Bokelskere.no

Eg les - så sakte eg kan, for eg vil gjerne at leseopplevinga skal vare lenge - Britt Karin Larsens siste bok i Finnskogserien; Kaldere mot natten.
Som lydbok har eg krimromanen Kistemakeren av Frode Granhus. Når den eg "ferdighøyrt" har eg neste lydbok klar: Dickens' En julefortelling.
Eg set pris på variasjon.

Slik du forlater et bål av Hans Børli

Slik du en høstdag inni tømmerliene
forlater et bål –
som ennå brenner – slik du
tar redskapen din og går
bort i skodda og stillheten
mens skjæret fra bålet du tente
famler over stammene bak deg,
over ansiktene til dem som
ble sittende att i lysringen –
Slik
skulle jeg ville bryte opp
fra dette livet.

Skjønt jeg vet jo at det er
bare en kort frist. Om ikke lenge
vil kvitoska fyke i vinden
over den kalde gropa etter
alle flakkende bål, rådyret
prente sin snøskurte klauv
midt i eldstedet.

Det var nettopp Britt Karin Larsens bøker jeg ville anbefale deg også! Liker dem veldig godt - både tatertrilogien og bøkene om Finnskogfolket. Innsiktsfulle, varme og med en lun humor.

Et par andre tips er "Glassrommet" av Simon Mawer. og "Haren med øyne av rav" av Edmund De Waal. Begge meget gode og seriøse bøker, og samtidig så lettleste at de egner seg for romjulen.

Håper du finner noe i din smak!

Eg elska også denne boka, og anbefalar sterkt andre bøker av Hoem, om du ikkje har lest dei: Slåttekar i himmelen, Jordmor på jorda, Mors og fars historie.

Kan elles anbefala Finnskog-serien og Tater-trilogien til Britt Karin Larsen. Ho skriv, i likskap med Hoem, gode, lærerike og gripande romanar.

Og jeg har bestilt boken! Romjulsgave til meg selv. Hjertens takk for "sparket bak" både til deg og Ellen. Gleder meg til å følge Finnskog-folket videre.

Omsider ble boka hentet fram fra hylla, og jeg slutter meg til alt du skriver. Sekser fra meg også!

Leser gjennom dagbøkene mine før jeg kaster dem. Fant et dikt jeg skrev 24.09. 2006

Det er der
I ansiktet ditt
Følelser
som gir liv,
kommer
mot meg.
Stille
stirrer jeg
det har vært der hele tiden
uten at jeg har sett det
Jeg trenger ikke rive deg i stykker
åpne deg med makt
for å finne ut hva som bor i deg.
Du kommer frivillig
hvis jeg bare stille
åpner meg
og tar i mot
Lukker deg inn
i meg

Selma Lagerlöf skreiv flotte bøker. Dette er den tredje boka av henne eg les eller høyrer, i alle tre er hendingane lagt til Värmlandstraktene der ho sjølv vaks opp. Skal ein døme etter skildringane av folk og natur var ho særs glad i både landsdelen og menneska som bur der.

I denne historia er det den foreldrelause Ingrid og godseigarsonan Gunnar Hede som er hovudpersonar. Gunnar er student, men som Kaare Ørnung sang i si tid: «Jeg vil mye heller spille fiolin». Godset han skal arve gjeng heden, og han endar som omreisande bygdetulling.

Ingrid hadde, saman med bestefaren sin, fylgje med eit omreisande eldre akrobat-ektepar, og ho forelska seg i Gunnar ein dag han som student på impuls spelte fiolin til forestillinga deira. Lagnaden hennar vidare er av det underlege slaget som eg trur berre Lagerlöf kunne ha dikta i hop. Der er enkelte ubeskriveleg flotte scener som spelast ut undervegs i boka.

Glimtvis er dette noko av det beste eg har lest av denne forfattaren. Men berre glimtvis, ein god del av historia var meir på det jevne. Når enkelte deler av handlinga i tillegg blir ørlite for skjematisk etter min smak, så endar eg på eit litt strengt terningkast 4 på denne boka. Likevel vil eg ikkje nøle med å anbefale den til andre lesarar. God bok.

Litt av poenget med denne boka, er vel at vi ser ting annerledes ettersom vi blir voksne? Foreldrene våre, som framsto som perfekte helter i våre øyne, viser seg å ha feil og mangler, eller til og med være direkte ufyselige. Våre omgivelser er ikke slik vi så dem med naive barneøyne. Såvidt jeg har forstått er dette noe av det Lee prøver å si med denne boka. Det "ødelegger" kanskje Atticus en smule, men samtidig gjør det kanskje bare den første boka enda bedre - fordi den da også blir et monument over et barns nesegruse beundring for sin far, før virkeligheten slår inn?

Du verden så vakkert! Ante ikke at diktet var tonesatt. Takk for at du gjorde meg oppmerksom på dette!
Det er noe med dette diktet som minner meg om barndommen.
Samtidig går tankene til alle mine formødre og deres julestri, hvor slitne måtte de ikke være når kirkeklokkene ringte jula inn og hvor deilig måtte det være for dem når julefreden endelig senket seg.
Vi hadde ikke kyr så mor mi var aldri i fjøset og melket, men vi hadde sau, høner og gris, som alltid fikk litt ekstra stell julekvelden og i barndommens jul var det alltid snø på tunet. Dette diktet maner fra minnene om mor og far som kommer over tunet på julekvelden, mens snøen drysser stille ned.
Får du ikke tak i noen av disse samlingene så kan jeg da kopiere diktet og sende deg, Lillevi.

Det er ikke alt som tåler tidens tann. Gjenlesing av de to første bøkene i denne trilogien ga meg bare fryd og glede. Denne siste bar preg av mye drøvtygging, mens klisjeene kom som perler på ei snor. Likevel: Alt i alt ble det et trivelig gjensyn med Ken og hestene hans.

Tusen takk for et stemningsfullt og fint dikt, Tordis!
Jeg fant en tonesatt versjon på You Tube, musikk Jon Lotterud. Hør så vakkert.

Jeg har det ikke selv, men tar en tur innom biblioteket etter de samlingene du oppgir. Diktet er absolutt aktuelt til julebrev.

Hans Børli; Mors julekveld.
Det er bare så vakkert.
Finns i samlinga, Men støtt kom nye vårer, 1949 Er også med Beste dikt fra 2000.

Stopping by woods on a snowy evening

Whose woods these are I think I know.
His house is in the village though;
He will not see me stopping here
To watch his woods fill up with snow.

My little horse must think it queer
To stop without a farmhouse near
Between the woods and frozen lake
The darkest evening of the year.

He gives his harness bells a shake
To ask if there is some mistake.
The only other sound’s the sweep
Of easy wind and downy flake.

The woods are lovely, dark and deep,
But I have promises to keep,
And miles to go before I sleep,
And miles to go before I sleep.

Robert Lee Frost

Et vinterdikt av Herbjørg Wassmo:

Ka slags farge har vintern

Ka slags farge har vintern
spurte lærarn
Kvit - sa en
brennsekkert
Rød sa ho
Koffør rød
spurte lærarn
Førr rognebæra si skyld
sa ho
Det er meire kvit sny enn rognebær
meinte alle
Det gjør ingenting
kviskra ho

Et av mine yndlingsdikt:

ETT ER NØDVENDIG

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Ikke akkurat et juledikt, men budskapet er ikke mindre aktuelt.

Kunne eg vera

Kunne eg vera
føter,
som sprang med hjelp
til den som ropa i naudi.

Kunne eg vera
hender
som bar
mat til den svoltne
trøyst til den sorgtyngde
uppreising til den
som ligg slegen ned.

Kunne eg vera
ein munn,
som midt i larmen
makta å trengje igjenom
med rop og med råd
til den som er rådlaus.

Kunne eg bera
stille til den stride,
mildskap til den harde.

Kunne eg
kunne eg
vera
f r e d .

Jan Magnus Bruheim

Da har du mye å glede deg til, Marit :-)

Takk for påminnelsen! Nå er det på tide å hente fram Mostamägg-folket igjen. Jeg har bare lest de tre første bøkene (med stor glede), men har resten av verket stående på vent.