Jeg har såvidt passert side 100 av tilsammen 381, så jeg er knapt forbi introen, og måtte leite opp sitatet om trommenes takt. Denne boka hadde nok ikke passa som lydbok for meg. Til det har den for mye filosofi, for mange taktskifter, passasjer jeg må stoppe og tenke gjennom.
Til manuelt arbeid, snekring, eller jobber i skogen passer det bra med krim eller romaner av Saabye Christensen på øret, men når jeg blir svett setter jeg meg i sola og leser Walden. Gleder meg til resten av boka.

Dette var virkelig et kostelig gjensyn med A Prayer for Owen Meany. Rettere sagt, gjenhør, for denne gangen ble det lydbok.

Jeg har alltid hatt stor sans for John Irvings burleske bøker, for humoren og for romanfigurene hans, og for måten han behandler store, alvorlige og politiske temaer på. Og selv om ingen av de andre romanene kan måle seg med The World According to Garp for min del, kommer A Prayer for Owen Meany høyt opp på lista.

Når romanen dessuten inneholder flere henvisninger til trilogiene til kanadieren Robertson Davies, som visstnok var en god venn av Irving og er av mine absolutte yndlingsforfattere gjennom tidene,

og når oppleseren, Joe Barrett, også er en favoritt hos meg (Barrett har foruten flere av Irvings romaner lest inn bøker av mange andre amerikanske forfattere jeg setter høyt, som Paul Auster, Tom Wolfe, Joyce Carol Oates, Saul Below og James Salter, for å nevne noen),

og når lydboka avsluttes med et nesten halvtimelangt intervju med Irving,

kunne det jo ikke bli bedre.

Den sterke femmeren jeg ga A Prayer for Owen Meany etter å ha lest den for snart tretti år siden står fjellstøtt!

For tida les eg Erling Sandmo si bok "Tid for historie" som kom ut for 3-4 år sidan. Ei tankevekkjande bok som gir meg stadig nye perspektiv på korleis me forholder oss til fortida, kvifor me tolkar historia som me gjer, og korleis historieskrivinga har arta seg i forskjellige tidsperiodar - ja, kvifor snakkar me eigentleg om "periodar", og kvar har me det frå at historia "beveger seg framover", og kvifor set me i dag eit så skarpt skilje mellom fortid og notid og framtid, som om det heile går i ein horisontal line frå eit startpunkt til eit endepunkt , medan ein tidlegare har tenkt meir på det som eit "evig hjul"? Men mest av alt, kanskje, det umoglege i å trengja inn i ei tid som har vore fordi me sit så fastlåst i vår eiga tid, våre eigne kunnskapar og haldningar. Mange nyttige persektiv for oss som jobbar med historie til dagleg, på forskjellige nivå, med andre ord. Tilrådast.

Uff. Vi må da ikke reint ta motet og leselysten fra Lillevi! Jeg husker faktisk ikke hva det var som butta imot den gangen for evigheter siden, men jeg har også lest ting som Eskeland har oversatt til et slags bokmål og ikke helt greid å fordøye det heller. Nå må jeg visst gå på jakt i bokhyllene mine for å finne ut hvilke oversettelser det kan ha vært. Bokelsker-medlemskap avføder en del uforutsette sideaktiviteter rett som det er!

EDIT: Jeg VISSTE at jeg hadde sett filmen, lenge før Anneke von der Lippe var påtenkt. Her fant jeg beviset for at jeg ennå ikke er helt avfeldig og tåkelagt. Harriet Andersson var ei stilig dame.

Jeg har vel bare lest Gösta Berlings saga, Mårbacka-trilogien og noen av de kortere historiene hennes. (Og så så vi årets forestilling på Västanå teater: del II av romansyklusen Charlotte Löwenskiold. Så da har jeg i alle fall fått den fortellingen innabords, om enn via teaterscenen.) Jeg er kjempefan av Lagerlöf til tross for at jeg ikke har lest mer - så egentlig er hun veldig høyt på min prioriteringsliste. Problemet er at min prioriteringsliste har en tendens til å vokse i bredden, og ikke i lengden... Jeg vil lese alt, NÅ! I teorien. I prakis blir det for lite. Sukk.

Da har du noe å glede deg til - Mårbacka-trilogien er veldig underholdende! Jeg var faktisk på Mårbacka for noen uker siden, og satte pris på å ha litt Lagerlöf innabords - men da guiden spurte oss "vilka av Selmas böcker är ER favoriter?" ble jeg litt beskjemmet; jeg har masse igjen ennå! (De kjører eksklusive omvisninger, med "reenactment" - vi var de to første besøkende på en regntung søndag, så vi hadde "Selmas søster" helt for oss selv på runden gjennom Mårbackas hovedbygning. En anbefalelsesverdig severdighet!)

Det er jo ikke sikkert du vurderer dem på samme måte som meg, så ikke la meg skremme deg fra å prøve de tidligere bøkene også.
Lykke til - håper du får noen gode leseopplevelser!

Det er ikke så ofte jeg leser grafiske romaner, men denne har fått så gode omtaler at jeg ble nysgjerrig. Det er en rørende historie fortalt på en stillferdig og delvis dvelende måte. Gode tegninger med mange detaljer gir liv og en ekstra dimensjon til historien om hvordan pliktfølelse og manglende kommunikasjon kan ødelegge. Anbefales!

En helt, helt spesiell leseopplevelse!

Noen ganger er det med litt undring at jeg registrerer at en debutroman blir et fenomen, en sånn som "alle" ønsker å lese - og så er det egentlig ingen som klarer å si noe veldig fornuftig om hva boka egentlig handler om. "Dam" er en slik bok. Dersom jeg ikke på forhånd hadde visst at dette faktisk er en roman, ville jeg ha brukt litt tid på å finne ut akkurat det. Boka er tilsynelatende nokså fragmentarisk, men det som gjør at den tross alt henger sammen, er at den samme kvinnelige hovedpersonen går som en rød tråd gjennom den, og at tematikken er at hun har isolert seg på landsbygda. Det er hun som er jeg-personen i boka. Vi får aldri vite hennes navn.

I alle fall - Claire-Louise Bennett er engelsk, men bor i Irland. Hun har skrevet både noveller og essays, og disse er blitt publisert i The Moth, The Irish Times og en rekke andre steder i følge forlaget. "Dam" er hennes første bok. Så var hun likevel ikke et ubeskrevet blad før denne boka kom ut. Da så!

Claire-Louise Bennett var til stede på Litteraturfestivalen på Lillehammer på forsommeren, og selv om jeg ikke var der, var jeg så heldig å komme over en streamet utgave av samtalen mellom henne og Karl Ove Knausgård. Det var neppe tilfeldig at det var han som intervjuet henne, siden han er en av eierne bak forlaget Pelikanen som har utgitt boka på norsk.

Bare for å ha sagt det med det samme: Det er nesten ikke mulig å beskrive denne boka. Den må oppleves! Still inn sansene på de vareste og mest følelsesladede innstillingene, og jeg lover deg en helt utrolig leseopplevelse! Jeg var innom hele spennet i følelsesregisteret mitt. Mest latteren, for å være helt ærlig. Det er nesten ikke den ting som ikke blir beskrevet og det på måter man aldri har tenkt på før.

"En deilig dyp og bred vinduskarm uten panel, bare den pussede muren, sval og fin: det perfekte stedet for en bolle. For flere boller i grunnen, rett og slett flere boller. Vinduskarmen er så dyp at den kan romme tre temmelig store boller uten å virke det minste overfylt. Da blir det ekstra tiltalende å pakke ut sykkelveskene og dandere alt med omhu i bollene i vinduskarmen." (side 10)

Eller når vår jeg-person beskriver seg selv:

"Det ville ikke være grepet helt ut av løse lufta å antyde at jeg, generelt sett, kan ligne på og innimellom ha utstrålingen til et menneske som dyrker jorda. Det vil si at jeg innimellom kan oppfattes som jordnær i ordets aller snevreste forstand. Men sannheten er at jeg har dyrket fram svært lite og bare nærer en viss høflig nysgjerrighet overfor hagearbeid." (side 13-14)

I en stream of consciousness der vi kun får vår jeg-persons perspektiv på det som skjer, følger vi henne i alle hennes tankesprang, fra det ene til det andre. Som da hun av grunner "som bestemt nekter å la seg huske", sitter inne hos naboen, mutters alene med kåpen på, mens hun tenker på naboens forberedelser til "den store dagen" og hvor hun selv har ønsket å forære et lite bidrag - enten det nå var vimpelranker eller en eske med sugerør. Underveis er det så mange digresjoner at det ikke er det minste rart at verken hun eller vi som leser, greier å holde tråden.

Når vår jeg-person beskriver sitt eget forhold til det annet kjønn, opplevde jeg både at jeg lo og at latteren satte seg litt fast i halsen. Hvor tar hun det fra? tenkte jeg underveis.

"... At jeg sjelden klarer å opparbeide meg noen nevneverdig begeistring for det annet kjønn med mindre jeg er full. .... Dermed måtte jeg vedgå at jeg fram til ganske nylig hadde vært mer eller mindre full det meste av tiden. Hvilket for det første innebar at slike selvransakende gjennombrudd som det jeg akkurat da opplevde, aldri før hadde fått anledning til å oppstå, og for det andre innebar det også at jeg høyst sannsynlig hadde latt meg lure inn i en lang rekke overbevisende, men i realiteten falske forelskelser. Såpass ny og overbevisende var denne tanken at jeg måtte la den ligge en stund mens jeg feide over gulvene, men da jeg hentet den fram igjen etter en liten stund, fremsto den plutselig flat og komplett ufarlig, mer som den typen artige frekkheter man iblant kan lese på fargesterke postkort med bilder av freske husmødre iført glinsende slengbukser i tropiske grønnsjatteringer. Det har ikke noe å si, sa jeg til meg selv, du driver bare på med litt forskjellig og har det gøy mens det pågår, ikke tenk mer på det. ..." (side 56-57)

Eller når hun vurderer muligheten for å ta livet av seg ved å stikke hodet inn i stekovnen, men konstaterer at produsenten av Baby-Belling-komfyrer må ha vært svært klar over hva slags kunder produktene deres vil brukes av og hvilke mørker tanker og morbide tendenser slike mennesker kan tenke å ruge over, fordi muligheten for å få hodet inn i ovnen på en behagelig måte er nokså små ...

Hva skjer egentlig når man er syk og forsvarsverkene ligger nede. Er man ikke helt seg selv, eller er det nettopp da man er seg selv mer enn noensinne? Når man er redusert til sine aller mest lidenskapelige understrømmer ...

"Takket være min grunnleggende umodenhet - kjennetegnet ved en hardnakket mangel på ambisjoner - utgjør ikke virkelige hendelser så stor forskjell for meg, ettersom virkningen av dem på sinnet mitt enten er null eller fullstendig smadrende, og jeg derfor naturligvis må sette spørsmålstegn ved hvorvidt min egen evne til å danne minner står i noe som helst samsvar med det som faktisk skjedde - skjellsettende opplevelser og den slags inkludert. Når det er sagt, utviser derimot drømmene mine en ganske imponerende teft for minner - jeg drømmer aldri om fortiden, ikke om den ytre fortiden, men ganske ofte kan jeg for eksempel drømme om dagdrømmer jeg hadde da jeg var mye yngre - ved trær, bak gardiner, den slags. Skjønner du?" (side 174-175)

Nei, det er ikke alt vi skjønner. Likevel er det fascinerende å bli kjent med romanens jeg-person og hennes tidvis nokså forvirrende tanker, der hun sliter med å være tilstede her og nå, og aller mest befinner seg enten i fortid eller fremtid. Likevel er hun nokså bevisst sine egne svakheter, og det på en rent ut sagt fornøyelig måte, som får latteren til å trille både titt og ofte under lesningen. Det ligger imidlertid en sår historie bak, der vår navnløse jeg-person har forlatt en akademisk karriere og har flyktet fra folk, ut av byen for å gjemme seg bort på landet. Det er denne delen av historien, det hudløse, som gjør at latteren noen ganger setter seg litt fast i halsen. Alle henvendelsene til oss lesere - "skjønner du?" - oppfattet jeg som et behov for en slags anerkjennelse som mangler i resten av hennes liv. Samtidig skjønner vi at opphenget i all verdens vesentlige og uvesentlige detaljer i hverdagen, i realiteten er en slags flukt og unnvikelse fra å ta fatt på de større krisene i livet hennes. Som årsaken til at hun i det hele tatt befinner seg der hun er, og ikke tar opp igjen det livet hun har forlatt ...

Etter å ha vendt den siste siden, kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig til neste gang jeg skal lese boka. At det blir en neste gang, er jeg nemlig ikke det minste i tvil om! Boka er nydelig skrevet, og innimellom tenkte jeg at dette er poesi. Boka er bemerkelsesverdig på alle måter! Den er på ingen måte en "hype", om du skulle tro det. Tvert imot fortjener den all oppmerksomheten den har fått! Selv tenkte jeg både på Agnes Ravatn og Madame Nielsen mens jeg leste den; humoren er en ting, snirklete og underfundige setninger en annen ting ... På alle måter intelligent og ikke minst krevende å lese, uten at jeg mener at boka er smal av den grunn. Det er den faktisk ikke.

Jeg kan ikke få fullrost denne romanen nok!

Det er såpass lenge siden jeg leste denne at jeg ikke husker så mange detaljer, men jeg syntes det var en usedvanlig god bok da jeg leste den. De tidlige bøkene til Linn Ullmann var jeg ikke så begeistret for, men fra denne boka og utover har hun imponert meg veldig. Så jeg er helt enig med din gode anmeldelse, Ellen.

Vår evne til medopplevelse er alt. Verden lukker seg ikke opp med noen annen nøkkel.
Alf Larsen

Samvittighet er oppløselig i privilegier, alkohol og troen på egen storhet.
Jan Mehlum

Min bok «Kollektivet Bergsligata 13» er ferdig!
Norges eldste bokollektiv har fått sin historie fortalt.

Høsten 1971 gjøv 17 unge mennesker med sterke meninger, humor og en usvikelig tro på egne krefter løs på en bygård i Trondheim. Planla, finansierte og organiserte. Diskuterte, holdt husmøter, fattet vedtak og utga sin egen avis med det megetsigende navnet Tretten. De bygde det som skulle bli Norges største og lengstlevende kollektiv. En formidabel oppgave!

Jeg har fulgt kollektivet fra pionertiden, da «naboene så på oss med skrekkblandet nysgjerrighet» og Jon beroliget: «Vi var aldri et løssluppent hippiekollektiv, men et gjennomorganisert kollektiv, skikkelighet satt i system. Det fantes ikke et mer puritansk hus i Trondheim i 1975 enn Bergsligata 13.» I de entusiastiske 1970-årene var huset gjennomsyret av politisk engasjement og kraft. I 1980-årene fungerte det som et teaterverksted for byens frie teatergrupper. Rekvisittlageret lå på loftet, prøvescenen i fellesstua eller bakgården. Og frem til dagens: «Vi lever sammen nesten som normale folk. Naboene vet ikke engang at vi bor i kollektiv.»

Omkring 285 barn og voksne har hatt sitt hjem i Bergsligata 13. I boken forteller mange av dem hvordan fellesmiddager, husmøter, vaskerutiner, dugnader og sosialt samvær binder dem sammen. Men også om skuffelser, misnøye, ensomhet og konflikter. Alt i alt har kollektivet gitt så mange et trygt og godt hjem, erfaringer for livet, vennskap og tilhørighet. Johanne konkluderer fritt etter Haldis Moren Vesaas: «Meir enn eg gav, fekk eg att».

Bofellesskap blir stadig mer aktuelt – både ut fra et miljøperspektiv og med tanke på at folk skal ha et godt sosialt liv. I boken reflekterer jeg over hvilke faktorer som bidrar til å lykkes, og hvilke fallgruver man kan falle i.

«For oss som ikke var en del av Bergsligata 13 og heller ikke deltok i politikken på venstresiden, er dette likevel en reise i vår egen ungdom. Dette er historien om noen ildsjeler som ville noe, og som fikk sine mål gjennomført.»
Liv Wiborg, samfunnsviter og faglitterær forfatter

Du kan lese mer på nettsiden min

Det var i A-magasinet til Aftenposten i sommer at jeg leste et intervju med Per Schreiner om romanen han har skrevet og som ble utgitt på Tiden Norsk forlag i 2017: Elster, Andresen, Dahl. Der sier han blant annet dette:

«– Vi tenker at vi er individualistiske og kan gjøre hva vi vil. Men noen ganger blir det veldig tydelig at valgene er strengt regulert. Folk lever ganske likt og oppfører seg på samme måte. Til tross for at det kanskje ikke gjør dem særlige fornøyde. Der blir forholdet vi har til hytta vår et godt eksempel.»

Schreiner tror forventningene til «hyttekos» er urealistiske i mange familier.

«– Vi stresser med å gjøre det hyggelig på hytta. Forventningene til at det skal være hyggelig å være der sammen er så store. Det er lett å bli skuffet, mener Schreiner, som selv har hytte på en øy i Vestfold. Han deler én sommermåned der med lillesøsteren sin.»

Jeg eier ikke hytte eller har andeler i en hytte. Et helt bevisst valg. Jeg foretrekker å bo på hotell når jeg reiser bort. Flere må-oppgaver enn de som påløper ved å eie enebolig, ønsker jeg ikke å bruke ferie og fritid på. Heller ikke å bruke tid til å sitte i bilkø i helgene. Ikke har jeg et temperament som passer til hyttelivet mange bedriver - jeg synes personene i romanen til Per Schreiner tross alt er generøse.

Hovedpersonen har tilgang til tre hytter. Elster-familiens hytte som han og familien tilbringer påsken på:

«Hytta på fjellet deler vi med mor. Vi er der nesten en hel uke, men allerede etter fire dager begynner jeg å få nok. Hvis jeg må velge en favorittdag i året, vil dagen da vi drar hjem fra påskefjellet komme høyt på listen.»

Dahl – stedet etter faren, dit de reiser i jula

«Hvis vi blir flere dager på Dahl, vil Hege etter hvert bli mindre vennlig, og til slutt vil hun bli nesten taus. Hun har aldri likt seg der, men hun innrømmer det ikke. De gangene jeg har forsøkt a snakke om det, har hun bare sagt at det holder med noen dager. Jeg føler meg hjemme, men Hege føler at hun er på besøk. Jeg har foreslått at vi kunne bygge en hytte på tomta oppe på fjellet og feire jul der, men hun har bare blåst av det. Det siste vi trenger, er enda en hytte på fjellet. Når hun sier dette, spiller jeg såret og får lyst til å si noe om somrene hos Andresen, men gjør det ikke.»

Det er en sommer hos Andersen største delen av romanen på 168 sider handler om – familiehytta til kona Hege sin familie. Dit de reiser vår, høst og sommer. En hytte som ligger på et område med flere hytter som eies av familien. Der det er kona Hege som har regien – det er 24. juni når de ankommer hytta i sommerferien:

«Mens vi spiser brød, salat og croissanter som allerede er blitt litt seige, forteller Hege om planene for de neste tre ukene. Hun gjør det avslappet, som om hun finner på programmet mens hun sitter der. Hun snakker om besøk, om turer i skjærgarden, og alt ungene skal lære i løpet av ferien. Med jevne mellomrom spør hun oss om det er noe spesielt vi har lyst til å gjøre, men ingen sier noe annet enn at det høres fint ut. Den yngste nevner bare at hun vil bade en del,
og Hege forsikrer henne om at vi kommer til å bade masse.»

Nå skal ikke jeg røpe hva som skjer denne sommeren – men som omslaget viser må hovedpersonen til pers med gravearbeid. Uansett; her er en stemningsrapport fra hovedpersonen 19. juli:

«Da jeg våkner, husker jeg at det bare er to eller tre dager igjen av sommerferien. Tre, hvis jeg regner med selve reisedagen. Jeg må minne meg selv på å ikke begynne pakkingen for tidlig. Det vil provosere Hege og vise, med altfor stor tydelighet, at jeg gleder meg til å dra hjem. Pakkingen vil foregå kvelden for vi drar, og på morgenen. Hege vil være sentimental, og jeg vil være stille. Det er ikke noe program de siste to dagene, noe som er behagelig. Det gir meg følelsen av å være for tidlig på en flyplass.»

Jeg likte romanen Elster, Andresen, Dahl. Jeg synes han får frem det som forlaget her beskriver romanen skal inneholde:

«Elster, Andresen, Dahl er en morsom og mørk roman om familien, om umuligheten av å unnslippe slekters gang, om rollen man tvinges til å spille på det stedet der en families mekanismer kanskje aller best kommer til syne: på hytta.»

Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av forlaget.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Jeg ser den. Og som nevnt har jeg ikke lest romanen – tror ikke jeg kommer til å gjøre heller. Dette var bare ment som en liten faktaopplysning.

Av en eller annen grunn har jeg lenge hatt lyst til å bli bedre kjent med Søren Kierkegaards tanker om livet. Denne boken gir meg den anledningen. Ved å bruke sitt eget liv, tanker og hendelser, tar forfatteren et godt grep i det hun drøfter Kierkegaards syn på det samme. Eller hun spør: hva ville Kierkegaard mene om dette? Boken er lett å lese, men åpner opp for egen refleksjon, så den må ikke leses lett. Livet må læres for å leves.

Eg ser at tredje bind i historia om Ingrid frå Barrøy har kome, og eg merkar meg at omslaget har fått raud farge. Bind 1 var blått og bind 2 var kvitt.

Tankane gjeng til Krzysztof Kieślowski og trefargefilmtrilogien hans Blå, Hvit og Rød, og der kvar av fargane assosierast med mottoa frå den franske revolusjonen; blå - fridom, kvit - likskap, raud - brorskap.

Det er vanskeleg å sjå nokon parallellar mellom handlingane i Jacobsen sine bøker vs i Kieślowski sine filmar (seier eg som berre har lest den første av bøkene, men eg har lest omtale av dei to andre ...). Men kan det tenkast at Jacobsen på annan måte har hatt dei franske revolusjonsideala i tankane? Eller er det fargane i det norske flagget han vil vise til? Eg trur uansett ikkje at fargevalet er tilfeldig.

Fri vilje som motsvar til Vigdis Hjorth sin roman Arv og miljø var faktisk interessant og spennende lesing. Jeg kunne ikke legge fra meg boken før den var ferdiglest. Regner med denne også vil skape debatt. Jeg har omtalt den i Reading Randi

"Hevnroman" som motsvar er ikke av ny dato.