Jeg leser mest romaner. Og de beste romanene er de som gir meg den gode historien.
Ellers liker jeg mye forskjelling innen sjangeren, både oppvekstromaner, historiske romaner, dystopi og krim. Gamle klassiske romaner av forfattere som Hamsun, Skram, Collett, Bjørneboe, Scott, Duun m.fl. liker jeg ofte veldig godt. Det er en grunn til at klassikerne er blitt klassikere, for å si det sånn.

Ellers er jeg også glad i gode noveller, og jeg liker godt historier fra virkeligheten (f.eks. 'To søstre', 'Bokhandleren i Kabul', 'Idas dans' mm.)

Biografier kan være interessante, men selvbiografier er sjelden det. Mange av disse virker å være utgitt for å melke ut en karriere (av et eller annet slag) på hell, og tilføyer lite nytt i forhold til det VG og Se og Hør allerede har meldt.

Jeg sliter med fantasy og det overnaturlige. Noe fantasy liker jeg jo; bl. a. digger jeg Harry Potter-universet. Men når det tipper over og blir helt 'utenfor' blir det rett og slett for mye for meg. Vampyrer og sånt klarer jeg ikke noe med...

Jeg ser også at jeg ofte ikke lar meg begeistre av de typiske bestselgerne. Ofte har jeg høye forventninger, og ender opp med en skuffet følelse. Forfattere jeg styrer unna er disse a-la Kate Morton og Lucinda Riley. Lars Saabye Christensen får jeg heller ikke grepet på.

Føler du deg maktesløs og forulempet fordi privatlivet til deg og familien din blir brettet ut og pakket inn som skjønnlitteratur og påberopt kunstnerisk frihet - kan du alltids svare med samme mynt. Det er det eneste middelet du faktisk har for å få frem din versjon av hendelsene.
Kudos til Helga Hjorth!

Om minner og glemsel

Patrick Modiano (f. 1945) mottok Nobels litteraturpris i 2014. Da dette skjedde var ikke en eneste av bøkene hans lenger tilgjengelige på norsk. Forlaget la mye jobb i å få utgitt tre av hans bøker på nytt, mens en fjerde bok - "Så du ikke går deg bort" - ble oversatt på norsk for første gang og utgitt året etter. Denne siste boka kom for øvrig ut i Frankrike i 2014.

Jeg leste "Gater i mørke" rett etter at den ble utgitt på nytt, og skrev også om den her på bloggen. Jeg skaffet meg dessuten "Søndager i august" og "Så du ikke går deg bort" så snart de var utgitt. Likevel har det tatt mer tid enn jeg trodde på forhånd før jeg fikk lest denne siste.

Litt om forfatteren

Patrick Modiano har en enorm produksjon av bøker bak seg. Jeg teller 28 bokutgivelser på den norske Wikipedia-siden om ham - fra debuten i 1968 og frem til 2014. Mens kun fire av hans bøker er utgitt på norsk, er til sammenligning 14 utgitt på svensk. I tillegg har et par av bøkene hans blitt filmatisert, og han er dessuten manusforfatter bak to andre filmer.

Modianos forfatterskap var så og si ukjent for de fleste norske lesere da han ble tildelt Nobelprisen i 2014.

Om boka

En dag blir forfatteren Jean Daragane oppringt av en fremmed, som har funnet en adressebok han har mistet. Mannen insisterer på at de må møtes for at han skal få gitt boka tilbake. Daragane avviser forslaget om å møtes hjemme hos ham, og de blir derfor enige om å møtes ute.

Gilles Ottolini, som er en mann i førtiårene, møter opp sammen med en venninne ved navn Chantal Grippay. Ottilini byr på noe å drikke, og Daragane får seg ikke til å stikke av gårde med det samme.

"Jeg skal være ærlig med Dem ..."
Han lente seg over mot Daragane, og stemmen var plutselig blitt skarpere. Daragane kjente den samme følelsen som dagen før, i telefonen. Ja, denne mannen var pågående som et insekt.
"Jeg tillot meg å bla litt i adresseboken Deres ... bare av nysgjerrighet ..."
Jenta vendte seg bort, som om hun lot som hun ikke hørte.
"De er vel ikke sint for det?"
Daragane så ham rett inn i øynene. Mannen møtte blikket hans.
"Hvorfor skulle jeg være det?" (side 12-13)

Det viser seg at Ottilini har merket seg ved et av navnene i adresseboken hans, og det er "en viss Guy Torstel". Der og da skjønner Daragane ikke hvem dette kan være. Navnet sier ham absolutt ingenting. Ottilini forteller ham at han jobber med en kriminalsak hvor dette navnet er nevnt. Saken er svært gammel og han har lyst til å skrive en artikkel om den. Det hele ender med at Daragane går.

For et påfunn, å avtale et møte med en fremmed mann, han som ikke hadde sett et menneske på tre måneder, og som ikke hadde savnet det ... Tvert i mot. Han hadde aldri følt seg så lett som i denne ensomheten, med noen underlige opprømte stunder på morgenen eller kvelden, som om alt ennå var mulig og eventyret lå rundt neste hjørne, som det het i en gammel film ... (side 14)

Dagen etter blir Daragane oppringt av Ottilini, som påpeker at navnet Guy Torstel dukker opp i Daraganes bok "Sommerens mørke". Ottilini skal reise bort et par dager, men lurer på om de kan møtes igjen.

Så blir han oppringt av Chantal Grippay. Hun ønsker å møte ham hjemme hos seg, og Daragane går med på dette. Hun overleverer en fotokopi av dokumentene som Ottilini har tenkt å gi ham, og hun er spent på hva han kommer til å mene om dem når han har lest dokumentene.

Typene var bitte små, som om de var skrevet på en liten reiseskrivemaskin av et slag som det ikke fantes maken til lenger. Daragane hadde følelsen av å dykke ned i en kompakt, ufordøyelig grøt. Av og til hoppet han over en linje og måtte gå tilbake og hjelpe til med pekefingeren. Snarere enn en sammenhengende rapport var det en rekke korte notater på rams i vill uorden, angående drapet på en viss Colette Laurent. (side 33)

Chantal Grippay ringer ham igjen, og de blir enige om at hun skal komme hjem til ham. Det hele ender med at hun advarer ham mot Ottilini. Hun mener at han ikke kommer til å gi Daragane et øyeblikks ro, og at han er en klegg som biter seg fast. Ottilini ønsker å få Daragane til å hjelpe ham med å skrive en bok. "Ikke svar når han ringer ..." råder hun ham. Så går hun og etterlater seg en svart satengkjole i en pose ...

Idet han skulle legge "sakspapirene" inn i mappen av papp, falt blikket hans på bildet av barnet, som han hadde glemt. På baksiden av det leste han: "3 automat-bilder. Ikke identifisert barn. Ransaking og arrestasjon av Astrand, Annie. Grensepolitiet, Ventimiglia. Mandag 21. juli 1952." Ja, det var altså en forstørrelse av et automat-bilde, slik han hadde tenkt i går ettermiddag på hybelen i Rue de Charonne.

Han klarte ikke å ta blikket fra dette bildet og lurte på hvorfor han hadde glemt det blant papirene i "saksmappen". Var det noe som plaget ham, et bevis som det heter i rettsspråket, og som han, Daragane, hadde forsøkt å skyve ut av hukommelsen? Han kjente en slags svimmelhet, en prikking i hårrøttene. Dette barnet, som mange tiår holdt på så lang avstand at det var blitt en fremmed, var han pent nødt til å innrømme var ham selv. (side 50)

Møtene med Ottilini og Chantal Grippay setter i gang mye hos Daragane. Det er så mye han har glemt fra sin barndom, som sakte men sikkert trenger opp til overflaten. Som episoden med automat-bildene ...

Det å skrive en bok, det var som for ham som å blinke med lyshornet eller sende ut morsesignaler beregnet på bestemte personer som han ikke visste hvor var blitt av. Det var bare å strø navnene deres tilfeldig utover boksidene og sitte og vente på at de omsider ga livstegn fra seg. (side 52)

Men han hadde aldri nevnt Annie Astrands navn ...

Det var slik det hadde foregått. Han hadde beskrevet scenen nøyaktig, og han visste at dette avsnittet ikke tilsvarte resten av romanen. Det var et stykke virkelighet som han hadde smuglet inn, en sånn personlig melding man setter inn i avisenes rubrikkannonser, som bare kan tydes av ett menneske i verden. (side 53)

Det blir klart for Daragane at han er nødt til å finne Annie Astrand. Han bestemmer seg for å oppsøke en adresse han har fått, selv om han erkjenner at han selv ikke kan fordra uanmeldte besøk eller folk som trenger seg innpå en på gaten. Underveis blir for lengst fortrengte minner klarere og klarere ... Erindringer om et gjentakende mareritt, der han nettopp har unnsluppet fra en fare. Som om han hadde vært medskyldig eller vitne til noe alvorlig som hadde skjedd for veldig lenge siden ... I tillegg til erindringer om å bli forlatt som barn ...

Min oppfatning av boka

Selv om denne boka er en tynn flis, er den ikke så lettlest som man skulle tro. Årsaken er at hver side er mettet med mening. For at man i det hele tatt skal få noe ut av boka, må man derfor følge godt med. I motsatt fall kommer man til siste side uten å skjønne noe som helst, er jeg redd.

Historien bygges opp som den reneste krimgåte. Men når man tror at det kanskje er en forbryter som er målet for jakten etter det som en gang skjedde, tar man fullstendig feil. Uten å skjønne det leter nemlig Daragane etter seg selv og sine egne glemte barndomsminner. Hva skjedde den gangen? Hva er årsaken til de stadig tilbakevendende marerittene, og hvorfor er alt så bortgjemt i hukommelsen? Tittelen "Så du ikke går deg bort" refererer til angsten for å bli forlatt. En sånn lapp som voksne gjerne utstyrer barn med for at de skal finne tilbake til foreldrene sine dersom man skulle miste hverandre av syne ...

Menneskene vi møter i nåtid kommer og går, for aldri noen sinne å dukke opp igjen. Tilsvarende gjelder den etterlatte sorte satengkjolen. Hvorfor nevnes den når den likevel ikke får noen betydning senere i handlingen? Menneskene har ikke noen annen betydning for handlingen enn å sette Daragane på sporet av sin egen fortid. De blir katalysatorene som får fortrengte minner til å våkne, slik at han kan nøste videre i mysteriet som handler om ham selv. Det er besnærende lesning, men det grep meg likevel ikke. Jeg fikk ikke den følelsen eller opplevelsen jeg som regel får når jeg leser litteratur som virkelig betyr noe. Til det ble det for mange løse tråder og for mange spørsmål vi aldri fikk svar på. Jeg har likevel ikke problemer med å skjønne hva boka handler om og hvor forfatteren vil. Det meste her i livet får vi nemlig aldri 100 % svar på, og når virkeligheten blir for påtrengende svarer kroppen med å beskytte oss. Fortrengning er en overlevelsesstrategi mange tyr til - bevisst eller ubevisst. Dette er hva jeg oppfatter som bokas tematikk. Språket i romanen er litterært og flott - det står ikke på det.

Muligens er dette en bok som vokser ved annen gangs lesning ...

Jeg tror at denne boka ville passet perfekt som film, fordi stemningen i seg selv ville ha vært den bærende kraften i den. Kombinert med de riktige visuelle effektene kan det være mer enn nok til å skape kunst.

Jeg anbefaler absolutt denne boka, men den ville nok ikke stått først på lista dersom jeg hadde hatt mange uleste bøker på vent.

Helt til slutt siterer jeg fra Turid Larsens anmeldelse i Dagsavisen den 29. april 2015:

Selv om boka oppleves om behagelig kort med sine 111 sider, krever den både tålmodighet og langsomhet av leseren. Belønningen er en suggererende opplevelse av å bevege seg på kanten av noe gjemt og glemt som denne leseren i sitt enfold trodde ville avdekkes i de siste setninger. Men åpenbaringer er opplagt ikke del av Patrick Modianos litterære prosjekt.

Det er tydelig en traumatisk barndom som ligger gjemt et sted i Daraganes «minnebok», men den lar seg ikke framkalle. Et sted mot slutten av romanen står disse setningene: «Til slutt ville han måtte finne det han hadde mistet, som han aldri hadde kunnet fortelle noen om.» Setningene tirrer leserens fantasi og nysgjerrighet, og driver romanen fram. Men veldig mye forblir i det vage og antydende hos Patrick Modiano, og det er kanskje nettopp denne evnen til aldri helt å slippe noe ut i lyset som gjør beretningen både ubehagelig og fascinerende.

Kos deg med den, du, Ellen, så skal jeg fortsette å henge meg opp i at slutten på Game of Thrones ikke er skrevet ennå selv om serien er der ...

En litterær blomsterskatt

Få ting gleder et bokelskerhjerte mer enn å nærmest snuble over en skatt! Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter av Tordis Ørjasæter og botaniker Knut Stokke er en slik bok. Ørjasæter lar oss, gjennom sitater fra trilogien om Kristin Lavransdatter, få del i Sigrid Undsets store kjærlighet til og kunnskap om blomster. Hun gir oss detaljerte og poetiske beskrivelser, som det kan være lett å overse, fulgt av Stokkes fine og ujålete fotografier.

Rundt omkring «vokste det så ustyrtelig mange av de fine, lyserøde blomsterdusker som kalles vendelrot – de var meget rødere og vakrere her ved fjellbekken enn hjemme langs elven. Da plukket Kristin og bandt efter hvert med gresstrå til hun hadde gjort seg den skjønneste, tetteste lyserøde krans. Barnet trykket den ned om sitt hår og løp til kulpen for å se hvordan hun så ut nu hun var smykket som en voksen mø som skal gå i dansen.» (s. 24)

«Godlukten av bar og myrjord og nårislegresset (linnea) som stod i blom med de små lyserøde tvillingklokker alle steder innover tuene, fylte luften, og den gressgrodde sti var fuktig om myk og god under føttene.» (s. 69)

Det er så jeg ser det for meg, kjenner luktene og alle fornemmelsene!

Ørjasæter fletter sitatene sammen med korte, presise resyme fra bøkene. Dette funger godt, slik at vi får et, riktignok svært kortfattet, bilde av Kristins liv. Det er en flyt gjennom hele boken som kjennes riktig og naturlig.

Vi får innsikt i Sigrid Undsets/Kristin Lavransdatters kunnskap om plantens mange bruksområder – som mat og dyrefôr i nødstider, garnfarge og medisin.

«Over hele bygden strevet folk med å berge mose i fjellet og skave bark, for det var blitt lite av høy og nesten ikke halm.» (s. 52)

Ville Lavrans ha «til vintrekledning den veven som var farvet med litmose eller den lynggrønne?» (s. 78)

«Kristin gikk til grytene sine – smurte en deig på linkluter, kom igjen og svøpte de hete bind om armen fra fingertuppene, helt bakom ryggen og frem over brystet hvor svullen gikk i røde striper fra armhulen. Det gjorde vondt først, men snart gav det lindring. Hun tullet ullplagg utenpå og la myke dunputer under armen. Simon spurte hva hun hadde hatt på bindene. «Å, det er ymse slag – symphyticarot (valurt) og svaleblom mest» sa Kristin.» (s. 107)

Designen er delikat og avdempet på matt papir. Dette er en liten bok som leses på et par timer. Og dette vil være en tilbakevendende kilde til glede og inspirasjon – både for dem som kjenner Kristin Lavransdatter, og for dem som ikke har lest bøkene.

Skal jeg være pirkete, synes jeg tittelen faller litt igjennom; «… hos Kristin Lavransdatter» lyder ikke spesielt poetisk i mine ører. Det er likevel ikke nok til å trekke ned helhetsinntrykket. Blomstergleder er en bok å bli glad i.

Jeg syns det var litt morsomt, jeg snublet over denne lista, og det jeg minst har lyst til å lese her er Bibelen (aller nederst, enda jeg av og til slår opp bibelreferanser brukt i andre bøker),
... og Anne fra Bjørkely. Jeg gir meg ikke inn på å forklare hvorfor, men jeg har hatt aversjoner mot de bøkene/ karakteren siden jeg var sånn cirka åtte. Ut fra beskrivelsen din av tv-Anne, høres hun litt ut som hun har ADHD. Husker én scene hvor hun la seg i en båt pga noen romantiske drømmerier og kullseilte, det var for dumt til at jeg kunne tåle det (dengang; nå føler jeg ikke sånt opprør over idioti, nå vet jeg dumskap finnes overalt og i alle slags former og gjør ikke noe mer enn å stikke nesa i noe nerdete), så det er sikkert bakgrunnen for at jeg har stemplet karakteren "rosa fjolle". Beklager så mye at du ikke kan påvirke meg i positiv retning, Ellen.

For ordens skyld har jeg lest 1/4 av bøkene i lista, også den første Anne-boka som står her.

:D
Da jeg var cirka åtte år og prøvde meg på de bøkene, oppfattet jeg karakteren som sånn type jente jeg ikke forstår meg på. Nå har jeg cirka 10000 bøker jeg må lese først før jeg tar tak i Anne fra Bjørkely. Det blir antagelig når jeg har hatt 200 årsfeiringa mi ... ;) tv-serier finnes det en million av allerede, så finner du en du liker, så kos deg med den, Ellen!

Sier du det, Ellen? Ja, jeg har jo Netflix.... og hundrevis av filmer og serier jeg har øremerket "sjekk nærmere" der inne.... Akkurat i kveld begynte jeg å se Tim Burton's Corpse Bride - råkul! Unnet meg noen dansende skjeletter før jeg må finne frem tannbørsten og innse at det er en dag i morgen - og den bør helst begynne tidlig....

Artig å høre om hvordan Norge var for lenge siden, observert av den britiske overklassen. Den blir litt langdryg innimellom og kan dermed tidvis kjedelig og et ork og komme seg gjennom deler av.

Siden jeg akkurat hadde fullført Kristin Lavransdatter da jeg leste biografien, dro jeg kjensel på Erlend Nikulaussøn hos Anders Svarstad – både i karaktertrekk og ytre handling. Det er noe med unnfallenheten, en manglende vilje, eller evne, til å ta ansvar som preger dem begge. De er begge betydelig eldre enn Kristin/Sigrid når kjærligheten brått rammer, og begge lever i et forhold/ekteskap, som de nøler med å bryte opp fra. De to mennene har de barn fra før, som Kristin/Sigrid føler ansvar for, tar seg av og får et forhold til.

Jeg synes også jeg finner mye av Sigrid Undset i Kristin Lavransdatter, en styrke og utholdenhet, nærmest stahet, og stolthet. De har en stor omtanke for andre mennesker. Sigrid går så langt at hun selger nobelprisen for å hjelpe. Kristin har lært hjemme hos sine foreldre at ingen fattige skal gå fra hennes gård uten å få mat og hjelp. Og så det religiøse selvfølgelig, som opptar både forfatteren og hennes romanfigur sterkt. De var flere ganger under lesingen av biografien jeg så for meg Kristin Lavransdatter.

Jeg likte Ørjasæters biografi meget godt. (Slapgards har jeg ikke lest, enda …). Interessant også å lese om Undsets samtidige forfattere, Ninni Roll Anker som du nevner, blant flere. Jeg har kun lest én bok av henne, men har flere stående. Ekteparet Ørjasæters biografi noterer jeg meg.

Ang. Blomstergleder – et par Ark-butikker skal fortsatt ha denne boken (se Ark, klikk og hent). Du får bestilt den gjennom Ark. Venter spendt på mitt eksemplar i posten. (Ville ha sendt deg en privat melding om dette, men det lot seg ikke gjøre.)

Jeg leser også Undset for tiden, Kristin Lavransdatter (tredje gang på nesten femti år) og Tordis Ørjasæters biografi Menneskenes hjerter. Sitatet du nevner, er med i biografien, og jeg dvelte ved det jeg også. Tror begge tolkningene kan være riktige, men etter å ha fullført biografien, oppfatter jeg den siste mest i Sigrid Undsets ånd – livet går videre.

Ørjasæters biografi er et imponerende arbeid. Ser at enkelte bokelskere ikke synes det er «spenstig» nok. Meg inspirerer den i hvert fall til å lese mer av både Undset og Ørjasæter.
For første gang har jeg deltatt på en nettauksjon – og ble i kveld den lykkelige eier av Tordis Ørjasæters Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter. Den gleder jeg meg virkelig til!

Ja, var ikke det gøy? Må innrømme at jeg faktisk ikke har tenkt på at hun var halvt dansk, og at danskene dermed hadde "aksjer i henne", de også! Men når du påpeker det, så husker jeg jo fra biografien hennes at moren var dansk og at de tre døtrene følte seg knyttet til det danske.

Og da ble jeg fristet til å dele min Undset-oppdagelse fra i sommer:

Hvis jeg fikk lenken til å virke, viser den et maleri jeg oppdaget på Sønderborg slott for noen uker siden. Det er malt av den danske kunstneren Harald Slott-Møller i 1906, og viser Pigen med Guldhornet - hovedpersonen i berettelsen om hvordan Kirsten Svendsdatter fant et av gullhornene som var selve nasjonalsymbolet i Danmark på den tiden. Da jeg studerte nærmere plaketten på veggen ved siden av bildet, viste det seg at Sigrid Undset var så populær også i Danmark at kunstneren valgte å bruke henne som modell da han malte det motivet som gikk for å være det danskeste av det danske!

I løpet av få dager hadde altså kvinneprestmotstanderne samlet seg og gitt uttrykk for det som skulle bli hovedargumentasjonen fremover. Det hele bygde på en grunnleggende forestilling om at kvinnen var underordnet mannen. Det var en skaperordning, altså en evig, objektiv og urokkelig ordning som Gud selv hadde innstiftet, ved å skape mannen før kvinnen. Fordi kvinnen var underordnet, hadde Kristus gitt henne taleforbud i menigheten. Jesus hadde også bare hatt mannlige apostler, noe som innebar at kvinnelige prester brøt med den kirkelige tradisjonen. Derfor kunne kvinnelig prestetjeneste utelukkende realiseres gjennom brudd med den skapelsesmessige, kirkelige og kirkehistoriske ordning. Bare kirkefremmede og kirkefiendtlige miljøer kunne ha interessere av det. Når ordningen ble gjennomført, til tross for Bibelens klare ord, måtte motstanderne ha full frihet til å unndra seg samarbeid med den kvinnelige presten. I forlengelsen lå kravet om et skille mellom kirke og stat, fordi statskirken hadde vist seg som en ordning som uthulet den sanne kirke innenfra.»

Sitatet over er ikke fra tilstanden i Norge i middelalderen, det er fra begynnelsen av 1960 tallet da Ingrid Bjerkås (f.1901 - d.1980) ble ordinert til den første kvinnelige prest i Den norske kirke. Det skulle ikke de - jeg kaller dem kristenfundamentalistiske - ha noe av. Men hun hadde kjent motstand for sine meningers mot tidligere. Hun som talte Josef Terboven midt i mot. Sendte protestbrev til Vidkun Quisling med beskjed om at han måtte slutte å forføre gode nordmenn til å forråde sitt land. For det ble hun arrestert og satt på Grini.

Det som inspirerte meg til å lese boken var bokprogrammet jeg har skrevet om i innlegget:
Faktasjekken - boktips i kategorien biografi og selvbiografi

Biografien om Ingrid Bjerkås var et boktips mitt i blinken for meg. Utgaven jeg har lest er lån av biblioteket. Boken ble utgitt i 2014 og er på 209 sider inkl. bilder, register mv.

Link til forlaget Pax omtale av biografien

Boken om Ingrid Bjerkås er en historie om et helt spesielt menneske, eller det er vel mest riktig å kalle henne et medmenneske. Hun hadde full storm mot seg – men hun gikk rakrygget gjennom den. Mannen Søren må også ha vært et helt spesielt menneske som stod sammen med henne i denne tiden. Han var også forut for sin tid hva angår likestilling.

Jobben som prest på Senja var Ingrid Bjerkås første betalte jobb. Hun ble godt mottatt av de fleste og fikk gode skussmål i de årene hun var prest der frem til Søren døde. En bok det var verdt å lese.

I 2012 laget NRK TV en dokumentar om henne: Ingrid Bjerkås - hun våget å gå foran – link til programmet. Interessant der bl a datteren forteller hvor sint Ingrid Bjerkås ble over Hamsuns nazisympatier.

Link til blogginnlegget som omtalen er kopiert fra

Gøy å lese bøker man leste som barn eller som ungdom. Det setter en ofte tilbake gode og dårlige minner, men lærer en ofte nye ting om sin egen fremtiden også føler jeg. Håper du får en god helg :)

En fantastisk liten historie, som er så poetisk og vakkert skrevet om brutale hendelser. Basert på folkesang og med en novelleaktig twist på slutten. Lagerlöfs beskrivelse av fortellingen/sladderet/folkesnakket som flammer er et av de vakreste litterære bildene jeg har lest på lenge. Absolutt verdt å vie denne nobelprisvinneren mer oppmerksomhet, også for de mindre kjente verkene.

Atter en avbrutt bok av denne forfatteren, blir ikke flere. Kjedelig. Endeløse skildringer.

Jeg har bare bøker bak til 2012 der, for det var da jeg begynte å notere litt.

Nattens brød las jeg for mange år siden, og det var veldig spesielt å være inne i kirka nå som jeg var på Røros en tur.

«Jeg ber også alltid andre om å stryke «og» hvis det står først i en setning. Hva har det der å gjøre?»

Og bakom synger skogene – av Trygve Gulbranssen.

Skape en poetisk tittel for eksempel.