Bokelskere.no

Takk for at du sa fra! Bøkene var koblet sammen uten at de skulle vært det. De er nå adskilt.

Kan jeg også få svare - selv om du spør Jostein? Jeg ble fantastisk begeistret over Gösta Berlings saga. Og synes ikke den er i samme gate som Far Goriot. (Middlemarch kom jeg aldri i gang med, selv om jeg kjøpte den da den skulle fellesleses i fjor...) Forskjellen - for meg - er at Gösta... var et oppkomme av livsbejaelse og overskudd, og hos Selma Lagerlöf ligger det liksom et lag av humor rett under overflaten som jeg synes Balzac mangler - eller kanskje det er riktigere å si at Balzacs humor er bitrere, om du skjønner. Hos Lagerlöf får du en livsglede som Balzac mangler. Og Lagerlöf er glad i menneskene, selv om hun ikke legger skjul på deres mangler og svakheter - Balzac ser svart på menneskeheten, selv om han innrømmer at det finnes godhet, så er han nærmest misantropisk. Hjalp det? Jeg synes definitivt du skal forsøke deg på Gösta Berlings saga - selv om det kan være at jeg skaper forventninger hos deg nå som gjør romanen en bjørnetjeneste.

Ja! De blå dongeriklærne til hele familien gjorde et uutslettelig inntrykk på meg også! (Det, og at den unge fru Mørch røkte pipe...) Jeg husker til og med en KK-reportasje (det må ha vært KK, for det var det eneste ukebladet som i blant ble innkjøpt i mitt barndomshjem. Jeg husker faktisk også den gangen jeg skulle kjøpe et KK for min mor, og oppdaget at prisen var steget til hele fem kroner...) der de blåkledde var behørig avfotografert.

Vinterbarn leste jeg på barselavdelingen da jeg fødte mitt andre barn i andre halvdel av 1970-tallet. Boken er god, og har fanget opp stemningen, tilstanden, de ulike situasjonene og barselkvinnenes psyke på et framifrå vis. Vel verdt å lese - også i dag. (tror jeg)
Dea Trier Mørch var med i kunstnerkollektivet Røde Mor på 1970-tallet. Jeg kjøpte på den tiden flere litografier som senere ble trykt i Vinterbarn. I dag er trykkene solgt eller gitt bort, og jeg sitter igjen med minner om en herlig tid.

Jeg skulle tro at etter at jeg hadde lyttet en hel kveld til Dea Trier Mørch prate om litteratur, kvinnekamp og kunst, ville erindre noen vettuge fraser om litteraturens plass i kvinnekampen eller omvendt, men alt som sitter igjen i hodet mitt er Dea Trier Mørch's vaskeråd til forsamlingen: "kjøp kun blå dongeriklær til hele familien din, da kan du kaste alt i maskinen samtidig og bruke dine krefter til mer interessante oppgaver!"

Danske Dea Trier MørchsVinterbarn var veldig populær da den kom på 1970-tallet - hele handlingen foregår (hvis jeg husker rett) på en barselavdeling. Forfatteren beveger seg fra seng til seng blant barselkvinnene og forteller deres historier. Du kan garantert få tak i boken på et hvilket som helst bibliotek (i alle fall har de helt sikkert hatt den i hyllene) - eller lese den digitalt på nasjonalbibliotekets nettsider. Såvidt jeg husker, var det endel om fødsler, barsler og småbarnsfamilieliv i andre av bøkene hennes også.

For øvrig var Dea Trier Mørch utdannet billedkunstner, og det er hennes egne grafiske arbeider som du kan se på omslagene (og på illustrasjoner inne i bøkene også).

Og så husker jeg at den norske lyrikeren Cathrine Grøndahl fikk fantastiske anmeldelser for noen år siden av en diktsamling om fødsel og barseltid.... men tittelen husker jeg ikke. Redigert for å tilføye: Et raskt boksøk avdekket tittelen: Jeg satte mitt håp til verden heter boken. Bokdatabasens omtale siterer forresten flere av anmelderne - jeg har ikke lest boken selv, men det ser ut som om den kan være noe for deg?

• Ja, og så har norske Toril Brekke skrevet en romantrilogi om jordmoren Sara, Ålesunds første jordmor - det er historiske romaner fra 1800-tallets slutt. Første bok heter Sara, neste er Brostein, og .... nei, så lurer jeg på om Brekke begynte på utvandringsromansyklusen sin i stedet? Men de to første har jeg lest, og dem kan jeg anbefale.

Levi Henriksen skriver fantastisk bra. Dette er en bok jeg sikkert kommer til å lese igjen om noen år.

For å være litt nyttårshøytidelig, tror jeg at gleden er en av våre gylne gaver – og skam på den som kaster vrak.
Det betyr på ingen måte at vi skal lukke øynene for nøden i medmennesket. Da ville det være uanstendig. Men ingen forlanger at vi skal bære verdens byrder hvert eneste livsens sekund.
Toleranse som erkjennelse av gyldig mangfold – og glede, som vi alle har våre finnesteder for – skulle ikke dét være rimelige ønsker for et nytt år?

– Magne Skjæraasen

Først en "warning": Jeg har ikke lest alle innleggene, så det er fullt mulig jeg bommer på noe eller gjentar noe som allerede er sagt.

Jeg oppfatter at denne lett forvirrende diskusjonen dreier seg om to hovedspørsmål:

• “Trigger-Warning” på bøker, et inntil i kveld totalt ukjent begrep for meg. En slik «warning» er etter mitt syn komplisert av flere grunner. For det første varierer det mye hva hver enkelt opplever som brutalt eller re-traumatiserende (et ord som brukes i debatten). Det henger sammen med vår historie og bakgrunn. Hvem avgjør hvem som skal skjermes for hva? Om jeg aldri har vært seksuelt misbrukt, kan andre hendelser ryste meg i mitt innerste. Skal ikke jeg også advares?? Hvor går grensene? Satt på spissen kan dette bli ganske absurd.
  Jeg vil også tro at en advarsel om konkrete hendelser (seksuelle overgrep, voldtekt o.l.) kan avsløre avgjørende poeng i bokens historie.

Bokens baksidetekst, anmeldelser o.l. må kunne ivareta behovet for å si noe om hva slags bok det dreier seg om, og om man ønsker å lese den eller ei.
Jeg ser at noen viser til at advarsler på filmer og fjernsyn. Til det er å si at film og levende bilder er et mye sterkere medium enn en tekst. Det er lettere å lukke en bok igjen, enn å lukke ute et bilde du uforberedt får slengt i fleisen.

• Det andre hovedspørsmålet er bruken av ord, og redigering av ord i tidligere utgaver. En lang rekke av de ordene vi bruker, er på en eller annen måte belastet. Vi skifter dem ut med nye, som i sin tur får det samme stigma som det tidligere. Noen eksempler: fattiglem → sosialklient → bruker / invalid → funksjonshemmet → mennesker med nedsatt funksjonsevne → bruker / idiot → åndssvak → psykisk utviklingshemmet → utviklingshemmet → mennesker med spesielle helseutfordringer (sic). Og sånn kunne jeg fortsette. For meg virker det riktig at en bok beholder den språkdrakten forfatteren ga den. Det forteller noe om tiden boken ble skrevet i, og er et viktig aspekt ved boken. Gud forby at Dickens fattiglemmer plutselig ble «brukere»!

Mens vi er opptatt av Pippi og hvordan hun skal redigeres for ikke å støte/såre, virker det som om en annen og (kanskje) beslektet debatt tar form i USA. En debatt om såkalte "trigger warning".

Ifølge de fleste nyhetsartikler og debatt-og-blogginnlegg som er skrevet om fenomenet, startet kravet om "trigger warning" på feministiske blogger og fora, og var bare et kort notat i begynnelsen av et innlegg eller en artikkel, som advarte om innholdet. De tidligste skal ha dukket opp på begynnelsen av 2000-tallet, men det var først rundt 2006/2007 at de begynte å florere.

I mars i år skapte fenomenet overskrifter da studentene på Oberlin college i Ohio foreslo at pensumet på litteraturstudiet på skolen burde ledsages av en "trigger warning", slik at studenter som har opplevd traumatiske hendelser ikke blir re-traumatisert av å lese tekster som frembringer PTSD.

Hva mener bokelskere om dette fenomenet?

Bør bøker få et klistremerke som advarer leserne om alle typer støtende/sårende/traumatiserende de vil utsette seg for mellom permene?

Personlig er jeg imot moderne redigeringer og markering av litteratur. Jeg vil heller lese de rasistiske beskrivelsene av muslimer og jøder i "Ivan hoe" og svarte og jøder i "Den store Gatsby" enn å se at det blir lagt glasur over historien. Hvordan skal vi ellers huske?

Videre lesning for den som ønsker en oppramsing av et utvalg av "triggende" emner i denne flotte artikkelen: http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/mar/05/trigger-warnings-can-be-counterproductive

Salige er uvirksomhetens timer, for da arbeider vår sjel.

– Egon Friedell (1878-1938) østerisk historiker og skuespiller.

Feilen med vår verden er at de dumme er så sikre i sin sak – og de kloke så fulle av tvil.

– Bertrand Russell (1872-1970) britisk matematiker, historiker, filosof og politiker.

Takk for opplysningen om Britt Karin Larsens nyeste bok, dette var jeg ikke klar over. Seks bøker om finnskogfolket, altså! Du anbefaler å lese dem i den rekkefølgen de har kommet ut?

Jeg må korrigere meg selv når det gjelder biografien om Astrid Lindgren. Forfatteren, Jens Andersen, deltok i Hans Brenners bokprogram (ikke Skaveland). Andersen fortalte at han lenge hadde lett etter en tråd, et bærende element, gjennom Lindgrens liv, og kommet frem til at det var ensomheten. Da løsnet hans skriveprosess. Deltakerne i progamet samtalte så fint om hvordan ensomhet er et underliggende tema i mange av Lindgrens bøker, og spesielt barns ensomhet, som Pippi Langstrømpe, Brødrene Løvehjerte, Mio min Mio med flere. Det var dette som vekket min interesse.

Kos deg med julebøkene du også, Ellen og ha en fin romjul!

Eg fekk boka eg ønska meg:
Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem
Elles fekk eg:
Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen
Siste samling på jentenes bensinstasjon av Fannie flagg
Så fekk eg eit gavekort. Skal kjøpe Søstrene Makioka av JUnichiro Tanizaki for det.

Takk for at du minnet meg på disse to, Ellen! Rett inn på ønskelisten med dem (jeg har snart bursdag :-) :-) I flere år har jeg lest mye eldre litteratur, nå kommer det mye nytt som vekker min interesse. Britt Karin Larsen fikk jeg øynene opp for gjennom hennes tater-triologi. Forfatteren av Lindgren-biografien hørte jeg hos Skavland. Takk også for sitatet - vel verdt å legge seg på sinne.

Selv fikk jeg oppfylt mine to bokønsker - Stoner og Å skrive, samt Falkeides siste diktsamling som en overraskende førjulsgave.

DE GAMLE DAMENE
De gamle damene holder seg fast i veskene
på sine små ærend i isblanke gater.
Inne i sorte side kåper
er de trette musklene spent
og skrekken for lårbensbrudd
flimrer i de lyse øynene.
Men de holder seg fast i veskene
de trofaste veskene
som hjelper mot vinterens onde overgrep.

Sidsel Mørck
(Dagbladet 2.februar 1974)

Jeg ønsket meg fire bøker i år, og jammen fant jeg ikke fire bøker under treet!

Ruth Lillegraven - Urd
Steffen Kverneland - Munch
Vincent van Gogh - Å skrive livet
Knut Ødegård - Edda-dikt band II: Gudedikt

Disse brevene er strengt tatt ikke hva du etterspør, Cindy. De er likevel så nydelige og sammenhengende at de kunne ha vært en roman, en kjærlighetsroman. Min sterkeste anbefaling - og takk for en interessant tråd.

Helt utrolig egentlig. Det var veldig tilfeldig jeg kom over denne.

"Fangen på Munkholmen", Victor Hugo
Denne litt ukjente boka av den ellers så kjente forfatteren handler om Schumacher, Grev Griffenfeld, som var fange på Munkholmen i mange år. Jeg ser jo denne holmen hver dag, men kjenner lite til historien om denne greven. I og med at jeg har som mål å lese en klassiker inn i mellom, og det er jo litt dumt å begynne med de mest kjente og beste bøkene av en forfatter, for da kan jo de neste stå i fare for å bli en liten nedtur. Derfor valgte jeg altså denne litt merkelige boka, hvis handling går for seg i Skogn, ved Snåsavannet, i Trondheim og på Munkholmen, med henvisninger om folk fra bla Orkanger, Hemkjølen og Røros.

Hugo kommuniserer direkte til leseren for å forklare det uoversiktlige i boka. Han forklarer gjerne sine tidligere frempek ved å feks si "Leseren har ikke glemt.....Leseren husker at ....", og han bruker også fortellerstemmen til å oppsummere uløste spørsmål for å holde leseren ute av forvirringa - og det trengs, for han kan bytte på å omtale folk med fornavn, etternavn, tittel osv. En som skarpretter på en ene sida, kunne være bøddel på den andre, omtalt med fornavn på den tredje og etternavn på den fjerde. Boka hadde noen lange kjedelige passasjer, særlig for meg som ikke liker fantasy. 1600-tallet er fantasy nok for meg, og når han i tillegg lefler med myter om islenderen Hán fra Klipstadur, etterkommer av Ingolf Ødeleggeren, rare eremitter og snåle prester, blir det for fjærnt fra min smak - men han tok boka mesterlig inn igjen med bla en klargjørende rettsak mot slutten, som med sine dommer ga boka nytt håp og ny vitalitet. Boka har gåter, kjærlighetsdrama, offervilje, klassekamp, armod, kongehat og opprør og helter - og de som ikke er det, som for eksempel Nichol Drugic, skarpretter i Trondhjems stift, hvis store drøm er å få tilbake sin praksis i København, og som derfor ikke likte fengselsprester som benåder fangene, og slik råder over hans eiendom, da det medfører store pengetap og hindrer karriereutvikling. Boka tar grundig for seg hat, som lett kan gå i arv og skape motgang.
I perioder en tung bok, som det er lett å legge fra seg, for å bruke det negative av et utrykk mange bruker om bøker. Men jeg tror vi har godt av å bryne oss på noe som ikke bare er pageturnere av og til. Jeg føler meg også beæret over at Hugo skrev sin aller første roman om Munkholmen, og er enig med ham i sin påstand om at Herren nok ikke bor i alle dens tjenere, og ser frem til å lese mer av denne sagnomsnuste og mye omtalte suksessfylte forfatteren.

Og det kan også være interessant å lese denne artikkelen