Bokelskere.no

Bare mjuke pakker under treet av Levi Henriksen. Her finner en et knippe flotte noveller om hverdagsmennesker som har en bakgrunnshistorie og er sårbare når høytiden står for døren.
Levi Henriksen skriver disse fortellingen på en lun og fin måte som traff meg i alle fall.

Dette er stor litteratur! Her er det bare å nyte språket. Et mektig verk om kjærlighet, død, om å leve og overleve. Her er det ikke handlingen som er viktig, men språket og stemningene det fremkaller.

Ja, nå har han sunget sin "last waltz" men sin vidunderlige stemme. Flotte tekster i sangene sine hadde han, har også lest et par av bøkene hans.. Fikk heldigvis oppleve han på Kalvøya for mange år siden..

Til Leonard Cohens minne hever jeg denne tråden.
Tusen takk, Cohen.

Der avslutta eg kvartetten om Elena og Lila, dei to venninnene frå Napoli og deira spesielle vennskap. Eg veit nesten ikkje kor eg skal begynne, men at dette er romankunst er det ingen tvil om. Her er det og på sin plass å gi honnør til oversetjaren Kristin Sørsdal som har gitt boka ei nydeleg nynorsk språkdrakt.Berre språket i bøkene er grunn god nok til å lese dei.

Dette er ein oppvekstroman som skildrar korleis det var å vekse opp og bu i Napoli, på godt og vondt. Mest det siste kanskje, i alle fall frå vår synsvinkel som innbyggjarar i eit samfunn som for dei fleste er både trygt og forutsigbart. Me følgjer jentene frå dei var små og inn i alderdommen, forelsking, giftarmål, skilsmisse og død. Vennskap og fiendskap, politiske hendingar og kvardagsliv. Og kanskje er det dette som er romanen si styrke, skildringane som gir lesaren så klare bilder frå heimane, gata, byen og landet, og ikkje minst skildringane av menneska gjennom hovudpersonen Elena sine auge.

Dei fleste som er interessert i litteratur har nok høyrd om både forfattar og romanane hennar. Er du i tvil om desse bøkene er noko for deg vil eg seie: lån den første uansett og sjå kva du synest. Sjølv meiner eg bok nummer tre er den svakaste, og nummer fire er kanskje seriens beste. Dette er ikkje "damebøker" og eg håpar inderleg at også menn vil lese desse bøkene. Det er dessverre slik at nokre menn berre les bøker av andre menn, det er det her ein god grunn til å endre på.

Den nære forbindelsen mellom kanadieren Leonard Cohen (1934 -) og Spania er kanskje ikke så godt kjent, men den begynner etter hvert å gå opp for meg.

Denne videoen viser en sterk og gripende takketale Cohen holdt etter å ha mottatt en spansk kulturpris i 2012. I talen takker Cohen Spania for hele sitt virke – sin musikk og sin poesi. Han takker sin gitarlærer fra tidlig på 1960-tallet, en ung, ukjent spanjol som kom til Montreal, og poeten Federico García Lorca (1898-1936). (Lorca ble for øvrig drept av general Francos styrker tidlig under borgerkrigen 1936-38.) Legg spesielt merke til Cohens ord om poesien innledningsvis.

Jon Kalman Stefansson behersker en overveldende skrivekunst. Hver kinje oppleves som poesi, samtidig som dyptpløyende refleksjoner omkring det å leve følger oss gjennom alle de 700 sidene - som ikke oppleves å være for mange.

Da bestiller jeg den straks! Stoler på dere to, samt Ellen :-)

Åååå - har du ikke lest den??? Nei, men da er valget klart, altså. Marit Håverstad og jeg diskuterte den for noen år siden, og var enige om at den passer skikkelig godt som sommerbok. Og det som passer som sommerbok, passer glimrende som ferielektyre også! :D

Jammen bra - da våger jeg å fortsette å anbefale Det vokser et tre i Brooklyn! :) (Den første oversettelsen til norsk var det vel forresten Inger Hagerup som stod for, mener jeg å huske. Men jeg så vel at Vibeke Saugestad har fått veldig bra skussmål for oversettelsesgjerningen - uten at jeg husker hvilken bok det gjaldt.)

Jeg er i grunnen sammen med ganske mange unge mennesker som bor på landet. Det er ofte vinter i disse fortellingene. En gang la det seg en litt ruglete is over potetåkeren. Der kunne vi gå på skøyter, og skimtet noen gjenglemte poteter under isen.

Jeg leser Prinsessen på glassberget av Sigurd Hoel

...og Betty Smiths bok er en av mine favorittbøker også - liker du den i norsk oversettelse? Jeg har anbefalt den iherdig til andre, og noen av dem har etter endt lesing vært litt u-imponert. Og da har jeg lurt på om det har vært den norske oversettelsen som ikke helt har levd opp til originalen....

Det var oppløftende.
Takk :-))

Jeg er vel også nesten 100 år tilbake i tid, men i Nord-Norge, i de iskalde stuene til sorenskriver Selmer. 'Alberte og Jacob' av Cora Sandel. Utrolig at jeg ikke har lest denne tidligere. Den er jo kjempegod!

Jeg er i ei lita bygd i Norge hvor tre gutter fra samme bygda ble drept i en bilbombe i Afghanistan. Helga Flatland har skrevet tre bøker om hvordan dette har påvirket pårørende og venners liv etterpå. Jeg er midt i bok nummer to, Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. Svært godt skrevet!

På bokomslaget til romanen Til Fyret av Virginia Woolf står det at den er et mesterverk og en av de mest sentrale romanene i moderne litteratur. Til fyret ble utgitt i 1927, og romanen har jeg kjøpt og lest fordi jeg har et lite prosjekt der jeg ønsker å vite mer om den genierklærte Virginia Woolf og bøkene hun utga.¨

Mesterverk; jeg har tenkt mye over hva som gjør at enkelte bøker blir omtalt som mesterverk. Selv om jeg synes Til fyret var enklere å komme gjennom enn Mrs Dalloway, skal jeg være så ærlig på at konsentrasjonen forsvant litt for ofte da jeg leste del en. At den var nyskapende da den ble utgitt tviler jeg ikke på. Men jeg savner at noen forklarer hva som er det mesterlige i den.

I boken jeg skrev om i innlegget

Biografi: Virginia Woolf av Bjørg Vindsetmo

står det:

«Det boklesende publikum i England hadde forlengst oppfattet at Virginia Woolf var en romanforfatter de måtte lese hvis de skulle kunne rose seg av å «følge med» og å være intellektuelt oppegående. Oppdagelsen hadde absolutt ikke gledet dem, for Virginia var ingen lett forfatter å forholde seg til, og Mrs. Dalloway og Til fyret ble regnet som vanskelig tilgjengelige og «eksperimentelle».«

Romanen er et portrett av hennes mor og far. Bjørg Vindsetmo skriver:

«Dette var gode år med berømmelse og stadig økende selvsikkerhet. Likevel lå depresjon og angst på lur, og med jevne mellomrom lå Virginia til sengs og ble pleiet som prinsessen på erten av Leonard. Sommeren og høsten 1925 hadde hun en av sine lengre sykdomsperioder og var nesten konstant sengeliggende i over fire måneder. Denne gangen var det nok ikke bare selskapskarusellen som hadde snurret for fort. Virginia hadde begynt å skrive Til fyret. Tilsynelatende skrev hun lett og flytende - selv om hun strevde med komposisjon og formproblemer. Men Til fyret var boken om Virginias barndom, om mor og far og om familien Stephens sommerparadis i Talland House. Skrivingen virvlet opp både lykkelige og smertefulle barndomsminner som sikkert bidro til at hun ble syk. I tillegg var det ofte slik at Virginia trengte å ligge i sengen i perioder hvor hun samlet seg om en ny bok.»

Romanen på 206 sider er inndelt i tre deler: Vinduet, Tiden går; og Fyret. Fra biografien:

«Å si at Til fyret handler om Virginia Woolfs barndom er selvfølgelig en grov forenkling. Virginia sa at hun snarere skrev en sørgesang enn en roman, men ikke et øyeblikk blir fortellingen om herr og fru Ramsay privat. Kanskje kunne man kalle romanen en reise til lyset? Kunsten seirer over død og sorg og savn, kunstneren skaper orden i kaos: «Midt i kaos fantes form; alt det som fløt og drev falt brått til ro,» sier Virginias alter ego, maleren Lily Briscoe. Allerede på planleggingsstadiet visste Virginia Woolf at de tre delene skulle handle om «far og mor og barn i hagen; om døden; og om seilturen til fyret.»

Mellom første og siste del går det ti år. Jeg likte del to og tre bedre enn første del. Noen av de lange tankerekkene i del en ble i overkant overlesset for denne leser. En annen ting er formen hun velger. Et eksempel fra del en:

«Ikke før var måltidet over, sa forsvant herr og fru Ramsays åtte sønner og døtre fra middagsbordet, lydløst som hjort, og søkte tilflukt på soverommene, som var det eneste sted i huset der en kunne ha fortrolige diskusjoner om alt og ingenting; Tansleys slips; den nye valgloven; sjøfugl og sommerfugler; folk; mens solen flommet inn i loftsrommene, som var atskilt bare av tynne plankevegger, slik at en kunne høre hvert eneste fottrinn, høre den sveitsiske piken gråte over sin far som lå for døden av kreft i en dal i Graubünden, skinte på flaggermus, flanellsbukser, stråhatter, blekkhus, malerposer, biller og småfuglkranier, mens den varmet opp de lange, krusete tangremsene som var spikret opp på veggen så de gav fra seg en lukt av salt og gress, en lukt som også satt i handklærne, fulle av sand etter badingen.»

Uten å lese slike setninger full av informasjon om igjen og veldig sakte, har ikke jeg en sjans å få med meg innholdet. Jeg tviler på om en mer leservennlig form hadde gjort det hun skriver her til dårligere litteratur. Men når jeg da har opplevd del en til tider i overkant strevsom å komme gjennom, oppveier mye i del to og tre slitet. Et eksempel fra del to:

«Da nå huset stod tomt, med stengte dører og madrassene rullet opp, kom de løsrevne vindene, fortropper for en stor hær, susende inn, strøk over nakne planker, nappet og viftet, møtte ingenting i soverom eller stue som helt kunne motstå dem, bare tapeter som blafret, treverk som knirket, nakne bordben, gryter og dekketøy som alt var støvet, anløpent, sprukkent. Avlagte, etterlatte ting – et par sko, en jaktlue, noen falmete skjørt og jakker i skapene - var det eneste som hadde bevart en menneskelig form, og som med sin tomhet vitnet om at de en gang lhadde vært fylt av liv og bevegelse; at hender en gang hadde strevd med hekter og knapper; at speilet en gang hadde rommet et ansikt; hadde rommet en tredimensjonal verden der en skikkelse snudde seg, en hånd gjorde en rask bevegelse, døren åpnet seg, barn kom styrtende inn; og gikk ut igjen. Nå speilte det bare lyset, som dag etter dag, lik en blomst som speiler seg i vann, fikk sitt klare bilde kastet tilbake fra veggen midt imot. Bare skyggene
av trær som viftet i vinden, bøyde seg dypt på veggen og formørket et øyeblikk flaten der lyset speilte seg; eller en fugl i flukt kastet en svak skygge som flakset sakte over gulvet i soverommet.»

Mesterverk eller ikke; jeg angrer ikke på at jeg leste romanen. Det som jeg likte ved den er så bra at jeg oppveier passasjer da jeg sleit. Det å kjenne til Virginia Woolfs liv mener jeg er en fordel når en leser Til Fyret. Jeg er spent på den siste boken jeg skal lese; Et eget rom.

Bilder av fyr har jeg ikke annet enn dette som jeg tok av en fyrlykt ved hotellet her på Larkollen en tidlig morgen i juni:

Omtalen er kopiert fra bokbloggen min her

Så gøy - tusen takk for lenken, Ellen!!!

Ja absolutt! Hjertelig takk, Ellen.
Herlige tegninger og artig om kvinners syferdigheter. Ferdigheter som i stor grad dessverre er gått i glemmeboken. For å mimre litt husker jeg godt da det en gang på 1980-tallet ble billigere å kjøpe barneklær i de store kleskjedene, enn å kjøpe stoff og sy dem selv. Nå er vel omsøm stort sett for de "spesielt interesserte".

PS: Interessant blogg.

Jeg vokste opp på en øy på Vestlandet, uten elektrisk strøm og derfor intet TV. Bøker var den hovedsakelige underholdningen, men der var intet bibliotek, og smått med penger for nye bøker. Heldigvis hadde jeg mye eldre søsken fra min fars første ekteskap, og de etterlot seg en hel liten kasse full av bøker før de dro ut i den store verden. Her fant jeg Inger Johanne bøkene, deretter Lucy Maud Montgomery's "Anne fra Birkely" bøkene, og Barbra Ring's "Peik og Fjældmus" samt en del fortællinger. I tillegg til dette var der mange andre bøker "for barn og ungdom", og en av mine favoritter var "Lotte Likeglad", en fortelling fra Nyhavn i København. Siden kom Alexandre Dumas og "De Tre Musketerer", du verden så spennende dette var. Og midt i forsamlingen lå Pierre Gilliard's "13 år ved det Russiske hoff". Noe som ga meg en livslang interesse for Anna Anderson/Franzisca Schanzkowska. Og når barnebøkene var lest, lurte man seg inn i de voksnes hyller og leste "Min kusine Rachel" og "De dødes tjern" med lommelykt under dynen.

Er det flere enn meg her ute som også har reagert på hvor like bokomslag er?

Nå har en norsk bokomslagsdesigner også reagert: Fant 25 bøker med samme omslagsbilde (www.nrk.no).