vil si å være troende, hva det vil si å være frafallen, hvordan man tjener Gud (slik karakterene oppfatter det), om utholdenhet i det mørkeste mørke, og om mot… Uforståelig, inspirerende og mektig mot.

Om noen måneder vil Martin Scorseses film, basert på boka, komme på kino.

Les boka før du ser filmen.

Anbefales på det sterkeste!

Tittel: Taus himmel
Utgitt: 1971
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider: 216

Terningkast: 6

Jeg har lest boken høyt for min sønn på snart 8 år. Han fant den spennende. Etter å ha lest den ferdig , så vi tv serien på YouTube.

Jeg takker for din entusiastiske oppmuntring, jeg også! Det viser seg at jeg har lest hundre sider av Gösta Berlings saga og gitt opp .... Mulig den ikke egner seg som ferielektyre (bokmerket var et postkort fra Mallorca). Jeg stemte jo på boken, og nå kjenner jeg at en oppmuntring virkelig er påkrevet :-)

Som kjent var Selma Lagerlöf frå Mårbacka i Värmland. Når ein er der, kan ein verkeleg kjenne atmosfæren frå Gösta Berlings saga. Ikkje berre der, forresten: Herregarden Rotneros, ikkje langt frå Karlstad, var modell for Ekeby gard i romanen. Sist eg var der, var det ei norsk dame som dreiv staden, der ein kunne ete god mat og, om ein ville, leige selskapslokale og verkeleg føle at ein var i Gösta Berlings tid. «Lövens långa sjö» er Fryken, kjend frå Thore Skogmans poesi (lilla, söta fröken Fräken kom som kjent frå Fryken). Når det gjeld moglege modellar for hovudpersonen, seier Wikipedia dette:

Genom en marginalanteckning av författarinnans egen hand vet man att förebilden till Gösta Berling var prästen Edvard Emil Ekström från Kil. Lagerlöfs faster hade varit djupt förälskad i denne misslyckade präst som drack för mycket, och så småningom dog på Vadstena hospital. Fastern hade sedan blivit prostinna i Karlskoga och ville inte påminnas om sin ungdomsförälskelske. Av hänsyn till henne teg Selma Lagerlöf länge om detta och ledde medvetet forskare och journalister på villospår. Inte förrän efter hennes död upptäcktes den
marginalanteckning där Ekströms namn nämns. På en punkt var Selma Lagerlöf dock alltid mycket tydlig, hon sade vid flera tillfällen klart ifrån att Gösta Berlings förebild inte var Finnskoga-prästen Emanuel Branzell (Gustaf Frödings farmors bror), vilket redan under hennes livstid blev den vanligaste spekulationen. I finnskogsbygdens marknadsföring och turism har denne Branzells roll som förebild för Gösta Berling varit ett ganska centralt tema och tesen om att han var verklighetens Berling fortsätter att nämnas än idag. Den kände prästen i Kil, Frej Alsterlind (far till TV-profilen Bengt), klarlade 1986 att Edvard Emil Ekström var Selma Lagerlöfs närmaste förebild för Gösta Berling, i Fårbenet nr 38, en tidskrift från kamratföreningen vid läroverket i Karlstad. Enligt Arne Eklunds bok Calle Frykstedt - Till Gösta Berling-gestaltens bakgrund och utformning från 1958 är det helt klart (bl.a. av ett antal brev och uttalanden av Selma själv) att det är magistern Carl Johan Frykstedt 1814–1856, som är den huvudsakliga inspirationen till gestalten Gösta Berling, men det mesta övriga är fri fantasi.

Dette litt som geografisk og lokalhistorisk bakgrunn, da.