Bokelskere.no

BBC har gitt oss en gave, en kort serie som fanger opp Krig og fred gjennom glimt av personene. Kutozov, generalen, viser oss i et kort bilde hva han tenker om krig og unge menn som skal sette sitt eget preg på verden. De andre også. Vi kan selv legge til hvorfor Andrei våkner opp på slagmarken og ser den blå himmelen, som han aldri har sett før. En mygg svirrer rundt nesen hans. Faren hans, og Lisa som uansett er mer som en ide enn et menneske, i boka også. Tenk å fange inn Napoleon Bonaparte i de korte glimtene vi får av ham, eller er det bare jeg som er fullstendig preget av Tolstoj og faktisk tror at Napoleon var slik som Tolstoj skrev ham. Akkurat som i boka ble jeg irritert av alt for mye Pierre, og akkurat som i boka vil jeg omsider akseptere at han skal ha den plassen.

Du gir, etter mitt syn, en gripende god beskrivelse av fortellerstemmen og språket i Britt Karin Larsens bøker! Tusen takk. Vil gjerne få tilføye Larsens menneskesyn – hvordan hun fremstiller oss mennesker, med gode og dårlige sider, styrke og svakheter. Med fare som å lyde som en klisje, som hele og sammensatte mennesker. I så henseende minner hun meg om Johan Falkberget. Det er nettopp disse kvalitetene jeg setter så høyt ved begge disse to forfatterne.

Jeg ligger litt etter deg. Har nettopp begynt på Det synger i lauvet.

Det som har imponert meg aller mest og som har gjort sterkast inntrykk på meg gjennom bokserien er språket og forteljarmåten. Historia vert fortalt i eit spørjande og syngjande språk. Eg veit ikkje om andre som skriv så poetisk, heilt utan jåleri og språkblomstrar. Det gjer at ho får formidla sterke historiar på ein direkte måte. Setningane leikar seg liksom nedover boksidene og kryp deretter inn i sjela di. Forteljarstemma "svevar" over alt og alle før det vert zooma inn på eit enkeltmenneske, eit dyr, ein gjenstand eller ein ting i naturen. Deretter følgjer ei kort eller ei lengre historie, før forteljarstemma flagrar avgarde igjen - til ho på nytt fokuserer ned på ei ny hending. Lesaren legg nesten ikkje merke til dette grepet, før etterpå. Historiane vert fletta inn i kvarandre, elegant og naturleg.

Handlinga i Kaldere mot natten tek til ei tid etter der Slik treet faller sluttar. Me får følgja skogfinnane "våre" frå og med krigsåra og heilt fram til bortimot vår eiga tid - og med det; eit par nye generasjonar. Likevel er det ikkje vanskeleg å halda tråden: Larsen losar lesaren gjennom nye landskap, nye familiar og nye tider - og samstundes minner ho oss om tidlegare hendingar og historiar. Stødig og med overblikk dreg ho linjene gjennom heile tidsperioden - heilt frå starten av den fyrste boka Det vokser et tre i Mostamägg, då me møtte "stammora" Lina for fyrste gong.

Meir på bloggen min

I hylla mi står nå bare den siste boka igjen. Jeg gru-gleder meg og sparer den i det lengste, som barndommens sukkertøy som skulle vare lengst mulig!

Svimeslått er dekkende for mine følelser også, etter å ha fullført "Før snøen kommer" nå i kveld. Dette er absolutt et kunstverk! Skulle gjerne hatt resten av serien liggende klar.

Åtte unge vaksne, fire gutar og fire jenter, dei fleste studentar eller forholdsvis nyutdanna, skal opphalde seg på ei øy i skjergarden ein heil sumar. Dei høyrer alle til same vennekretsen. Alf og Erna er i eit skrantande sambuarforhold, Astri er forlova med ein diplomat som ikkje er med på turen, dei øvrige er ikkje i noko fast forhold. Det vil seie, Erik, som er sjarmøren av gutane, har på sett og vis følge med Sigrid. Forteljaren i første person er Fredrik, han har tidlegare hatt eit godt auge til Sigrid, men er slett ikkje uinteressert i dei andre jentene. Dei to siste er Johan og Randi.

Her legg forfattaren til rette for romantikk og komplikasjonar. Spesielt når balansen i gruppa blir forstyrra ved at enno ei jente, den frilynde Evelyn, kjem til øya, og i neste omgang når Astri sin diplomatkjæraste samt ein seglarven av han dukkar opp. Men sjølv om det blir både romantikk og komplikasjonar i massevis, så opplever eg ikkje at det er dette som er hovudtemaet i forteljinga.

Boka innleiast nemleg med følgende sitat frå psykologistudenten Johan:

«Du er en selvbedrager og tilhører som sådan den forrige generasjon.»

Og her peikar Hoel på kva som er det verkelege temaet. Ungdomane har, som ungdomar flest, førestillingar om at dei kan frigjere seg frå samfunnet sine konvensjonar, eller sagt på ein annan måte frå den førre generasjonen sitt sjølvbedrag. Ved å legge frå seg sjølvbedraget, og ved rasjonell tenking og åpen diskusjon er dei visse på at dei kan ha eit fritt og sutlaust opphald på øya. Men Hoel viser fram at det ikkje er slett så enkelt.

Denne boka kom ut i 1927. Tonen er overraskande frisk og moderne, den held seg godt etter 89 år. Der er også ein god porsjon humor i forteljinga. Fascisme blir som snarast eit lite tema eit stykke ute i boka. Eg veit ikkje kor mykje den jevne nordmann uroa seg for fascismen i 1927, men det virkar som om Hoel var våken.

Klasseskilje er ikkje eit tema i og for seg, men noko eg tenkte ein del på undervegs. Ungdomane kjenner seg til ein viss grad underlegne den distingverte diplomatkjærasten til Astri og den rike seglarvenen hans. Dei kjenner på trangen til å sparke oppover. Her saknar eg refleksjon over privilegiet dei sjølve har, ved å ha fått moglegheita til å skaffe seg gode utdanningar og med utsikter til sjølve å leve i eit høgare sosialt sjikt enn den jevne nordmann.

Alt i alt var det uansett ei knakande god bok. Eg har to andre bøker av Hoel ståande ulest i bokhylla. Skal bli spanande å sjå om eg kjem til å like dei like godt.

Det er ikke enkelt å ta inn over seg alt nyhetssendingene bombarderer oss med. Kontrastene mot det fredelige samfunnet Norge er enorme. Det er enklest å ta få nyhetene ved å lese aviser. I små porsjoner.

Men, jeg har en her i huset som er opptatt av nyhetssendinger på TV. Derfor er det ikke så enkelt alltid å skjerme seg fra journalistenes krisereportasjer om stort og smått.

Jeg funnet ut at Ludvig og jeg har noe til felles ved å lese Kjell Aukrusts «samlede verker». I boken Ludvig er den siste historien En engstelig sjel.

Solan er også opptatt av verdensutviklingen på Dagsrevyen.

«Epleskrotter, rundspist helt inn til kjernehuset ligger fraseg-slengt på bord og krakker.
Nytter itte å konsentrere seg om tv-skjermen når'n Ludvig spiser Åkerø og Gravensten. Knasking, sukk og høyrøstet smatting er irritasjonsmomenter for en «sykmeldt» Solan Gundersen som følger verdensutviklingen på Dagsrevyen. Her kan en interessert seer få innføring i krig, tortur, flykapring, voldtekt og gode tips om narkotika, bruk av sprøyter og sniffing med lynol.

Etter Kveldsnytt kryper Solan og Ludvig til sengs, med Gundersen innerst attme framskapet. De sovner inn med jordskjelv, henrettelser og voldtekt på netthinnen.

Etter slike rystende opplevelser kan selv en garvet Solan Gundersen bråvåkne å slå vilt rundt seg på måfå, for deretter å døse innatt med refleksspark i filtladdene.

Og Ludvig som ligger utsatt til ytterst — han har uroen i seg slik at han knapt finner go'stillingen sin når han skal sovne inn for natta. Ja så redd har han vært etter disse Dagsnytt- sendingene, at han måtte ligge å trøste seg sjøl til han sovnet.»

Link til et innlegg på bloggen Tones bokmerke

Ja visst kan du tolke et dikt som du vil, og dikte din egen avslutning. La hjernen få noe å bryne seg på, som du sier. Det er jo nettopp dette god poesi gir oss!

Jeg synes Marit H. (innlegget under) sammenfatter Børlis poesi på en fin måte. Hans evne til å se det store og universelle i det lille og hverdagslige, til å skape undring og ettertanke over vår egen «plass på jorden». Det er noe av disse perspektivene du mister (etter min mening) ved å avslutte etter første vers.

Marits innlegg minnet meg på et av Børlis dikt som rommer lignende perspektiver, «Når menneskene har gått heim». Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg leste det for første gang som ung. Jeg har lest det flere ganger opp gjennom årene, og fortsatt vekker det denne undringen og ettertanken i meg.

«Om dette diktet vil jeg si at det første "verset" står seg suverent aleine også.»

Det kan du for så vidt ha rett i, selv om jeg ikke deler ditt syn. Det andre verset gir diktet en egen dybde gjennom å minne oss om vår forgjengelighet. Det er nettopp disse siste linjene som gjør at diktet ikke slipper taket i meg.

Lykke til med lesingen av Hans Børli.

Eg les - så sakte eg kan, for eg vil gjerne at leseopplevinga skal vare lenge - Britt Karin Larsens siste bok i Finnskogserien; Kaldere mot natten.
Som lydbok har eg krimromanen Kistemakeren av Frode Granhus. Når den eg "ferdighøyrt" har eg neste lydbok klar: Dickens' En julefortelling.
Eg set pris på variasjon.

Slik du forlater et bål av Hans Børli

Slik du en høstdag inni tømmerliene
forlater et bål –
som ennå brenner – slik du
tar redskapen din og går
bort i skodda og stillheten
mens skjæret fra bålet du tente
famler over stammene bak deg,
over ansiktene til dem som
ble sittende att i lysringen –
Slik
skulle jeg ville bryte opp
fra dette livet.

Skjønt jeg vet jo at det er
bare en kort frist. Om ikke lenge
vil kvitoska fyke i vinden
over den kalde gropa etter
alle flakkende bål, rådyret
prente sin snøskurte klauv
midt i eldstedet.

Det var nettopp Britt Karin Larsens bøker jeg ville anbefale deg også! Liker dem veldig godt - både tatertrilogien og bøkene om Finnskogfolket. Innsiktsfulle, varme og med en lun humor.

Et par andre tips er "Glassrommet" av Simon Mawer. og "Haren med øyne av rav" av Edmund De Waal. Begge meget gode og seriøse bøker, og samtidig så lettleste at de egner seg for romjulen.

Håper du finner noe i din smak!

Eg elska også denne boka, og anbefalar sterkt andre bøker av Hoem, om du ikkje har lest dei: Slåttekar i himmelen, Jordmor på jorda, Mors og fars historie.

Kan elles anbefala Finnskog-serien og Tater-trilogien til Britt Karin Larsen. Ho skriv, i likskap med Hoem, gode, lærerike og gripande romanar.

Og jeg har bestilt boken! Romjulsgave til meg selv. Hjertens takk for "sparket bak" både til deg og Ellen. Gleder meg til å følge Finnskog-folket videre.

Omsider ble boka hentet fram fra hylla, og jeg slutter meg til alt du skriver. Sekser fra meg også!

Leser gjennom dagbøkene mine før jeg kaster dem. Fant et dikt jeg skrev 24.09. 2006

Det er der
I ansiktet ditt
Følelser
som gir liv,
kommer
mot meg.
Stille
stirrer jeg
det har vært der hele tiden
uten at jeg har sett det
Jeg trenger ikke rive deg i stykker
åpne deg med makt
for å finne ut hva som bor i deg.
Du kommer frivillig
hvis jeg bare stille
åpner meg
og tar i mot
Lukker deg inn
i meg

Selma Lagerlöf skreiv flotte bøker. Dette er den tredje boka av henne eg les eller høyrer, i alle tre er hendingane lagt til Värmlandstraktene der ho sjølv vaks opp. Skal ein døme etter skildringane av folk og natur var ho særs glad i både landsdelen og menneska som bur der.

I denne historia er det den foreldrelause Ingrid og godseigarsonan Gunnar Hede som er hovudpersonar. Gunnar er student, men som Kaare Ørnung sang i si tid: «Jeg vil mye heller spille fiolin». Godset han skal arve gjeng heden, og han endar som omreisande bygdetulling.

Ingrid hadde, saman med bestefaren sin, fylgje med eit omreisande eldre akrobat-ektepar, og ho forelska seg i Gunnar ein dag han som student på impuls spelte fiolin til forestillinga deira. Lagnaden hennar vidare er av det underlege slaget som eg trur berre Lagerlöf kunne ha dikta i hop. Der er enkelte ubeskriveleg flotte scener som spelast ut undervegs i boka.

Glimtvis er dette noko av det beste eg har lest av denne forfattaren. Men berre glimtvis, ein god del av historia var meir på det jevne. Når enkelte deler av handlinga i tillegg blir ørlite for skjematisk etter min smak, så endar eg på eit litt strengt terningkast 4 på denne boka. Likevel vil eg ikkje nøle med å anbefale den til andre lesarar. God bok.

Litt av poenget med denne boka, er vel at vi ser ting annerledes ettersom vi blir voksne? Foreldrene våre, som framsto som perfekte helter i våre øyne, viser seg å ha feil og mangler, eller til og med være direkte ufyselige. Våre omgivelser er ikke slik vi så dem med naive barneøyne. Såvidt jeg har forstått er dette noe av det Lee prøver å si med denne boka. Det "ødelegger" kanskje Atticus en smule, men samtidig gjør det kanskje bare den første boka enda bedre - fordi den da også blir et monument over et barns nesegruse beundring for sin far, før virkeligheten slår inn?