Bokelskere.no

Hvor vakkert bladene eldes. Så fulle av lys og farge er deres siste dager.
John Burroughs

§2.14 Finner du en mistet vott eller lignende på gata, skal du alltid
børste den og henge den opp på et synlig sted rett i nærheten.

Egil Aslak Aursand Hagerup fant ut at noen burde skrive ned alle de uskrevne lovene vi lever etter dag inn og dag ut, og det gjorde han. Resultatet ble denne boka, og jeg har humret meg gjennom den.

§3.13 Det er ikke lov å like en norsk film eller tv-serie. Med mindre
den ble slaktet i pressen og er nesten umulig å få tak i.

Boka er delt inn i 39 kapitler, blant annet for kollektivtransport (min personlige favoritt, siden jeg har mye erfaring med det), samliv, sosial omgang, kropp, humor, på jobb og politikk.

§30.10 Journalister skal hate Frp.

§30.11 Frp skal hate journalister.

Hagerup har fått hjelp fra en rekke bidragsytere, fra både sosiale medier og folk han har snakket med i virkeligheten (og har lagt ved ei liste bakerst i boka). Er det noe nordmenn liker, så er det tross alt å høre og snakke om hva som er typisk norsk (som det ganske riktig heter seg i §1.9).

§11.26 Romantisk sex kan ikke være så høylytt at naboene hører det,
dynen skal dekke nedre haldvel av kroppene, og lyset skal helst være
levende.

Jeg er stor fan av Tegnehanne, og ble glad inni meg da jeg så at det er hun som har illustrert denne boka. Hun er fast spaltist i Aftenposten, så du kan sjekke stripene hennes der eller på bloggen hennes, og her kommer noen eksempler fra Norges uskrevne lover:

Bare så synd illustrasjonene ikke er i farger, det hadde vært enda bedre. Boka er tidvis svært treffende – passer det ikke til en selv, passer det stort sett til noen man kjenner. Som jeg nevnte innledningsvis kjente jeg spesielt igjen situasjoner som oppstår i kollektivtrafikken.

§5.18 Det er ikke lov å snakke med fremmede på bussen med mindre du er en gammel dame som uansett ikke bryr deg om hva folk synes.
~
§5.26 Dersom du sitter innerst, og en fremmed person sitter i veien for at du kommer deg av, skal du følge denne rutinen når du nærmer deg din stasjon:
1. Ta på deg eventuelle hodeplagg eller andre plagg du midlertidig har tatt av deg.
2. Løft handlepose eller tilsvarende håndbagasje opp i fanget.
3. Snu beina i den retningen du skal gå ut.
4. Dersom personen ikke reagerer, kan du for sikkerhets skyld også:
5. Legge hånden på setet foran, eller andre ting du kan holde fast i, uavhengig av om du egentlig trenger det for å holde balansen.
Det er strengt forbudt å gjøre disse tingene hvis du ikke skal gå av på førstkommende stasjon.

Anbefales videre!

Denne teksten ble først publisert på bloggen min.

Fikk høre det var rart at jeg nesten aldri besøker graven din. Men de kjente deg aldri. Jeg kjenner deg. Jeg vet at kirkegården er det siste stedet jeg vil finne deg. Jeg nyter nærværet ditt på stedene der du levde og lo. I ord du likte å bruke og i musikken som var vår. Jeg ser glimt av deg i alt du var glad i. Du er her når jeg prøver å hjelpe folk. Slik du alltid gjorde. Når noen ler på upassende steder, slik du også gjorde. Og jeg kan aldri bli så alene som hvis du aldri hadde vært her. Jeg legger ikke ned blomster. Jeg gjør heller det jeg kan for de som ble igjen. Den kalde steinen bærer ingen minner om deg. Jeg har deg her i hjertet mitt og glemmer deg aldri.

Nemi Montoya (Lise Myhre)

Hi hi, må le litt av meg selv. Flere ganger bruker forfatteren ordet mondene, de første gangene jeg så det trodde jeg at det var en skrivefeil, at det var moderne han mente. Men så kom det ordet så hyppig at jeg måtte slå det opp! Det er jo et ord: betyr fint, fasjonabelt. Ja ja, da lærte jeg et nytt ord idag.

"Du skal ikke ødelegge helsen ved å tenke for mye på den"

Per Fuggeli

SEPTEMBER av Hans Børli

September-dager så klare som fugleøyne, myrer
hvor tranebæra dugger matt om kvelden
når stjernene slår sine sølvspik i stillheten.
Alt er fred og fredløshet;
det ligger en marsjordre forseglet
under treets krøklete røtter
djupt i bergrevner og raumold.
Og løfter du blikket
fra stien gjennom blåbærlyng over høgda,
da renner øyenhulene dine fulle
av blå-blått ved himmelrendene: En vill lengsel
stryker stille gjennom din indre ødemark
lik skyggen av langsomme vingeslag.

Den som er i vinden

Den som er i vinden
blåser ofte bort.

Klaus Hagerup

2014 utgaven av Levi Henriksen framstår som mye lysere og lettere enn før. Håpet er fremdeles på plass i denne boka som de øvrige og det handler mye om å komme hjem, men melankolien har stor grad veket plassen for komikken og humoren.

Nok en gang skal vi til Skogli. Der er det som det pleier å være, lensmannen er den samme og Eben Ezer blir bygd opp igjen. Det brant jo ned i forrige bok. Vi møter Jim Gystad en plateprodusent med hundeskrekk på vei ut av bransjen, som er på besøk i bygda i forbindelse med en dåp. Bakfull sitter han i kirken og blir vekket av det han forbinder med himmelsk sang. Det er de syngende søsknene Thorsen han hører. De er alle rundt de 80, men alle har beholdt klangen i stemmen. Etter dåpen er han så heldig å få et telefonnummer å kontakte dem på. Tror han. Da det viser seg å være et helt annet nummer, reiser han hjem til dem. Timoteus, Maria og Tulla (Tamar) bor sammen i barndomshjemmet. Jim skal etter hvert skjønne at de deler husværet med to elghunder… På sin ville flukt fra disse hundene, havner vår helt i grustaket og det er her han han for første gang får høre lyden av ei grusharpe. (– og dermed er tittelen forklart!)

Jim er besatt på å lage plate med de tre og gjør alt han kan for å få det til. I den prosessen får vi livshistoriene til våre tre søsken, deres opp- og nedturer og deres kjærlighetshistorie. Det er dette som er den egentlige historien, Jim er bare fortelleren.

I følge Levi Henriksen selv, er dette den beste boka han har skrevet! Og om det ikke er den beste boka av han jeg har lest (essaysamlingen fra 2012 står fremdeles sterkt i minne) så er det en annerledes bok. Og jeg liker den svært godt.

Jeg har nettopp lest ettbindsutgaven av trilogien og er enig med deg: Den første delen var best. Som helhet er trilogien informativ, men den "nerven" jeg fant i Kornet og freden, ble svakere etter hvert. Det ble mye drøvtygging av tidligere problemstillinger: Sult, næringssorger, konflikt med de "innfødte", kirkesak osv.
Gjennom hele verket er det kvinnene som har hovedrollen. Vi får detaljerte beskrivelser av hverdagsliv og fest: Klesdrakter, kosthold, jordbruk, krøtterhold, byggeskikk og sosialt liv. Interessant, men etter hvert uten spenningskurver og nye innfallsvinkler.
Jeg må forresten nevne språket. Enkel, dialektbasert nynorsk som flyter lett og naturlig.

Hei, til alle dere som husker meg! Endelig har jeg fått muligheten til å komme tilbake til Bokelskere, noe jeg er kjempeglad for!!! Håper at jeg kan føle meg like hjemme som før. Har savnet alle dere bokelskere kjempemye!
Nå må jeg bare finne tilbake til alle bøkene mine, samle tilbake alle stjernene mine, og følge alle sammen igjen. Huff, for et slit! Men heldigvis er det verdt det!

En perle av en bok!! Jeg hadde denne i bunken min med sommerlesning, men skjøv den stadig bakover da den virket litt "vag" - desto større var overraskelsen da dette viste seg å være sommerens beste! Har virkelig fått øynene opp for M. Skjelbred!

Eg las nyleg Seierherrene av same forfattar, og første halvdelen av den er på mange måtar ganske lik De usynlige. Ekstra artig var det å finne ein passasje som peiker direkte framover mot denne boka som kom 22 år seinare:

"... Ravnøya. Dette merkelige stedet, den grønne holmen i havet med de tre bøyde rognetrærne og den lille familien som i årenes løp har levert hele tre konfirmanter til Gunnhilds losji under forberedelsene, den lille familien som det nå bare er to gamle igjen av, i det lille huset av tømmer og bordkledning bare i sørveggen, en anekdote nærmest om tilbakeståenhet som Frank gjerne griper til når han vel tilbake i byen for kompisene skal beskrive dette landets usynlige liv, de enda mer usynlige liv enn de hans elskede Marta nedstammer fra."

side 226 i Seierherrene.

Jacobsen held også fram andre typer menneske som usynlege andre stadar i boka, mellom anna når han skildrar miljøet ved Sinsen Folkeskole.

How can you gather together the stories of a continent ........ larger than China, Europa and the US put together? How can you anthologise fifty-three countries, a billion people and over a thousand ethnic groups?

Det er redaktøren av The Granta Book of th African Short Story, Helon Habila, som stiller disse spørsmålene i introduksjonen til boken.

Det må ha vært litt av en utfordring, som resulterte i en samling noveller fra 29 forskjellige forfattere, som igjen representerer 20 land. Novellene (ihvertfall de jeg hittil har lest) er skrevet av forholdsvis unge forfattere. Alex La Guma (1925-1985) fra Sør-Afrika er den eldste, mens Chimamanda Adichie (1977) fra Nigeria er den yngste.
De fleste av novellene er skrevet på engelsk, mens noen er oversatt fra fransk, portugisisk og arabisk.
Noen kritikere har beskrevet utvalget av noveller som diamanter fra Afrika, andre igjen har skrevet at han har "fanget den afrikanske tidsånden. Jeg leste i en afrikansk avis (har glemt hvilken det var) at samlingen kommuniserte dårlig mellom afrikanske land, men at boken var en superb representasjon av afrikansk samtidslitteratur for "ikke-afrikanere".

Uansett, tidsånd og diamanter - jeg har gleden av å lese en novellesamling som gir meg et lite innblikk i en verden jeg har lite kjennskap til.
(boken er ikke ferdiglest, men noen av novellene i den, - var det beste jeg har lest i august.)

"Jeg er Marit, mor sin unge, fela til far, huldra i huset, datterdatter til Ola Nordistuen på Heiegårdene, fire år til høsten, to dager etter frostnettene, jeg."

Og jeg har kjent mange Øyvinder, som sikkert gråt da de ble født. Samt skolemestere som minnet om Bård, og som vi burde hatt langt flere av i skolen i dag.

Bare provoser oss, du. Noen av oss (fremdeles under sytti) har en del bindinger til dette verket som ikke kan viskes ut. Romanen som sådan har kanskje ikke de kvaliteter blaserte lesere krever i dag, men noen av de moralske elementene er da tidløse?

Elsk din neste, du kristensjel
tred ham ikke med jernskodd hel
ligger han enn i støvet (...)

Denne tråden er ment for linker til filmer, serier og intervjuer som ligger fritt på nettet, og som hovedsakelig er knyttet til skjønnlitteratur.

I dag lette jeg etter en bok som jeg mente å ha ett eller annet sted. Letingen førte meg til hyller og skap jeg sjelden ser i. Boka jeg så etter fant jeg ikke, men jeg fant mye annet på min vei. Her var en mengde bøker, hefter og skrifter som jeg knapt visste at jeg hadde og en og annen bok jeg tidligere hadde sett etter. Jeg ante ikke at jeg hadde så mye rart og spennende liggende, så jeg håper på en lang og regnfull høst.
Tok med meg en liten bok: Evighetsblomster av Carl Kaas, gitt ut i 1942. Her er mange små stykker om livsvisdom plukket i farten på livsveien. "Man kan si om mig at jeg kun har laget en bukett av andre folksomt blomster, og ikke selv har bidratt med annet enn båndet som holder dem sammen". Jeg har bladd litt i boka og lest litt her og der, og det er ikke fritt for jeg har dratt litt på smilebåndet i ny og ne, men dette var vel gode råd for 70 år siden. Også i dag har mye av denne livsvisdommen gyldighet.
Er det flere som opplever å finne gamle skatter eller utradisjonelle/ merkelige bøker i bortgjemte hyller, skap eller i esker på loftet?
Kan hende det dukker opp et sitat eller flere og kanskje blir det flere bøker jeg vil trekke fram.
God leting!

Hun får en ekstra stjerne for viljen til selvransakelse, som oppveier den stjerna hun mistet for det siste kapitlet. Jeg liker ikke å bli fortalt for tydelig hva og hvordan ting henger sammen, og hvordan det blir når alle er frelst. Det er mange gode poenger her, men ikke så mye nytt for den som følge litt med på dette temaet. Den er ikke skrevet for oss, men for skeptiske andre med et litt nedlatende blikk på denne bølgen av raushet og omtanke. Kathrine Aspaas har alltid formulert seg godt som journalist, og jeg skal være raus selv og si meg fornøyd med det. Det som er bra, veier opp for det som er mer på det jevne. Troen på åpenhet og tanken om at det ikke er så farlig å dele, var det vesentligste jeg fikk ut av boka.

Noen tanker omtrent halvveis i første bind av denne triologien om taterfolket eller «de reisende».

Noe av det som så langt imponerer meg mest, er hvordan Britt Karin Larsen får frem møtet mellom to ulike folk og kulturer – de fastboende bøndene og de omreisende taterne. Her finnes fordommer, forakt og frykt for det ukjente på begge sider. Og vi forstår dem. Bøndenes beskyldinger mot og nedrakking på taterne. Taternes arroganse og latterliggjøring av dem som er bundet til jorden.

Larsen idylliserer på ingen måte taterne, deres liv og væremåte. Snarere tvert i mot, som leser blir jeg sittende med mange spørsmål – stjeler de et barn, bedrar de kundene sine, kan man stole på en tater. Og selvfølgelig er ikke bildet svart-hvitt. Larsens skikkelser, både tatere og bønder, er mennesker med sterke og svake sider, godhet og raushet, angst og sinne. Så levende og troverdige. Etter som boken skrider frem, får jeg en stadig større forståelse for taterfolket, blir mer og mer glad i familiene.

Britt Karin Larsen skriver godt, innsiktsfullt og billedskapende. Boken er nærmest skrevet som små skisser av mange ulike menneskers liv, skisser som til sammen skaper et større bilde. Dette er en bok etter min smak.

Siden det bakerst finnes en oversikt over de sentrale reisefølgene, tenkte jeg at det var unødvendig å notere underveis. Nå har jeg bladd igjennom og notert litt om hver av bondefamiliene. Det er såpass mange personer og familier her at jeg vil anbefale det.