Bokelskere.no

How nostalgic literature became an agent in American racism

Under bryllupet har hun jo brudekronen, så det ar vel ikke noe med kransen å gjøre. Jeg har alltid forstått at kransen henspeiler på den gullkransen hun blir tilbudt av alvemøen i skogen da hun er liten, etter først å ha bundet seg en blomsterkrans i skogen. Alvemøen og hennes krans er jo ikke ekte, men forstås vel mest symbolsk som en fristelse som Kristin rømmer ifra, men som hun allikevel tenker mye på senere med en viss lengten. Det blir liggende noe skamfullt over denne hendelsen, og den hjemsøker Kristin ved flere anledninger senere, og danner grunnlaget for samtaler om hvorvidt man skal nøye seg med det gode i livet og leve et godt og trygt liv, eller om man skal ta de beste dagene man kan få, og risikere å gå til grunne som en følge av dette.

Så bra at du ikke kvittet deg med den boken, Ellen! Veldig hyggelig at jeg kunne bidra til å redde den - og at den innfridde. Tror kanskje at jeg snart må lese den om igjen, jeg....

Jeg har aldri lest noe av Suzanne Brøgger og egentlig aldri hatt noe forhold til henne. Har bitt på klisjeen og fordomsfullt forbundet henne med fri sex og et overflatisk, anarkistisk liv. Inntil jeg leste dette intervjuet i Klassekampens bokmagasin lørdag 22. august 2015.
For en reflektert forfatter, og for et gnistrende godt intervju!

Jeg førte straks på ønskelisten både Suzanne Brøggers tidlige bøker (Fri oss fra kjærligheten, Creme Fraiche og Jadekatten) og Louise Zeuthens biografi «Krukke».
Hvorfor en krukke? spør journalist Astrid Hygen Meyer. «På dansk betyr krukke også et tilgjort, affektert menneske. Den er tom og tilgjengelig, og i den kan hvem som helst slenge ned alt det de ikke selv vil vite av (…)». Jeg følte meg så truffet av dette. Jeg har selv gått i fella og ikke sett hvilket menneske Suzanne Brøgger er.

Kan et menneske elske en øy? Selv om en ikke er født der? Ja, særlig når denne øya utgjør de glade sommerdager i ens barndom og oppvekst. De gyldne øyeblikkene med bading, sol på svarberg , håndklær som dufter saltvann og fisking samt det å ha det godt. Som gjest. Noe man fremdeles er. Som forfatteren sier et sted :" Å komme til Veierland , er å komme hjem." Og da så.
Jo, dette blir en høyst personlig forhold mellom denne øya i ytre Oslofjord og forfatteren. Med en glitrende fortellerkunst deler hun innholdet mellom egne minner og historien . En historie som spenner fra Sagatiden til i dag.Selv minnes jeg Filmavisens reportasjer om Sandefjord og byens hovednæring og dens betydning for Norge. Men Veierland er jo like ved: Dermed tar boken oss med til de menn som dro ut og de kvinner som ble igjen for å holde "fortet" og lengtet i måneder. Gripende og interessant skildres det, men det er bare en liten del av en svært så omfattende bok.
Da den kom til meg, plasserte jeg den i hyllen "Kulturhistorie". Faktisk ikke så galt, tatt i betraktning de navn som har hatt tilknytning til Veierland i kortere eller lengre perioder av sine liv,
Edvard Munch, Karin Bang , Aasmund Brynildsen , Greta Molander med sin Petrus. Og Jens Bjørneboe, ikke å forglemme. Forfatteren faller ikke for fristelsen å skrive deres biografier, kun nevnes deres tid på øya, men siden (tror jeg) Karin Bangs biografi er lite god, får vi med et intervju med denne fastboende forfatteren, eller rettere en koselig og berikende samtale. (For egen del tar jeg med at jeg nettopp ga en omtale av boken om dag Solstad av Alf van der Hagen, der bryllupet med Bjørneboes datter sto på Veierland.)
Boken er svært innholdsrik, velskrevet , ja , rene poesien. Rikt illustrert av fotos hvor koloritten mesterlig er gjennomført i svart hvitt , selv langt inn i fargefilmens tid.

Jeg tror kanskje, at om jeg ikke hadde deltatt på bokelskere.no en tid, hadde jeg gått glipp av dette verket. Men, da jeg oppdaget at forfatteren er "vår egen" , altså profilen Lillevi, ble jeg heldigvis så nysgjerrig; at sommeren 2015 ble tilbrakt på Veierland, og det selv om jeg aldri har satt min fot der. En flott sommer ble det.

Boken anbefales!

du har vel lest og sett serien Nord og Sør som gikk på tv for lenge siden

Du husker rett.

Nå i sommer er jo Harper Lee den sørstatsforfatteren som faller først i minnet. Drep ikke en sangfugl fra 1960 (med handling lagt til sent 1930-tall) er jo fantastisk - men jeg synes forløperen som ble utgitt for første gang i juli i år, er interessant den også.

Så har man selvfølgelig Margaret Mitchell og Tatt av vinden, da? Ja, og Barnepiken som kom for et par år siden - da er vi på 1960-tallet. Og så selvfølgelig Harper Lees barndomsvenn Truman Capote - jeg har bare lest Breakfast at Tiffany's, som ikke henter handlingen fra sørstatene (selv om Capote var derfra), men fra biografien om Harper Lee vet jeg at In Cold Blood handler om drapet på en sørstatsfamilie. Jeg har ikke lest noe av Erskine Caldwell (har stått med bøkene hans i hendene, men satt dem tilbake i hyllen - jeg tror de blir temmelig ubehagelig lesning....), men der har du nok en sørstatsforfatter. Sigurd Hoel oversatte ham til norsk på 1930-tallet.

Pussig nok kjøpte jeg i formiddag Maya Angelous I know why the caged birds sing - første bind av i alt syv av Angelous memoarer. Ifjor sommer var jeg i New York den uken Maya Angelou døde, og det var massevis (nåja, alt er relativt, men...) av artikler om henne i avisene. Dermed bestemte jeg meg for at det var på tide å få lest noe av henne - men så skulle det gå et år før jeg oppdaget I know why... i hyllen hos Tanum på Litteraturhuset i Oslo. Jeg slo kloa i den med en gang!

For å friske på hukommelsen min slo jeg opp på Wikipedias oversikt over amerikanske forfattere sortert per delstat - og da husket jeg at John Grishams A painted house naturligvis er fra sørstatene! En veldig bra bok - den ligner ikke de øvrige bøkene hans (ikke dem jeg har lest, og visstnok heller ikke de mange andre jeg ikke har lest; "A painted house" er ikke en krim, men tar utgangspunkt i hans egne barndomsminner) - den anbefales!

Jeg leser mer enn gjerne litteratur fra sørstatene. Bare fyll på med tips. Kanskje jeg finner denoe forfatteren i bokhylla nå i kveld.

SETTE GRIME PÅ NATTA

Du får ikke tak i det. Det er bare
anelser, bevegelser i mørket
langt inne i deg,
bakom alle ordene.

Det er som i barndommens dager:
du skulle hente hesten heim fra hamninga
i svarte augustkvelder.
Hørte knepp i hovleddene på gampen,
og pusten, forunderlig het mot det våte graset,
men dyrekroppen gikk i ett med mørket
og himmelen raslet av flaggermus.

Du sto der tafatt
og prøvde fåfengt sette grime
på sjølve natta.

Hans Børli

Takk! En artig ære, det der, og langt mer enn jeg noengang hadde trodd.

Jeg ser jeg leser mye mindre skjønnlitteratur enn før og hvis jeg kjøper bøker så er det som regel sakprosa. Det er jo så mye å lære om historie, geografi, sosialantropologi, statsvitenskap og alt mulig! Jeg merker også at jeg leser mer biografier (noe jeg nesten aldri gjorde før); masse å lære om levde liv også! Men så ser jeg at sakprosaen er så lite synlig på bokelskere.no?

Hvor er bokanbefalingene for sakprosa, basert på sakprosa jeg liker? Hvor er oversikten over populær sakprosa blant bokelskerne?

Det hadde vært bra med mer synliggjøring av sakprosaen vi leser.
Dette gjelder jo forøvrig også i alle andre medier. Sakprosa er mer enn bare ved, strikking, dietter og kokebøker...(selv om det er det også..)

Forresten, når jeg nå sjekker adlibris sin liste over "topp 10 bøker", så utgjør faktisk sakprosa 9 av de 10 bøkene. Er det en trend? Er sakprosa på full fart inn? Eller er listen kanskje misvisende? Finnes det (uavhengige) bestselgerlister som viser salg uavhengig av boksjanger?

Har ditt forhold til sakprosa endret seg de senere åra?

... og så en ting til på tampen av 12. juli 2015: To kill a mockingbird ble utgitt første gang den 12. juli 1960, leser jeg i dag i Charles Shields' biografi om Harper Lee. 55-års-jubileum i dag, med andre ord! Skulle man sett.

Hoi! Jeg var så freidig nå nettopp at jeg googlet meg selv, og det var først da fikk jeg øye på dette innlegget (jeg er ikke særlig aktiv her inne lenger, og bruker siden mest pga ønskelisten og for å ha en oversikt). Jeg setter stor pris på både rosen og delingen. Tusen takk!

Denne har jeg lenge hatt lyst å lese og ditt innlegg medfører at boken får bli med meg hjem fra biblioteket neste gang.

Ellen! Jeg hadde så smått tenkt å skrive en omtale om denne boken selv. Men rent bortsett fra at det er vanskelig for meg å elske en bok og selv om jeg ikke har lest noe av Levi Henriksen eller Robert Goddard (ennå), kan jeg like godt skrive under på din meget gode og presise omtale av boken . Jeg ga den samme terningkast som deg. Sjelden blir jeg så med inn i handlingen til en bok, som tilfellet ble med denne. Takker !

Jeg har enda ikke fått lest den, alle de gode anbefalingene til tross. Søkte etter den på Haugen bok, og da var den utsolgt (befinner meg langt fra bokhandlere for tiden). Blir bare enda mer inspirert etter din omtale, Ellen!