Bokelskere.no

Ja, det er et godt poeng. Da slipper vi å ergre oss over alt det som burde vært med. Jeg skjønte vel at det ikke var plass til generalens filosofiske utlegninger.

Men jeg ble nysgjerring på din utgave av "Krig og fred" i fire, eller var det fem, bind? Det er ikke en nynorsk utgave fra Fonna forlag, vel? For den er absolutt min favoritt.

Hvordan kan man egentlig filmatisere Krig og Fred? Dette var ihvertfall et godt forsøk, og Kutozov, slik jeg har oppfattet ham fra bøkene, ble fanget inn umiddelbart. Generalen er en viktig stemme for Tolstoj, det er vel Pierre også, for det er han som illustrerer utvikling. Ofte fremstår han som en selvhøytidelig og naiv mann, og litt irriterende. Synes jeg. I siste episode fikk møtet mellom den enkle bonden og ham det rommet det skulle ha, i mine øyne da. Bonden og generalen er de jeg oppfatter som Tolstoj sin egen stemme, og Pierre er liksom læregutten som gjør den reisen Tolstoj selv sikkert har hatt, mot erkjennelse og innsikt.

Bildene, musikken, rolletolkningene var utrolig gode. I et lite øyeblikk tenkte jeg med skrekk på hvordan det skulle bli med engelsk tale. Men jeg klarte å legge til side mine egne forestillinger av hvordan det egentlig skulle vært, og det ville jeg ikke gjort om det var et middlels stykke arbeid. Det er samme mann som regisserte versjonen av "Stolthet og fordom" med Keira Knightley, som sto for denne serien, og det er ganske lett å se likheter i disse filmatiseringene. Leste en gang et intervju med ham der han fortalte hvor opptatt han var av den virkelige tidskoloritten, av hvordan folk, også de mer fornemme, virkelig levde på den tiden, for eksempel med griser like utenfor døra.

Men det er klart, det er mye mer ved "Krig og fred" enn dette, og nå ble jeg litt misunnelig på deg som nettopp har lest boka for første gang.

Jeg syntes filmen var vidunderlig. I klasse med "Tatt av vinden," og "Doktor Zhivago". Selv om jeg ikke hadde lest boken, forstod jeg med en gang at Pierre var hovedpersonen, (forfatterens talerør/identifikasjonsobjekt,) og jeg syntes det var så fint at det var Pierre som til slutt fikk Natasha, og ikke han som var "den peneste/flotteste/tøffeste". Spørs om det hadde skjedd i en amerikansk film. Jeg synes engelske filmer er i en klasse for seg, ikke minst på grunn av skuespillet, selv om det jo er begrenset hvor russiske de klarer å fremstille seg selv som. Jeg så en film tidligere som handlet om de siste dagene Tolstoj levde. Han var ekstremt idealistisk og ga bort store deler av formuen, nærmest uten tanke på konen og etterkommerne sine. Men han levde som han prekte. Og var jo veldig åndelig innstilt. Jeg vet at han mistet en sønn, den yngste, han ble ikke særlig gammel, men ble erklært som geni av familien. Det er litt sånn typisk russisk dramatikk, at den yngste, den beste, den hans hjerte stod nærmest, døde.

Sitat

En ganske interessant fortsettelse av "slåttekar .." og nok et eksempel på godt skrivearbeid fra Hoem. Han er flink til å skape troverdige og levende slekts-historier på et relativt tynt grunnlag. Som det fremgår av epilogen, er det meste av boka fiktivt, mens navn og datoer forholder seg til den faktiske virkelighet.
Akkurat som forrige bok som jeg likte svært godt.
Denne fanget meg likevel ikke i samme grad. Klarer ikke helt å sette finger'n på akkurat hva det er som "mangler", men det hele ble kanskje en aning overfladisk? Eller at en historie som faktisk er, eller burde være, ganske lang, oppleves som komprimert?
Eller at jeg ikke likte hovedpersonen i boka noe særlig:
Denne Eilert, med alle sine ørkesløse religiøse grublerier, vasser rundt i det nye livet "på prærien", med en enorm arbeidskapasitet, med kvinnfolka løpende etter seg, jobbtilbud over alt, og topper dette med en kledelig dose beskjedenhet. Nokså "klisjé - Norsk" synes jeg og jeg merker ofte at jeg rett og slett blir irritert på rollefiguren. Etterhvert tar Troen skikkelig tak i fyren også, og da fremstår han enda mer usympatisk, all den stund han preker nestekjærlighet og denslags til alle og enhver, mens hans egne arme foreldre hjemme på Vestlandet, tar han seg ikke tid til å besøke en eneste gang!
Så kan man selvfølgelig si at; sånn var det. Hoem ønsker ikke å sukre denne historien, og bra er dèt.
Bokas avsluttende del vies for en stor del til de gamle hjemme på Rekneslia. Han har et godt grep om denne delen av boka synes jeg og disse avsluttende kapitlene fremstår som troverdige, ganske gripende og bærende for hele boka. Ingen kjære mor, for de gamle, og ikke mye hjelp å få for en stakkar, hverken fra sine egne eller av det "offentlige". Og sånn var det.
Alt i alt en bra bok, men finner ikke helt "spenningen" i historien.

En virkelig perle!
Og den kommer visst på Mammut i år. :-D

Fra Drømmerne, Karen Blixen:

«Du må forstå så meget som du kan, og la resten være. Det er ikke noen dårlig egenskap ved en fortelling at en bare skjønner halvparten av den.»

Den svenske litteraten Olof Lagerkrantz: «Man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om».

Jeg oppfatter at begge disse utsagnene henspiller på at leseren vil alltid vil tolke boken på sin egen måte. En bok (eller en fortelling) som ikke utgir seg for å gi et endelig svar, men som etterlater meg i undring, vekker min fantasi og mine tanker, er for meg en god bok. En historie som lever videre i meg etter at siste blad er vendt.

BBC har gitt oss en gave, en kort serie som fanger opp Krig og fred gjennom glimt av personene. Kutozov, generalen, viser oss i et kort bilde hva han tenker om krig og unge menn som skal sette sitt eget preg på verden. De andre også. Vi kan selv legge til hvorfor Andrei våkner opp på slagmarken og ser den blå himmelen, som han aldri har sett før. En mygg svirrer rundt nesen hans. Faren hans, og Lisa som uansett er mer som en ide enn et menneske, i boka også. Tenk å fange inn Napoleon Bonaparte i de korte glimtene vi får av ham, eller er det bare jeg som er fullstendig preget av Tolstoj og faktisk tror at Napoleon var slik som Tolstoj skrev ham. Akkurat som i boka ble jeg irritert av alt for mye Pierre, og akkurat som i boka vil jeg omsider akseptere at han skal ha den plassen.

Du gir, etter mitt syn, en gripende god beskrivelse av fortellerstemmen og språket i Britt Karin Larsens bøker! Tusen takk. Vil gjerne få tilføye Larsens menneskesyn – hvordan hun fremstiller oss mennesker, med gode og dårlige sider, styrke og svakheter. Med fare som å lyde som en klisje, som hele og sammensatte mennesker. I så henseende minner hun meg om Johan Falkberget. Det er nettopp disse kvalitetene jeg setter så høyt ved begge disse to forfatterne.

Jeg ligger litt etter deg. Har nettopp begynt på Det synger i lauvet.

Det som har imponert meg aller mest og som har gjort sterkast inntrykk på meg gjennom bokserien er språket og forteljarmåten. Historia vert fortalt i eit spørjande og syngjande språk. Eg veit ikkje om andre som skriv så poetisk, heilt utan jåleri og språkblomstrar. Det gjer at ho får formidla sterke historiar på ein direkte måte. Setningane leikar seg liksom nedover boksidene og kryp deretter inn i sjela di. Forteljarstemma "svevar" over alt og alle før det vert zooma inn på eit enkeltmenneske, eit dyr, ein gjenstand eller ein ting i naturen. Deretter følgjer ei kort eller ei lengre historie, før forteljarstemma flagrar avgarde igjen - til ho på nytt fokuserer ned på ei ny hending. Lesaren legg nesten ikkje merke til dette grepet, før etterpå. Historiane vert fletta inn i kvarandre, elegant og naturleg.

Handlinga i Kaldere mot natten tek til ei tid etter der Slik treet faller sluttar. Me får følgja skogfinnane "våre" frå og med krigsåra og heilt fram til bortimot vår eiga tid - og med det; eit par nye generasjonar. Likevel er det ikkje vanskeleg å halda tråden: Larsen losar lesaren gjennom nye landskap, nye familiar og nye tider - og samstundes minner ho oss om tidlegare hendingar og historiar. Stødig og med overblikk dreg ho linjene gjennom heile tidsperioden - heilt frå starten av den fyrste boka Det vokser et tre i Mostamägg, då me møtte "stammora" Lina for fyrste gong.

Meir på bloggen min

I hylla mi står nå bare den siste boka igjen. Jeg gru-gleder meg og sparer den i det lengste, som barndommens sukkertøy som skulle vare lengst mulig!

Svimeslått er dekkende for mine følelser også, etter å ha fullført "Før snøen kommer" nå i kveld. Dette er absolutt et kunstverk! Skulle gjerne hatt resten av serien liggende klar.

Åtte unge vaksne, fire gutar og fire jenter, dei fleste studentar eller forholdsvis nyutdanna, skal opphalde seg på ei øy i skjergarden ein heil sumar. Dei høyrer alle til same vennekretsen. Alf og Erna er i eit skrantande sambuarforhold, Astri er forlova med ein diplomat som ikkje er med på turen, dei øvrige er ikkje i noko fast forhold. Det vil seie, Erik, som er sjarmøren av gutane, har på sett og vis følge med Sigrid. Forteljaren i første person er Fredrik, han har tidlegare hatt eit godt auge til Sigrid, men er slett ikkje uinteressert i dei andre jentene. Dei to siste er Johan og Randi.

Her legg forfattaren til rette for romantikk og komplikasjonar. Spesielt når balansen i gruppa blir forstyrra ved at enno ei jente, den frilynde Evelyn, kjem til øya, og i neste omgang når Astri sin diplomatkjæraste samt ein seglarven av han dukkar opp. Men sjølv om det blir både romantikk og komplikasjonar i massevis, så opplever eg ikkje at det er dette som er hovudtemaet i forteljinga.

Boka innleiast nemleg med følgende sitat frå psykologistudenten Johan:

«Du er en selvbedrager og tilhører som sådan den forrige generasjon.»

Og her peikar Hoel på kva som er det verkelege temaet. Ungdomane har, som ungdomar flest, førestillingar om at dei kan frigjere seg frå samfunnet sine konvensjonar, eller sagt på ein annan måte frå den førre generasjonen sitt sjølvbedrag. Ved å legge frå seg sjølvbedraget, og ved rasjonell tenking og åpen diskusjon er dei visse på at dei kan ha eit fritt og sutlaust opphald på øya. Men Hoel viser fram at det ikkje er slett så enkelt.

Denne boka kom ut i 1927. Tonen er overraskande frisk og moderne, den held seg godt etter 89 år. Der er også ein god porsjon humor i forteljinga. Fascisme blir som snarast eit lite tema eit stykke ute i boka. Eg veit ikkje kor mykje den jevne nordmann uroa seg for fascismen i 1927, men det virkar som om Hoel var våken.

Klasseskilje er ikkje eit tema i og for seg, men noko eg tenkte ein del på undervegs. Ungdomane kjenner seg til ein viss grad underlegne den distingverte diplomatkjærasten til Astri og den rike seglarvenen hans. Dei kjenner på trangen til å sparke oppover. Her saknar eg refleksjon over privilegiet dei sjølve har, ved å ha fått moglegheita til å skaffe seg gode utdanningar og med utsikter til sjølve å leve i eit høgare sosialt sjikt enn den jevne nordmann.

Alt i alt var det uansett ei knakande god bok. Eg har to andre bøker av Hoel ståande ulest i bokhylla. Skal bli spanande å sjå om eg kjem til å like dei like godt.

Det er ikke enkelt å ta inn over seg alt nyhetssendingene bombarderer oss med. Kontrastene mot det fredelige samfunnet Norge er enorme. Det er enklest å ta få nyhetene ved å lese aviser. I små porsjoner.

Men, jeg har en her i huset som er opptatt av nyhetssendinger på TV. Derfor er det ikke så enkelt alltid å skjerme seg fra journalistenes krisereportasjer om stort og smått.

Jeg funnet ut at Ludvig og jeg har noe til felles ved å lese Kjell Aukrusts «samlede verker». I boken Ludvig er den siste historien En engstelig sjel.

Solan er også opptatt av verdensutviklingen på Dagsrevyen.

«Epleskrotter, rundspist helt inn til kjernehuset ligger fraseg-slengt på bord og krakker.
Nytter itte å konsentrere seg om tv-skjermen når'n Ludvig spiser Åkerø og Gravensten. Knasking, sukk og høyrøstet smatting er irritasjonsmomenter for en «sykmeldt» Solan Gundersen som følger verdensutviklingen på Dagsrevyen. Her kan en interessert seer få innføring i krig, tortur, flykapring, voldtekt og gode tips om narkotika, bruk av sprøyter og sniffing med lynol.

Etter Kveldsnytt kryper Solan og Ludvig til sengs, med Gundersen innerst attme framskapet. De sovner inn med jordskjelv, henrettelser og voldtekt på netthinnen.

Etter slike rystende opplevelser kan selv en garvet Solan Gundersen bråvåkne å slå vilt rundt seg på måfå, for deretter å døse innatt med refleksspark i filtladdene.

Og Ludvig som ligger utsatt til ytterst — han har uroen i seg slik at han knapt finner go'stillingen sin når han skal sovne inn for natta. Ja så redd har han vært etter disse Dagsnytt- sendingene, at han måtte ligge å trøste seg sjøl til han sovnet.»

Link til et innlegg på bloggen Tones bokmerke

Ja visst kan du tolke et dikt som du vil, og dikte din egen avslutning. La hjernen få noe å bryne seg på, som du sier. Det er jo nettopp dette god poesi gir oss!

Jeg synes Marit H. (innlegget under) sammenfatter Børlis poesi på en fin måte. Hans evne til å se det store og universelle i det lille og hverdagslige, til å skape undring og ettertanke over vår egen «plass på jorden». Det er noe av disse perspektivene du mister (etter min mening) ved å avslutte etter første vers.

Marits innlegg minnet meg på et av Børlis dikt som rommer lignende perspektiver, «Når menneskene har gått heim». Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg leste det for første gang som ung. Jeg har lest det flere ganger opp gjennom årene, og fortsatt vekker det denne undringen og ettertanken i meg.

«Om dette diktet vil jeg si at det første "verset" står seg suverent aleine også.»

Det kan du for så vidt ha rett i, selv om jeg ikke deler ditt syn. Det andre verset gir diktet en egen dybde gjennom å minne oss om vår forgjengelighet. Det er nettopp disse siste linjene som gjør at diktet ikke slipper taket i meg.

Lykke til med lesingen av Hans Børli.