Bokelskere.no

Merket du deg Ulla Meyers forord til "Norske mødre" - der hun begrunner boktittelen? Det som starter slik:

Hvis noen skulle spørre etter grunnen til at denne boka er blitt til, ville jeg henvise til bildet over disse linjer. Det gjengir en ganske tilfeldig samling av klipp fra aviser og tidsskrifter og bøker. Ikke akkurat i disse, men i svært mange lignende eksempler ligger forklaringen på at boka er kommet i stand.
Og hva viser "bildet over disse linjer"? Jo, utdrag fra omtaler av ulike kjente, norske menn (Tordenskjold, Fridtjof Nansen, Christian Bjelland...), der leseren skal få utdypet sitt kjennskap til hovedpersonen ved å få bibragt opplysninger om hvem mannens far var. Det moderlige opphav forbigås i taushet....

Du har nok rett i at det stor sett (eller utelukkende? jeg har ikke finlest, jeg heller) er kvinner fra borgerskap og overklasse som beskrives i Ulla Meyers bok. Men på bakgrunn av hva hun selv skriver, er det kanskje forståelig - hun har forfattet et "motinnlegg" mot alle samtidens biografers ekskluderende interesse for kjente menns fedre på bekostning av deres mødre. Og de kjente mennene som man kunne lese side opp og side ned om (samt, altså, om mennenes fedrene opphav), var nok for det meste barn av borgerskap og overklasse. Tenker jeg.

ETA: Nåja - på s. 50 i "Norske mødre" finner vi Orlaug Haarklau. Bondedatter fra Sunnfjord, som giftet seg først med en bonde og sambygding, dernest (etter å ha blitt enke) med en lærer og kirkesanger fra Jølster. Hun ble mor til komponisten Johannes Haarklau..... som jeg aldri har hørt om før..... Og på s. 51 håndverkerdatteren Hanna Kaurin født Magelsen; hun og søsteren var ikke bare vakre, men også "uvanlig intelligente og velutdannede piker. Det ganske skarpe skillet mellom håndverksstanden og folk av kondisjon eksisterte derfor likesom ikke for "farverdøtrene i Grænsen"." Søsteren Anne Marie Bugge har fått plass på s. 57. På s. 56 finner vi moren til maleren Christian Skredsvig: Berthe Karine Bugge. Som maleren mintes da han fikk gullmedalje på Salonen i Paris i 1881, og tenkte tilbake på "mit fjerne, fattige barndomshjem". Definitivt hverken borgerskap eller overklasse. Moren til maleren Eilif Peterssen, Anne Marie (s. 61): av bondeslekt fra Hadeland. Siri Lauvland (s. 62), mor til Jørgen Løvland: bondedatter og bondekone.

"En mann som ser verden på samme måte når han er femti som han gjorde da han vat tjue,
har kastet bort tretti år av livet."
Muhammad Ali

Originalt skrevet av Stig Aasvik. Handlingen i boka består av ulike monologer som foregår inne i forfatterens hode - samtidig - og flettet i hverandre.

Jeg kjenner meg veldig igjen i forfatterens filosofiske betraktninger, og i bruddstykker av tanker som hopper att og fram. Ett virvar av alt fra dypere eksistensielle funderinger, til hverdagslige banaliteter. Boka handler også om det å henge seg opp i fortida. Hendelser som det egentlig ikke er mulig å gjøre noe med, og som derfor bare burde glemmes, men som popper opp likevel, og kanskje særlig når man møter motgang i livet.

I dette tilfellet handler det om at forfatteren er blitt arbeidsledig og må gå på NAV-kurs. Dette har bragt ham inn i et negativt tankemønster og ransakelse av egen barndom. Kanskje forklaringen for at han har havnet i en slik situasjon ligger i historien? I oppveksten og samspillet med foreldrene? Tittelen henspeiler på forfatterens trøblete forhold til faren, som er født og oppvokst i Lofoten.

Da jeg leste boka føltes det til tider som om jeg var inne i mitt eget hode, og det var ganske strevsomt. Jeg ble rett og slett sliten av å lese, og mye av det skyldes at boka er uten pauser. Verken avsnitt eller kapittelinndelinger. Det går i ett kjør. Og det er nettopp det som er så originalt med boka, og som gjør inntrykk. For det er jo akkurat sånn det er inne i hodet også. En evig tankestrøm, uten pauser, og med stadige avbrytelser og skifte av temaer.

Årsaken til at jeg ikke gir "Lofotveggen" terningkast seks, er at jeg synes avslutningen var litt skuffende og intetsigende. Var dette alt liksom? Men når det er sagt - det er jo egentlig sånn det er med tankestrømmene våre også. Ingen tydelig slutt eller happy ending. Så på den måten kan man si at forfatteren har fått fram et godt sluttpoeng likevel?

Apropos Norsk mødre.

Ved en tilfeldighet fant jeg Norske Kvinder i første halvdel av det 19.de Aarhundrede i en av mine hyller. Skrevet av kvinnesaksforkjemperen Ragna Nielsen, utgitt 1904.

Forfatterinnen åpner med en hilsen til oss, "Til Kvinderne i Aaret 2000".

I dette forordet reflekterer Nielsen over hvor fraværende kvinner er i all historieskriving. Hvor lite vi får vite om våre bestemødres og oldemødres liv, om hvordan de tenkte og hvilke følelser som beveget dem. «Jeg søgte i Norges Historie for at faa vide det, men Kvinderne var der ikke. Det er Mændene, som skaber Historien; Kvinderne har tilsynelatende intet med den at gjøre.»

Hun forteller videre hvordan hun møysommelig begynner å lete opp kvinnenes liv og rolle. Hun blir vemodig når hun tenker på alle de gode krefter som er forspilt. «Men desto nødvendigere er det at vende Arbeide og Tanke mod Fremtiden. I Fremtiden kan ogsaa Kvinderne være med i Historien, hvis Kvinderne bare selv vil. Men vil de?

Dette Spørgsmaal interesserer mig mere end noget andet paa Jorden. Norske Kvinder, som lever i Aar 2000, I vil kunne besvare det.» Og hun spør oss; har vi benyttet alle de fordelene, all den adgang til utvikling som kvinner før oss ikke var forundt, har vi arbeidet oss ut av «al Daaligheden i [vår] kvindelige Natur» og arbeidet frem en ny kvinnetype. Har vi ikke det, har vi benyttet vår frihet dårlig.

Jeg har så langt bare bladd og lest litt hist og her. Gleder meg til å lese denne lille boken. Den er markert Første del, men jeg kan ikke se at det er kommet noen Annen del, dessverre.

All ære til Hilde Diesen og andre som løfter frem kvinnenes historie. Hanna Winsnes er blant dem som er omtalt i Ragna Nielsens bok.

Flott bok, denne likte eg godt.

Som andre her inne også har nevnt så har eg site med google under lesinga, for å sjå på kart og på bilete frå stadane der handlinga gjeng føre seg. Har innimellom følt meg som ein turist på Færøyane.

Det er forøvrig andre gangen i år at eg vitjar Færøyane på denne måten, førre gang var i bind 1 av Kåre Holt sin trilogi om kong Sverre, Mannen fra utskjæret

Ein kollega av meg, som opphaveleg er frå Færøyane, meiner å vite at Jacobsen ikkje fullførte denne boka, men at det var William Heinesen som skreiv slutten. Eg har googla ein del omkring dette, men har ikkje funne noko som peikar i denne retninga. Eg la heller ikkje merke til noko tydeleg stilskifte mot slutten av boka. Så enten hugsar kollegaen min feil, eller så er det ei opplysing som er lite kjend.

I etterordet så gjer forøvrig Heinesen greie for korvidt romanfigurane er tufta på verkelege personar. Noko som Heinesen ikkje nemner, men som er å finne på wikipedia, er at Barbara til dels virkar å vere tufta på forfattaren sitt eige mislukka kjærleiksforhold til sitt eige søskenbarn:

I brevvekslingen med William Heinesen omtaler Jacobsen sitt tilsynelatende håpløse kjærlighetsforhold til en kvinne, som han kaller «Barbara» (i virkeligheten hans kusine Estrid Bannister Good), og sine planer om å skrive en roman, hvis handling i det ytre skal bygge på sagn og overleveringer fra 1700-tallet om den unge prestekone Beinta Broberg, som bergtok alle med sin skjønnhet og ynde.

Då eg først las dette, tenkte eg at kanskje forfattaren hadde lagt litt av seg sjølv inn i Gabriel, sidan han er søskenbarnet til Barbara i boka. Men Heinesen forklarer i etterordet at i den grad nokon av romanpersonane er eit sjølvportrett av forfattaren så er det, om enn berre delvis, presten Poul Aggersøe.

Jeg har i lengre tid vært glad i trær, og verdsatt dem som subjekter mer en objekter. Etter å ha lest denne boken oppfatter jeg at det har vært med rette! Wohllebens bok er en gave til alle som er nysgjerrige på naturens små og store undere, og gir oss alle en sterk oppfordring til å tenke at vi er del av et stort fellesskap som vi har en forpliktelse til å ta vare på.

enkelte mennesker liker å ha noe/noen å hakke på, og du har nok mer eller mindre tilfeldig blitt valgt ut som hakkemat. Jeg setter imidlertid pris på bokomtalene dine og håper du fortsette å skrive :-) For meg er det mye av sjarmen med bokelskere.no - at det er "normale" folk som anmelder bøkene og ikke en fagperson/journalist... for ingen opplever én bok på samme måte, og her inne får alle en like stor "stemme" og sjanse til å dele sine meninger. Det er også veldig fint at det finnes bokanmeldelser som er veldig grundig skrevet (som dine) og at det i tillegg er rom for kortere anmeldelser/kommentarer - dette gjør terskelen for å skrive om en bok lavere. Hvis jeg "måtte" skrive en skikkelig bra anmeldelse for å ha lov til å poste den her, eller om det fantes krav til lengde og innhold - ja, da ville jeg nok ikke anmeldt en eneste en av bøkene jeg leser. For jeg er ingen anmelder og det vil jeg heller ikke være. Jeg liker likevel å skrive kortfattet om hva jeg liker/ikke liker ved bøkene jeg leser. Både for min egen preferanses del - greit å kunne se tilbake å finne ut hva en evt vil lese mer av - og fordi andre kanskje kan ha nytte av å vite hva en tilfeldig 28-åring syntes om diverse bøker. JA til bokanmeldelsene dine. Og ja til mangfold =)

Hilsen en bokelsker som syntes du har fått unødvendig kritikk her =)

Jeg fant en artikkel som Ragnhild Mork har skrevet om boken på Cappelen Damms blogg 'Forlagsliv': https://www.forlagsliv.no/generalisten/2016/05/23/elisabeth-sverdrup/ Ingressen i artikkelen lyder:

Elisabeth Sverdrup, tanta til statsminister Johan Sverdrup, er glemt av historien. Igjen finnes et par fotografier av henne, samt brev og en kladdebok. Ikke en gang en gravstøtte er å finne etter den 91-årige jomfruen. Så Hilde Diesen må dikte når hun i sin siste bok er på jakt etter hvem Elisabeth Sverdrup, eller tante Lise som hun ble kalt, var. Og hun dikter forrykende godt!

Denne var ny for meg; en bok jeg håper å få fatt på. Takk for tips :-)

Interessant. Ulla Meyer kjenner jeg som forfatteren av oppslagsverket Norske kvinner fra 1943, den fant jeg på loppemarked for en del år siden, og fant at den var en fin kilde til informasjon om kvinnehistorie. (Den inneholder korte (en-sides) biografier om 150 kvinner.) Men hun har altså skrevet flere bøker. Hilde Diesen skrev jo en biografi om sin oldemor(?) Hanna Winsnes for noen år siden, og den fikk kjempebra anmeldelser. Og du slutter deg tydeligvis til at Diesen kan skrive interessante bøker. Det høres alt i alt ut som om du sitter med en bok jeg må føre opp på min ønskeliste, Ellen - tusen takk for tipset! :)

Rett på ønskelisten med "Revolusjonens datter"! Takk for nok et interessant tips, Ellen.

Det tror jeg ikke Mytting har, men jeg har også tenkt på Mytting og Hel Ved de siste dagene. Det er tett lenke til noen av sakene der.
Jeg trives ellers godt med saktelesing av Walden. Thoreau har en morsom blanding av dype enlinjere, småborgerlig kjefting på medborgerne og mer idealistiske utsagn om at alle burde kunne klare seg med et rom. Og noen vakre og fine passasjer, som denne jeg leste i går kveld:

Skumringen kom tidlig og innvarslet en lang kveld, da mange tanker
fikk tid til å slå rot og folde seg ut.

I denne vakre setningen kjenner langtransportsjåføren seg igjen, så det å bo aleine i skogen kan ha perspektiver og være gjenkjennelig.

Naturligvis ser vi Barbara gjennom mannlige øyne, Randi. Det er en mann som har skrevet boka ...

(Jeg leste en gang en omtale av Lady Chatterleys elsker, der (den kvinnelige) anmelderen mente at "ladyens" følelser var framstilt på en særdeles klønete måte. Men konklusjonen hennes var morsom: "But what can you expect? Lady Chatterley is, strictly speaking, a man!")

Selv om jeg delvis forstår vinklingen din, synes jeg den blir litt for snevert "litteraturteoretisk". Hvis boka i det hele tatt har en hovedperson: hvem skulle det være, om ikke Barbara? Hun er den sentrale personen hele historien dreier seg rundt. Hun gir bakgrunn for mange refleksjoner om tro og moral både hos menn og kvinner, det har du rett i, men hun er ikke bare et litterært redskap. Barbara er også noe i seg sjøl. Noen dyp tenker eller imponerende begavelse er hun ikke, det er så - lever etter innfallsmetoden og forstår ikke hvor mye ugreie hun steller til i andres liv. Noen moral har hun åpenbart ikke, verken i positiv eller negativ betydning - hun bare er. For det meste glad og elskelig; og mennene sikler - til og med gamle, gretne kvinner som baktaler henne i andre situasjoner, "smelter" når de står ansikt til ansikt med henne - uten at de reflekterer noe større over hvorfor. Hva er det med Barbara som gjør henne både attraktiv og avskyelig på samme tid?

Som feminist kan man saktens både frustreres og gremmes over hvordan en forfatter på 1930-tallet framstiller et kvinneliv midt på 1700-tallet, men vær nå ikke så streng, da!

Et interessant innlegg, Randi!

Jeg er enig med deg i at vi i liten grad kommer inn i Barbaras sinn, hun skildres gjennom mennenes sanser, tanker og samtaler. Jeg vil tro dette er et bevisst valg fra forfatterens side. Kanskje ønsket han å rette fokus mot den rollen Barbara spiller i dette isolerte samfunnet, i større grad enn hvem hun er, hennes tanker og sjelsliv? I så fall har Jørgen-Franz Jacobsen lykkes godt! «Hvem er Barbara» er et spørsmål som går igjen i diskusjonene om henne. Ett kjennetegn på god litteratur er nettopp at den ikke slipper sine lesere så lett, men lar oss forbli i spørsmål og refleksjoner.

Du er også innom den færøyske kvinnerollen på 1700-tallet. Boken sier ikke mye om dette. Tradisjonelt har kystkvinnene måttet være sterke, selvstendige og handlekraftige, med mennene på sjøen store deler av året. Dette gjelder høyst sannsynlig også «våre» kvinner, selv med den pietistiske ånden som tres ned over dem. Barbara er en del av denne kulturen, samtidig som hun skiller seg ut.

Når det gjelder det du sier om at Barbara er redusert til et objekt for mennenes begjær, «helt utenfor egen og andres styring», er jeg uenig med deg. Det er nettopp her spennet i boken ligger! Hvor bevisst er Barbara sine egne valg, og hva er hennes motiver. Forfatteren lar spørsmålene stå åpne. Der noen vil se et naivt, driftsstyrt «naturbarn» som lar seg bruke, heller jeg til å se en livsglad, frihetselskende, godhjertet og ikke så lite fandenivoldsk kvinne.

Lenger nede i tråden kommer det frem at Jørgen-Franz Jacobsen bygger Barbara på en reell modell, en kvinne han elsket (og ikke fikk?). Brevvekslingen mellom disse to er utgitt i bokform og hadde vært interessant å lese.

Filmen (Nils Malmros) utgjør et godt supplement til boken!

Spesielt synes jeg den tunge og pietistiske ånden som ligger over samfunnet er levende skildret. Hvordan presteskapet og embetsmennene (med den tolerante og humoristiske sorenskriver Johan Henrik Heyde som et hederlig unntak) holder allmuen i sitt grep. Eller kanskje heller prøver så godt de kan å gjøre det. For når «verda», i form av et fransk flåtebesøk, kommer til isolerte Torshavn, eksploderer varekjelleren av undertrykte følelser.

Anneke von der Lippes tolkning av den livsglade Barbara oppi alt dette er strålende. Det samme gjelder Lars Simonsen som den plagete nypresten Poul Aggersøe.

Dertil landskap og natur som pirrer reiselysten!

Takk til Ellen som anbefalte filmen i en annen tråd, og til biblioteket som skaffet den i løpet av et par dager. Dette er dessverre en film det er vanskelig å få i («utgammel» som den er fra 1997 …) Anbefales!

Ja, det kan jeg tenke meg! Har ikke den norske utgaven av Barbara, men har lest WHs fine tekst i antologien "Omkring Barbara" - den inneholder kanskje noe av det samme som etterordet. For andre som har latt seg begeistre av Barbara, vil jeg også anbefale disse danske titlene:

Kære Estrid -
Jørgen-Frantz, du kære
Et møde med forfatteren og modellen til Barbara gennem deres breve til hinanden

og

Det dyrebare liv
Jørgen-Frantz Jacobsen i strejflys af hans breve
ved William Heinesen

Den sistnevnte inneholder noen av de vakreste og mest interessante brev jeg har lest i mitt liv.

Og unnskyld at jeg også blander meg inn, men det er så fantastisk at du nevner George Mackay Brown her. Jeg var så heldig å få lytte til han i den fantastisk fine bokhandelen Stromness Books and Prints en sommerkveld på 1990-tallet, hvor han fortalte om sine tre store forbilder: Thomas Mann, William Heinesen og Jørgen-Frantz Jacobsen!

Dette nærmer seg en lesesirkeltråd med tre deltakere pluss forfatteren. På side124 skriver Thoreau om bøker og leseforhold:

Bøker bør leses med den samme omtanke og varsomhet som de er skrevet
med. Det er ikke nok å kunne snakke det sproget de er skrevet i, for
det er en betydelig forskjell mellom det talte og det skrevne sprog, det
sproget som høres og det som blir lest.

He, he. En interessant kommentar til lydbøker - i 1854.