Bokelskere.no

At Lars Mytting hadde greie på ved, visste jeg fra før. Først da denne boka kom, ble jeg klar over at han har skrevet romaner også. Jeg har foreløpig bare lest denne, og det ga mersmak. Jeg ser at andre har innvendinger mot unødig lange skildringer og hyppig bruk av metaforer, men det overser jeg glatt når språket flyter så lett og ledig som her. Jeg er glad i historier der det nøstes opp tråder, og her var det mange av dem!
Men ett mysterium kom jeg ikke til bunns i: Kan noen forklare meg hva tittelen henspiller på?

Holder for tiden på med Little Women av Louisa May Alcott, og med ca 100 sider igjen håper jeg å få fullført den i løpet av helga. Absolutt en fin bok, så jeg er glad jeg endelig bestemte meg for å plukke den opp. Om jeg får litt ekstra tid og får fullført den før helga er over tror jeg det er Miniatyrmakeren av Jessie Burton som står for tur.

Helg igjen. Jeg holder fortsatt på med Geir Uthaugs bok om William Blake,men det går ikke så fort.Kjenner jeg har lyst på noe annet ved siden av og lurer på om jeg skal lese om igjen Gøsta Berlings saga. Jeg er ikke med i lesesirkelen,men fikk litt lyst til å lese den nå.
God helg.

I min utgave begynner det på s 214 og utgaven jeg har er på 340 sider.

Ein forfattarbiografi eg har lest med glede er den om Cora Sandel av Janneken Øverland.

Finnes det en slik tråd fra før? Jeg har akkurat lest om Tove Jansson og, før jul, om Astrid Lindgren. Korte, hyggelige og lesverdige bøker, som satte meg på tanken om at det kunne vært fint å få flere tips om ulike biografier, helst om forfattere. Det var det jeg håpet på.

Et dikt som har satt spor, jeg synes det er passende strofer for Paris og Frankrike.

Først kom de for at tage kommunisterne, men jeg protesterede ikke, jeg var jo ikke kommunist.
Da de kom for at arrestere fagforeningsmændene, protesterede jeg ikke, jeg var jo ikke fagforeningsmand.
Da de spærrede socialisterne inde, protesterede jeg ikke, jeg var jo ikke socialist.
Da de spærrede jøderne inde, protesterede jeg ikke, jeg var jo ikke jøde.
Da de kom efter mig, var der ikke flere tilbage til at protestere.

Martin Niemöller (1892-1984)

For noen år siden kom språkforsker Rolf Theil med boken Skyformasjonene på San Fransiscos sørhimmel i grålysninga 30. april 1882 og grunnane til at vi ikkje har sett namn på dei - med undertittelen Reiser mellom språk. Dette er omtalen fra den norske bokdatabasen:

"Boka tek oss med på ei språkleg og antropologisk rundreise over heile jordkloden, og lar oss møte m.a. språk som mandarin, dyirrbal, nordsamisk, algonkisk, fulfulde, jiddisk og indianarspråk. Forfattaren viser kor ulike og også kor like språk kan vere. Ulike kulturar har ulike ord for ting, og Theil viser korleis dette set vårt eige språk og tankemønster i nytt lys."

Jeg storkoste meg med denne boken, og ga den terningkast seks. Nå oppdaget jeg at Nrk2 i kveld (søndag 11. januar 2015) kl. 20.35 sender et program der Rolf Theil forteller om språkutvikling og språkmangfold. Programmet vil gå i reprise om to dager, men også ligge ute på nettet i to år. Jeg oppfordrer alle til språkinteresserte til å gjøre som meg: titte innom Nrk for å få med seg programmet!

Her er lenke til programmet

Takk for at du sa fra! Bøkene var koblet sammen uten at de skulle vært det. De er nå adskilt.

Kan jeg også få svare - selv om du spør Jostein? Jeg ble fantastisk begeistret over Gösta Berlings saga. Og synes ikke den er i samme gate som Far Goriot. (Middlemarch kom jeg aldri i gang med, selv om jeg kjøpte den da den skulle fellesleses i fjor...) Forskjellen - for meg - er at Gösta... var et oppkomme av livsbejaelse og overskudd, og hos Selma Lagerlöf ligger det liksom et lag av humor rett under overflaten som jeg synes Balzac mangler - eller kanskje det er riktigere å si at Balzacs humor er bitrere, om du skjønner. Hos Lagerlöf får du en livsglede som Balzac mangler. Og Lagerlöf er glad i menneskene, selv om hun ikke legger skjul på deres mangler og svakheter - Balzac ser svart på menneskeheten, selv om han innrømmer at det finnes godhet, så er han nærmest misantropisk. Hjalp det? Jeg synes definitivt du skal forsøke deg på Gösta Berlings saga - selv om det kan være at jeg skaper forventninger hos deg nå som gjør romanen en bjørnetjeneste.

Ja! De blå dongeriklærne til hele familien gjorde et uutslettelig inntrykk på meg også! (Det, og at den unge fru Mørch røkte pipe...) Jeg husker til og med en KK-reportasje (det må ha vært KK, for det var det eneste ukebladet som i blant ble innkjøpt i mitt barndomshjem. Jeg husker faktisk også den gangen jeg skulle kjøpe et KK for min mor, og oppdaget at prisen var steget til hele fem kroner...) der de blåkledde var behørig avfotografert.

Vinterbarn leste jeg på barselavdelingen da jeg fødte mitt andre barn i andre halvdel av 1970-tallet. Boken er god, og har fanget opp stemningen, tilstanden, de ulike situasjonene og barselkvinnenes psyke på et framifrå vis. Vel verdt å lese - også i dag. (tror jeg)
Dea Trier Mørch var med i kunstnerkollektivet Røde Mor på 1970-tallet. Jeg kjøpte på den tiden flere litografier som senere ble trykt i Vinterbarn. I dag er trykkene solgt eller gitt bort, og jeg sitter igjen med minner om en herlig tid.

Jeg skulle tro at etter at jeg hadde lyttet en hel kveld til Dea Trier Mørch prate om litteratur, kvinnekamp og kunst, ville erindre noen vettuge fraser om litteraturens plass i kvinnekampen eller omvendt, men alt som sitter igjen i hodet mitt er Dea Trier Mørch's vaskeråd til forsamlingen: "kjøp kun blå dongeriklær til hele familien din, da kan du kaste alt i maskinen samtidig og bruke dine krefter til mer interessante oppgaver!"

Danske Dea Trier MørchsVinterbarn var veldig populær da den kom på 1970-tallet - hele handlingen foregår (hvis jeg husker rett) på en barselavdeling. Forfatteren beveger seg fra seng til seng blant barselkvinnene og forteller deres historier. Du kan garantert få tak i boken på et hvilket som helst bibliotek (i alle fall har de helt sikkert hatt den i hyllene) - eller lese den digitalt på nasjonalbibliotekets nettsider. Såvidt jeg husker, var det endel om fødsler, barsler og småbarnsfamilieliv i andre av bøkene hennes også.

For øvrig var Dea Trier Mørch utdannet billedkunstner, og det er hennes egne grafiske arbeider som du kan se på omslagene (og på illustrasjoner inne i bøkene også).

Og så husker jeg at den norske lyrikeren Cathrine Grøndahl fikk fantastiske anmeldelser for noen år siden av en diktsamling om fødsel og barseltid.... men tittelen husker jeg ikke. Redigert for å tilføye: Et raskt boksøk avdekket tittelen: Jeg satte mitt håp til verden heter boken. Bokdatabasens omtale siterer forresten flere av anmelderne - jeg har ikke lest boken selv, men det ser ut som om den kan være noe for deg?

• Ja, og så har norske Toril Brekke skrevet en romantrilogi om jordmoren Sara, Ålesunds første jordmor - det er historiske romaner fra 1800-tallets slutt. Første bok heter Sara, neste er Brostein, og .... nei, så lurer jeg på om Brekke begynte på utvandringsromansyklusen sin i stedet? Men de to første har jeg lest, og dem kan jeg anbefale.

Levi Henriksen skriver fantastisk bra. Dette er en bok jeg sikkert kommer til å lese igjen om noen år.

For å være litt nyttårshøytidelig, tror jeg at gleden er en av våre gylne gaver – og skam på den som kaster vrak.
Det betyr på ingen måte at vi skal lukke øynene for nøden i medmennesket. Da ville det være uanstendig. Men ingen forlanger at vi skal bære verdens byrder hvert eneste livsens sekund.
Toleranse som erkjennelse av gyldig mangfold – og glede, som vi alle har våre finnesteder for – skulle ikke dét være rimelige ønsker for et nytt år?

– Magne Skjæraasen

Først en "warning": Jeg har ikke lest alle innleggene, så det er fullt mulig jeg bommer på noe eller gjentar noe som allerede er sagt.

Jeg oppfatter at denne lett forvirrende diskusjonen dreier seg om to hovedspørsmål:

• “Trigger-Warning” på bøker, et inntil i kveld totalt ukjent begrep for meg. En slik «warning» er etter mitt syn komplisert av flere grunner. For det første varierer det mye hva hver enkelt opplever som brutalt eller re-traumatiserende (et ord som brukes i debatten). Det henger sammen med vår historie og bakgrunn. Hvem avgjør hvem som skal skjermes for hva? Om jeg aldri har vært seksuelt misbrukt, kan andre hendelser ryste meg i mitt innerste. Skal ikke jeg også advares?? Hvor går grensene? Satt på spissen kan dette bli ganske absurd.
  Jeg vil også tro at en advarsel om konkrete hendelser (seksuelle overgrep, voldtekt o.l.) kan avsløre avgjørende poeng i bokens historie.

Bokens baksidetekst, anmeldelser o.l. må kunne ivareta behovet for å si noe om hva slags bok det dreier seg om, og om man ønsker å lese den eller ei.
Jeg ser at noen viser til at advarsler på filmer og fjernsyn. Til det er å si at film og levende bilder er et mye sterkere medium enn en tekst. Det er lettere å lukke en bok igjen, enn å lukke ute et bilde du uforberedt får slengt i fleisen.

• Det andre hovedspørsmålet er bruken av ord, og redigering av ord i tidligere utgaver. En lang rekke av de ordene vi bruker, er på en eller annen måte belastet. Vi skifter dem ut med nye, som i sin tur får det samme stigma som det tidligere. Noen eksempler: fattiglem → sosialklient → bruker / invalid → funksjonshemmet → mennesker med nedsatt funksjonsevne → bruker / idiot → åndssvak → psykisk utviklingshemmet → utviklingshemmet → mennesker med spesielle helseutfordringer (sic). Og sånn kunne jeg fortsette. For meg virker det riktig at en bok beholder den språkdrakten forfatteren ga den. Det forteller noe om tiden boken ble skrevet i, og er et viktig aspekt ved boken. Gud forby at Dickens fattiglemmer plutselig ble «brukere»!

Mens vi er opptatt av Pippi og hvordan hun skal redigeres for ikke å støte/såre, virker det som om en annen og (kanskje) beslektet debatt tar form i USA. En debatt om såkalte "trigger warning".

Ifølge de fleste nyhetsartikler og debatt-og-blogginnlegg som er skrevet om fenomenet, startet kravet om "trigger warning" på feministiske blogger og fora, og var bare et kort notat i begynnelsen av et innlegg eller en artikkel, som advarte om innholdet. De tidligste skal ha dukket opp på begynnelsen av 2000-tallet, men det var først rundt 2006/2007 at de begynte å florere.

I mars i år skapte fenomenet overskrifter da studentene på Oberlin college i Ohio foreslo at pensumet på litteraturstudiet på skolen burde ledsages av en "trigger warning", slik at studenter som har opplevd traumatiske hendelser ikke blir re-traumatisert av å lese tekster som frembringer PTSD.

Hva mener bokelskere om dette fenomenet?

Bør bøker få et klistremerke som advarer leserne om alle typer støtende/sårende/traumatiserende de vil utsette seg for mellom permene?

Personlig er jeg imot moderne redigeringer og markering av litteratur. Jeg vil heller lese de rasistiske beskrivelsene av muslimer og jøder i "Ivan hoe" og svarte og jøder i "Den store Gatsby" enn å se at det blir lagt glasur over historien. Hvordan skal vi ellers huske?

Videre lesning for den som ønsker en oppramsing av et utvalg av "triggende" emner i denne flotte artikkelen: http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/mar/05/trigger-warnings-can-be-counterproductive

Salige er uvirksomhetens timer, for da arbeider vår sjel.

– Egon Friedell (1878-1938) østerisk historiker og skuespiller.

Feilen med vår verden er at de dumme er så sikre i sin sak – og de kloke så fulle av tvil.

– Bertrand Russell (1872-1970) britisk matematiker, historiker, filosof og politiker.