Bokelskere.no

11 ting jeg lærte av å lese Dag Solstads Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896:

1. Boken er ikke uleselig. Jeg har lest den. QED. Jeg skal likevel innrømme at den ikke er av det mest lettleste i Solstads forfatterskap. Den minner kanskje om den første delen av 16.07.41, der vi blir med Solstad på byvandring i Berlin og får høre om gate etter gate. Dette er dét opphøyd i andre, men gi ikke opp - det er et poeng i galskapen, noe enkelte av de følgende punktene kanskje vil utdype. Det er noe å lære, også av dette. Jeg skal som sagt ikke påstå at den er lettlest, akkurat. Den har vært ferielesning for meg, og selv om jeg har lest mye annet parallelt, er det neppe tilfeldig at det har tatt meg flere ferier å komme gjennom akkurat denne. Men selv om persongalleriet er stort er fortellingen relativt episodisk slik at denne slags bit-for-bit-lesning, ikke skaper store problemer for forståelsen. Slik sett er den ikke verre å komme igjennom enn den gjennomsnitlige Tolstoj- eller Dostojevski-krønike, og selv om få vil kalle de lettleste heller, vil ingen anmelder finne på å kalle dem uleselige. Til det er det for mange som har lest dem, og fått utbytte av dem. Jeg mistenker det samme kommer til å gjelde denne Solstadboka etter hvert, selv om det norske språkområdet er noe mindre enn det som over tid har blitt nedslagsfeltet til de gamle russerne. Nei, forsøk Finnegans Wake igjen før du begynner å snakke for høyt om uleselige bøker (jeg vet av folk som har lest den også, men jeg er ikke blant dem).

2. Går man tilbake i tid så er alle i slekt. Det gjelder Telemark for noen hundreår siden, eller globalt om du går litt lengre tilbake. Du trenger heller ikke gå tilbake til da vi alle er avstammet fra den samme bittelille stammen i Øst-Afrika. Den populære visdommen fra det kjente Kevin Bacon-spillet gjelder også her. Leddene mellom to mennesker er stort sett mye kortere enn du tror.

3. Eiendomsforholdene var kompliserte. Du kunne ha odel på en gård, men mesteparten av den kunne likevel være eid av andre. I tillegg kunne du ha 2 tønner i en annen gård og 3 tønner i en tredje osv, på kryss og tvers i bygda.

4. Jord betød ALT! Vi ser familier jobbe seg opp, og gå til grunne i Telemarksbygdene. Alt handlet om hvorvidt de klarte å få kontroll over nok jord til å brødfø familien og betale skyld, kanskje kunne de legge seg opp litt også, eller også måtte de sette seg i gjeld eller selge deler av gården.

5. Giftemål var hovedsaklig måten man sikret seg eiendom på. Det er lite trolig at giftemålene i stor grad var basert på kjærlighet. De var basert på behovet for overlevelse. Gjennom det rette giftemåle kunne man sikre familien mat til å brødfø seg. Gjennom feil giftemål kunne den ytterste nød bli resultatet. Her kommer det også en ganske tilfeldig kobling til en annen bok jeg leste i sommmer inn, som viser at dette slettes ikke var noe entydig norsk fenomen. Jeg siterer fra en beskrivelse fra Tyskland først på 1900-tallet: “Werner legger merke til at bruden alltid er mye yngre enn brudgommen. Bestefaren forklarer ham at bøndene velger seg ut døtrene til andre bønder, som oftest slik at åkrene passer sammen. Disse bryllupene er ikke særlig lystige.”* Det var nok et betydelig element av tvangsgifte inne her. Den beskrivelsen sammenfaller også med en fortelling jeg har fått overlevert av besteforeldrene mine fra der jeg vokste opp, jeg anslår at det må ha vært fra rundt forrige århundreskifte en gang. Foreldrene hadde bestemt at ei jente skulle gifte seg med gutten fra nabogården. Hun ville ikke, og løp til skogs hver gang han kom på besøk. Men gift skulle de bli. Og gift ble de. Vi får håpe jordstykkene i det minste ble liggende inntil hverandre. Tvangsekteskap er altså ikke noe fremmed i norsk eller europeisk kultur. Det var helt ordinært, inntil for bare et par-tre generasjoner siden. Kanskje besteforeldre- eller oldeforeldregenerasjonen til de fleste voksne nordmenn i dag. Ingen grunn til å klage over at slike skikker er fremmedkulturelle med andre ord. Særlig ikke fra tilbakeskuende nasjonalistiske miljø som mener “likestillingen har gått for langt”.

6. Helge og Tore var jentenavn i gamle dager.

7. Folk døde hele tiden. Folk som lever i dag kan komme opp i en anseelig alder uten å måtte oppleve at noen i nær familie dør. Slik har det ikke vært opp gjennom menneskehetens historie. Barn døde. Foreldre døde. Søsken døde. Igjen, og igjen og igjen. Selv av de tidvis enorme søskenflokkene det kunne være snakk om, hendte det at bare ett eller to søsken overlevde Siden det er snakk om slektsgranskning begått av en nålevende forfatter må man også anta at de som døde helt ut nødvendigvis er underrepresentert. Når det gjelder overlevelse er det på et vis seierherrene som snakker her - de som har levende etterkommere i dag. Virkeligheten var dermed kanskje enda et hakk dystrere jevnt over. De blant oss i dag som sitter i internetts avkroker og sprer frykthistorier om vaksiner og moderne medisin og framholder mer “naturlige” levemåter, burde ta seg en prat med sine forfedre om hvor morsomt det var. Det får de dessverre ikke til, siden de fleste av dem døde tidlig, de også.

8. Solstad tøyser fælt. Jeg er i all hovedsak en talsperson for at man skal ta Solstad på alvor,også når han tøyser, men på et par steder her må selv jeg innse at han farer med løgn, som når han skriver “Det er den senere så legendariske Ole Olson Hovdejord som blir født av en kvinne som egentlig ikke kunne ha fått barn, nesten en jomfrufødsel, hadde jeg nær sagt, men holder det for meg selv.”**

9. Dette er en roman. Jeg ser enkelte har stilt spørsmålstegn ved om hvorvidt dette kan kalles en roman. Det mener jeg helt klart det kan. Boken er en roman. Hovedpersonen heter Dag Solstad. At han kanskje trekker veksler på sitt eget liv i skrivingen, også utover romanfigurens navn det er nå så, men hvilken skjønnlitterær forfatter har ikke gjort det?

10. Utover 1800-tallet dro alle til Amerika. Ikke alle da, selvsagt, men dere skjønner hva jeg mener? Det var i hvert fall fryktelig mange. Napoleonskrigene skapte britisk blokade av Danmark-Norge som var på fransk side noe som igjen bidro til hungersnød i Norge, selv om landet langt fra var noen krigsskueplass. For å unnslippe døden som lå bak neste sviktende avling valgte mange å forsøke seg som småbrukere på et annet kontinent med bedre plass i stedet. Lykkejegere ville vi vel kalt dem i dag. De flyktet jo ikke fra krigen direkte, bare fra den økonomiske situasjonen den førte med seg. De risikerte jo ikke å bli bombet ihel, bare å sulte i hel. Vi kan se for oss at de som rømte fra Europa et par generasjoner før, tenkte slik om nordmennene som kom. En årsak til mange menneskelige tragedier er vår korte kollektive hukommelse. Et viktig element ved Solstads bok, er at den er ett lite bidrag til å avhjelpe dette problemet. De første økonomiske flyktningene til Amerika, de som hadde kommet over isen fra Sibr noen tusen år før, var vel forøvrig de eneste ingen brød seg om hva mente. Rasisme er dessverre nok et felt hvor vi er belemret med kort hukommelse.

11. Mengden gir perspektivet. Solstad har blitt kritisert for å overlesse boken med navn. Det kan man selvsagt si,men det er jo strengt tatt ikke HAN som har overlesset boken med navn. Det er det historien som boken er basert på som har gjort. Det er faktisk disse menneskene som har levd, og den erkjennelsen er, slik jeg ser det, noe av det viktigste Solstad bidrar til. Et sitat mange sikkert har hørt er “Et dødsfall er en tragedie, tusen er statistikk.” Det blir ofte tillagt Stalin, men som de flest slike sitat som spres på internett, har det sikkert en mindre kjent reell opphavsmann. Det Dag Solstad gjør er å forsøke å tette igjen gapet mellom individet og statistikken. Han viser hvordan menneskets historie, alle de tusener på tusener, har bestått av virkelige mennesker. De hadde et navn, de levde et liv de hadde sine suksesser og tragedier og de døde. Det er noe vi alle vet, men sjelden klarer å føle. Solstad får oss i kontakt med den realiteten. Det er kanskje den viktigste ballasten man kan ta med seg fra denne boka.

Her er jeg faktisk enig med meg selv! Og deg da, Ellen.

Under lesingen var jeg lenge fasinert av denne boken. Av språket, og av hvordan en ung forfatter kan begripe og formidle en eldre kvinnes tilværelse. Hennes ensomhet og hvordan forholdet til den mannen hun elsker (har elsket?) arter seg når alderdommen gjør seg gjeldende. Imponerende. Det er et driv over denne tilsynelatende stillestående fortellingen.

Men etter hvert som fortielsen avdekkes, syntes jeg, som deg, at historien blir oppkonstruert og lite troverdig. Forfatteren greide ikke å overbevise meg om hvorfor bokens mannlige hovedperson må skjule sin fortid. Dermed faller bunnen ut av historien. Partier av boken grep meg sterkt, men mot slutten blir historien rett og slett til for sær for min smak. Jeg tror ikke lenger på den. Den rører meg ikke lenger.

Et godt språk og flere interessante refleksjoner holdt ikke til å redde boken for meg. I beste fall blir det terningkast 4…

Lenke til omtale på bloggen min:
I det hele tatt oppleves mye av boka som sukkerspinn, det kan virke spennende, men er for florlett. Det mangler en nerve som griper tak i meg.
Bortsett fra mot slutten, da kommer endelig denne nerven. Fortellingen fortettes, og trådene til de forskjellige karakterene skal samles, noe Allende gjør på elegant vis. Til og med litt «magisk realisme» blir det helt på slutten.

Hei,

Under menyen "Finn bøker" er det eit val som heiter Omtalte tider. Ved å klikke på Jernalderen kjem det fram nokre alternativ. Mest sakprosa, men der ser ut for å vere nokre få romanar også.

Dette er noe av det vakreste jeg har lest, både språklig og tematisk. Det var en skikkelig bladvender, hele trilogien gikk unna på en snau uke i påska.

Stor og tung bok, og jeg kan ikke huske sist, om noen gang, jeg brukte så mye energi på å lese ei bok og følte at jeg fikk med meg så lite. Det er lett å skjønne at dette er et mesterverk. Den har mange lag og er fargerik. Aller helst skulle jeg lest den en gang til nå, men bare tanken gjør meg sliten. Føler jeg nå har fått med meg rammeverket, og nå er klar for å gå inn i den.

Det er masse navn, folk, ting som skjer og sammenhenger du prøver å skjønne og tolke.
Denne omtalen blir like rotete og oppstykket som følelsen jeg sitter igjen med etter Mesteren og Margarita. Likevel, paradoksalt nok (som boken), anbefales den på det sterkeste. Men vær klar over før du begynner, at det dette ikke er ei Nesbø-bok. Vær innstilt på at det går sakte og at den krever konsentrasjon og fokus. Er du klar for dette, kan det godt hende du får en av ditt livs leseopplevelser.

Ja, det er et godt poeng. Da slipper vi å ergre oss over alt det som burde vært med. Jeg skjønte vel at det ikke var plass til generalens filosofiske utlegninger.

Men jeg ble nysgjerring på din utgave av "Krig og fred" i fire, eller var det fem, bind? Det er ikke en nynorsk utgave fra Fonna forlag, vel? For den er absolutt min favoritt.

Hvordan kan man egentlig filmatisere Krig og Fred? Dette var ihvertfall et godt forsøk, og Kutozov, slik jeg har oppfattet ham fra bøkene, ble fanget inn umiddelbart. Generalen er en viktig stemme for Tolstoj, det er vel Pierre også, for det er han som illustrerer utvikling. Ofte fremstår han som en selvhøytidelig og naiv mann, og litt irriterende. Synes jeg. I siste episode fikk møtet mellom den enkle bonden og ham det rommet det skulle ha, i mine øyne da. Bonden og generalen er de jeg oppfatter som Tolstoj sin egen stemme, og Pierre er liksom læregutten som gjør den reisen Tolstoj selv sikkert har hatt, mot erkjennelse og innsikt.

Bildene, musikken, rolletolkningene var utrolig gode. I et lite øyeblikk tenkte jeg med skrekk på hvordan det skulle bli med engelsk tale. Men jeg klarte å legge til side mine egne forestillinger av hvordan det egentlig skulle vært, og det ville jeg ikke gjort om det var et middlels stykke arbeid. Det er samme mann som regisserte versjonen av "Stolthet og fordom" med Keira Knightley, som sto for denne serien, og det er ganske lett å se likheter i disse filmatiseringene. Leste en gang et intervju med ham der han fortalte hvor opptatt han var av den virkelige tidskoloritten, av hvordan folk, også de mer fornemme, virkelig levde på den tiden, for eksempel med griser like utenfor døra.

Men det er klart, det er mye mer ved "Krig og fred" enn dette, og nå ble jeg litt misunnelig på deg som nettopp har lest boka for første gang.

Jeg syntes filmen var vidunderlig. I klasse med "Tatt av vinden," og "Doktor Zhivago". Selv om jeg ikke hadde lest boken, forstod jeg med en gang at Pierre var hovedpersonen, (forfatterens talerør/identifikasjonsobjekt,) og jeg syntes det var så fint at det var Pierre som til slutt fikk Natasha, og ikke han som var "den peneste/flotteste/tøffeste". Spørs om det hadde skjedd i en amerikansk film. Jeg synes engelske filmer er i en klasse for seg, ikke minst på grunn av skuespillet, selv om det jo er begrenset hvor russiske de klarer å fremstille seg selv som. Jeg så en film tidligere som handlet om de siste dagene Tolstoj levde. Han var ekstremt idealistisk og ga bort store deler av formuen, nærmest uten tanke på konen og etterkommerne sine. Men han levde som han prekte. Og var jo veldig åndelig innstilt. Jeg vet at han mistet en sønn, den yngste, han ble ikke særlig gammel, men ble erklært som geni av familien. Det er litt sånn typisk russisk dramatikk, at den yngste, den beste, den hans hjerte stod nærmest, døde.

Sitat

En ganske interessant fortsettelse av "slåttekar .." og nok et eksempel på godt skrivearbeid fra Hoem. Han er flink til å skape troverdige og levende slekts-historier på et relativt tynt grunnlag. Som det fremgår av epilogen, er det meste av boka fiktivt, mens navn og datoer forholder seg til den faktiske virkelighet.
Akkurat som forrige bok som jeg likte svært godt.
Denne fanget meg likevel ikke i samme grad. Klarer ikke helt å sette finger'n på akkurat hva det er som "mangler", men det hele ble kanskje en aning overfladisk? Eller at en historie som faktisk er, eller burde være, ganske lang, oppleves som komprimert?
Eller at jeg ikke likte hovedpersonen i boka noe særlig:
Denne Eilert, med alle sine ørkesløse religiøse grublerier, vasser rundt i det nye livet "på prærien", med en enorm arbeidskapasitet, med kvinnfolka løpende etter seg, jobbtilbud over alt, og topper dette med en kledelig dose beskjedenhet. Nokså "klisjé - Norsk" synes jeg og jeg merker ofte at jeg rett og slett blir irritert på rollefiguren. Etterhvert tar Troen skikkelig tak i fyren også, og da fremstår han enda mer usympatisk, all den stund han preker nestekjærlighet og denslags til alle og enhver, mens hans egne arme foreldre hjemme på Vestlandet, tar han seg ikke tid til å besøke en eneste gang!
Så kan man selvfølgelig si at; sånn var det. Hoem ønsker ikke å sukre denne historien, og bra er dèt.
Bokas avsluttende del vies for en stor del til de gamle hjemme på Rekneslia. Han har et godt grep om denne delen av boka synes jeg og disse avsluttende kapitlene fremstår som troverdige, ganske gripende og bærende for hele boka. Ingen kjære mor, for de gamle, og ikke mye hjelp å få for en stakkar, hverken fra sine egne eller av det "offentlige". Og sånn var det.
Alt i alt en bra bok, men finner ikke helt "spenningen" i historien.

En virkelig perle!
Og den kommer visst på Mammut i år. :-D

Fra Drømmerne, Karen Blixen:

«Du må forstå så meget som du kan, og la resten være. Det er ikke noen dårlig egenskap ved en fortelling at en bare skjønner halvparten av den.»

Den svenske litteraten Olof Lagerkrantz: «Man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om».

Jeg oppfatter at begge disse utsagnene henspiller på at leseren vil alltid vil tolke boken på sin egen måte. En bok (eller en fortelling) som ikke utgir seg for å gi et endelig svar, men som etterlater meg i undring, vekker min fantasi og mine tanker, er for meg en god bok. En historie som lever videre i meg etter at siste blad er vendt.