BBC har gitt oss en gave, en kort serie som fanger opp Krig og fred gjennom glimt av personene. Kutozov, generalen, viser oss i et kort bilde hva han tenker om krig og unge menn som skal sette sitt eget preg på verden. De andre også. Vi kan selv legge til hvorfor Andrei våkner opp på slagmarken og ser den blå himmelen, som han aldri har sett før. En mygg svirrer rundt nesen hans. Faren hans, og Lisa som uansett er mer som en ide enn et menneske, i boka også. Tenk å fange inn Napoleon Bonaparte i de korte glimtene vi får av ham, eller er det bare jeg som er fullstendig preget av Tolstoj og faktisk tror at Napoleon var slik som Tolstoj skrev ham. Akkurat som i boka ble jeg irritert av alt for mye Pierre, og akkurat som i boka vil jeg omsider akseptere at han skal ha den plassen.
Viser 10 svar.
Ja, jeg synes også TV-serien var veldig bra! Så bra at jeg ble inspirert til å lese boken, for det hadde jeg, skam å melde, ikke gjort! Du har jo tydeligvis lest boken først og kunne derved glede deg over å kjenne igjen situasjoner og skjønne mer hva disse dreide seg om. Jeg fikk umiddelbart lyst til å se serien om igjen for å få mer ut av innledningen, men den var ikke lenger tilgjengelig på NRK. For jeg syntes ikke at den traff meg helt da jeg begynte å se den, det tok litt tid før jeg skjønte hvem som var hvem og hva det dreide seg om. Men når jeg nå har tatt for meg boken, som det jo er en stor glede å lese, er det nok også en fordel at jeg kjenner personene og slipper å bruke så mye krefter på å holde styr på dem.
Og jeg synes det er til filmmakernes ære at de, i hvert fall hittil, har klart å følge handlingen, og at personene og situasjonene stemmer med dem i boken.
Jeg synes også filmingen var så utrolig bra, det var noen fantastiske bilder både ute og inne, og med interiører og kostymer det var en fryd å betrakte, - og dertil akkompagnert med dyptklingende russisk mannskor. Men når alt kom til alt, var det jo menneskene som sto i sentrum, og etterhvert var det jo dem som grep meg mest, og da jo nettopp Pierre.
Og jeg klarer ikke å ergre meg over at de snakker engelsk, som jeg vet noen gjorde. Jeg leser en utgave av boken fra 1928 med et gammelmodig språk,, og det passer bra, - men jeg hadde jo aldri klart å lese den på russisk ... ;-)
I denne sammenheng var det jo artig med denne bok-kommentaren i Dagbladet i dag, om fordelen ved å se en film/tv-serie før man leser boken!
Ja, det er et godt poeng. Da slipper vi å ergre oss over alt det som burde vært med. Jeg skjønte vel at det ikke var plass til generalens filosofiske utlegninger.
Men jeg ble nysgjerring på din utgave av "Krig og fred" i fire, eller var det fem, bind? Det er ikke en nynorsk utgave fra Fonna forlag, vel? For den er absolutt min favoritt.
Nei, den er en utgitt på Nasjonalforlaget i 1928 og er en 100-års minneutgave i fem bind. Og språket er definitivt ikke nynorsk, men gammeldags riksmål med "skulde" og "hvad" og "noget", - men tross alt med å, ikke aa! ;-)
Hvordan kan man egentlig filmatisere Krig og Fred? Dette var ihvertfall et godt forsøk, og Kutozov, slik jeg har oppfattet ham fra bøkene, ble fanget inn umiddelbart. Generalen er en viktig stemme for Tolstoj, det er vel Pierre også, for det er han som illustrerer utvikling. Ofte fremstår han som en selvhøytidelig og naiv mann, og litt irriterende. Synes jeg. I siste episode fikk møtet mellom den enkle bonden og ham det rommet det skulle ha, i mine øyne da. Bonden og generalen er de jeg oppfatter som Tolstoj sin egen stemme, og Pierre er liksom læregutten som gjør den reisen Tolstoj selv sikkert har hatt, mot erkjennelse og innsikt.
Bildene, musikken, rolletolkningene var utrolig gode. I et lite øyeblikk tenkte jeg med skrekk på hvordan det skulle bli med engelsk tale. Men jeg klarte å legge til side mine egne forestillinger av hvordan det egentlig skulle vært, og det ville jeg ikke gjort om det var et middlels stykke arbeid. Det er samme mann som regisserte versjonen av "Stolthet og fordom" med Keira Knightley, som sto for denne serien, og det er ganske lett å se likheter i disse filmatiseringene. Leste en gang et intervju med ham der han fortalte hvor opptatt han var av den virkelige tidskoloritten, av hvordan folk, også de mer fornemme, virkelig levde på den tiden, for eksempel med griser like utenfor døra.
Men det er klart, det er mye mer ved "Krig og fred" enn dette, og nå ble jeg litt misunnelig på deg som nettopp har lest boka for første gang.
Bortsett fra at du kan misunne meg å ha mesteparten til gode, for jeg har bare lest 1/3 av den første av fem bøker ... ;-)
Så vidt jeg kan se er det bare du som har skrevet om inntrykkene etter å ha sett BBC-serien. Det er så lenge siden jeg leste Krig og fred at jeg bare husker bruddstykker av den - og jeg husker Pierre godt, også fra andre filmatiseringer. For meg ble det nok litt for britisk, og min mann som ikke har lest boken, var irritert over at dialogene ikke var bedre. Og så kan jeg ikke la være å lure på hvor den er filmet. Andre serien har gjort inntrykk på?
De har vært i St Petersburg, i alle fall, og var det Ukraina?? Det finner du ut av hvis du googler "War & Peace".
Det er nok snart 20 år siden jeg las boka. Har ikke fått med meg alle episodene av serien, men det jeg har fått med meg har vært helt ok.
I mine øyne er boka er et mesterverk, med en vrimmel av mennesker og handlinger.
Vil anbefale de som ønsker å begynne på Krig og fred at de leser den jevn og trutt helt til slutt uten for lange opphold. Dette fordi det er mye som skjer og mange mennesker å forholde seg til.
Jeg syntes filmen var vidunderlig. I klasse med "Tatt av vinden," og "Doktor Zhivago". Selv om jeg ikke hadde lest boken, forstod jeg med en gang at Pierre var hovedpersonen, (forfatterens talerør/identifikasjonsobjekt,) og jeg syntes det var så fint at det var Pierre som til slutt fikk Natasha, og ikke han som var "den peneste/flotteste/tøffeste". Spørs om det hadde skjedd i en amerikansk film. Jeg synes engelske filmer er i en klasse for seg, ikke minst på grunn av skuespillet, selv om det jo er begrenset hvor russiske de klarer å fremstille seg selv som. Jeg så en film tidligere som handlet om de siste dagene Tolstoj levde. Han var ekstremt idealistisk og ga bort store deler av formuen, nærmest uten tanke på konen og etterkommerne sine. Men han levde som han prekte. Og var jo veldig åndelig innstilt. Jeg vet at han mistet en sønn, den yngste, han ble ikke særlig gammel, men ble erklært som geni av familien. Det er litt sånn typisk russisk dramatikk, at den yngste, den beste, den hans hjerte stod nærmest, døde.
Sitat
Sist sett
