Tekst som har fått en stjerne av Lise Munthe:

Viser 1 til 20 av 472:

"...vi må ta vare på dem som er viktige for oss og som bærer det gode med seg, og helst aldri utsette det, til det er livet alt for kort, for iblant ender det brått, ..."

Vakker, trist, treig i starten, men etterkvart umulig å legge i frå seg. Anbefales!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Fantastisk skrevet, akkurat passe komplisert og krevende å henge med på skifter i fortellerstemmer og tid. Likte å bli utfordret til puslespillet det er å sette sammen historien. Til tross for tragedie på tragedie har boken en hjertevarm, fin og god stemning, med vakkert språk og en ektehet man skal lete lenge etter.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Hvilken vakker bok!!!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Stefansson leverer igjen og igjen! En bok for bokelskere. Slik skal det gjøres. Det hoppes i tid, men gjort så elegant og så poetisk , og mennesker og landskap blir beskrevet så godt og levende. Boken er proppfull av setninger å dvele ved. Anbefales!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Kalman kan nok være krevende, til gjengjeld er nytelsen ved å lese bøkene hans stor.

Godt sagt! (7) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar

Fantastisk bok, jeg er så imponert over denne forfatteren og har nå lest alt av ham. Språket er så vakkert.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Ian McEwans debutbok som kom ut i 1975 men først nå utgitt på norsk er både grotesk og motbydelig. En mildt sagt mørk novellesamling hvor han tar opp samtidsproblemer. Anbefales!

Link til omtalen min: Første kjærlighet, siste olje

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Etter å ha lest triologien "Gutten", ble jeg så imponert at jeg ville lese mer av forfatteren ,og så dukket heldigvis denne boka opp. Og for en bok! Den er så fantastisk bra skrevet. Språket er poetisk og flyter frem så det er en fryd å lese. Anbefales på det varmeste.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Ideen er er besnærende, oppbyggingen er imponerende, men likevel ble det ikke årets leseopplevelse for meg.

Ideen er å berette om hvordan livet til en amerikansk gutt født av jødiske foreldre ble ut fra endrede forutsetninger. Vi får fire historier om Archie Fergusons liv. Og hvem har ikke tenkt tanken om hvordan hadde jeg og livet mitt vært hvis vi ble boende der i stedet for å flytte dit? Hvordan hadde det vært om vi var fattige? Eller rike? Boken utforsker dette, ved at historien tar fire ulike retninger når Archie er relativt ung. Archie har en kjerne som vi kjenner igjen i alle de fire historiene, men livsbetingelsene og omgivelsene påvirker ham i ulik grad.

Boken bringer frem refleksjoner om arv og miljø, og samtidig er det en beretning om amerikansk etterkrigshistorie.

Mye ligger derfor til rette for at dette skulle være en stor leseopplevelse, men det blir for langt (og ikke bare de lange partiene om baseball) og kanskje også for likt. Jeg tror boka hadde vunnet seg på å strammes opp. Men likevel fascinerende lesning.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Boka handler om et kvinneliv på Tjøme på 17-1800 tallet. Armod, barnefødsler og barnedød, enkestand og nygifte, igjen og igjen. Værets avgjørende betydning for folket som bor på større og mindre gårder og plasser. Kirke- og stormannstukt over fattigfolk. Troen på skyld, skam og aksept av sin egen plass i verden, aller nederst. Uff og uff, høres ille ut, men boka er virkelig verdt å lese.

Boka kunne med fordel vært kortet litt ned, det blir mange navn, og mange gårder å holde styr på og etterhvert gikk jeg litt i surr. Jeg tror kanskje det hadde vært bedre om en litt kortere del av livsløpet til Maria Håkonsdatter hadde blitt med i historien. Noe av det som gjør det vanskelig å beholde oversikten er de mange like navn på personene i boka. Slik må allikevel boka bli, ut fra tidens vane med å gi navn fra avdøde til nyfødte. Når barna dør, blir de navnet igjen og igjen.

For de som er fra området Tjøme og øyene, må denne boka være en skatt for å forstå egen historie.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Paul Auster skriver som alltid utrolig godt. Og jeg storkoste meg og lot meg … lenge … rive med av de fire alternative livene til jødiske Archie Ferguson spesielt, og Austers levende og gode beskrivelse av USAs nyere historie generelt (romanen utspiller seg fra slutten av 1940-årene og fram til 1970-årene) .

Hørte 4 3 2 1 som lydbok der forfatteren leser selv, noe han gjør aldeles utmerket. Jeg er vanligvis glad i mursteiner av noen bøker. Men dessverre, etter min mening er Austers dannelsesroman for lang, det blir for mange gjentagelser, og jeg gikk lei en stund før jeg hadde hørt alle de 37 timene ferdig (Papirutgaven er på nesten 900 sider).

Synes det er vanskelig å trille terning her – trodde lenge det skulle bli en sterk femmer, kanskje til og med en sekser – men etter endt lytting trekker lengden veldig ned for min del, og jeg landet til slutt på en firer.

Godt sagt! (5) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sex & Singelliv i Afghanistan... Funker ikke helt for meg. Ble veldig lett og overfladisk. Hadde vært mye bedre uten Sunny og mannfolkene hennes, og uten Candace og Isabel..de var totalt uinteressante mennesker.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Begynner man først å irritere seg over kommafeil og klossete setningsoppbygging, er det gjort!

Thorvald Steen har rike kunnskaper om Istanbul, kunnskaper han øser sjenerøst av. «I vår del av verden er Istanbuls betydning en godt bevart hemmelighet,» skriver han innledningsvis – og gir oss kortfattete innblikk i byens mangslungne historie og dens betydning. Dette er en interessant og lærerik bok. Jeg vil også berømme Tone Poppes vakre og inspirerende fotografier.

Men det er ikke til å komme forbi at boken hadde stått seg på en grundig språkbearbeiding. Dette er komprimerte historier, med mange, til dels fremmedartete, navn og datoer. Dessverre skjemmes boken flere steder av kronglete språk, noe som gjør den unødig kronglete å lese. Kommafeil gjør det ikke enklere. Og når jeg først har begynt å henge meg opp i dette, stiger min irritasjon. Det er synd, for både ideen og innholdet er godt – så langt jeg er i stand til å bedømme. Håper Steen og hans forlag (min utgave: Schibsted, 2011) tar språkvasken seriøst ved en eventuell ny revisjon.

Når det er sagt, støtter jeg likevel din 5-er på terningen, Rosa.

Når jeg reiser til Istanbul om ikke så lenge, har jeg fått en fin bakgrunn for å forstå litt av byen og dens historie. Betydelig mer enn en vanlig reisehåndbok gir, og uten å måtte stange mot et omfattende historieverk. Absolutt en bok å komme tilbake til.

PS. Omtalen din er noen år gammel, Rosa – har du fått besøkt Istanbul? :-)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Har Faren ved å være Skrake leseklar i bokhylla. Gleder meg.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I dag har bokelskere.no blitt flyttet over på nye og raskere servere.

Målingene vi har gjort har vist mellom 20% og 40% ytelsesøkning, og det betyr at sidene kommer opp raskere enn før.

Godt sagt! (14) Varsle Svar

Dersom jeg ikke ble feilinformert for noen minutter siden kommer den på Aschehoug mandag førstkommende på norsk under tittelen " Sett ut en vaktpost. Fortsatt god helg til deg, Lillevi og andre i bokelskere.no.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Jeg; et telefonnummer uten en adresse, en adresse, uten et navn, et navn uten en person, en person uten et liv; det vil aldri være noen hjemme, ingen som åpner døra hvis han ringer på. En bevegelse bak gardinen, en glidende skygge, ja, men ingen manifestasjon av et eget liv.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg ble helt fortjust i Sara Stridsberg roman Drømmefakultetet og hennes evne til å skrive så intens om det vonde, det vakre, det mørke og det lyse i livet. I sin nyeste roman Beckomberga imponerer hun fortsatt, men tonen er roligere, formen mildere, struktur og komposisjon ryddigere og mer forutsigbar. Men så skriver hun om det nære, inspirert av sin egen familie, sin egen far, seg selv, om mentalsykehuset Beckomberga der hennes far var innlagt da hun selv var liten. Dermed så risikerer hun også mer.

Jackies far, Jimmi Darling blir innlagt på Beckomberga, et stort psykiatrisk sykehus i Stockholm. Jackies mor og far er skilt. Jimmie drikker for mye, han er alkoholiker, han ble syk. Datteren Jackie besøker faren ofte og bruker mer og mer tid på sykehuset. Hun trives der. Gjennom henne blir vi kjent med flere pasienter. Olof som har vær der nesten hele livet, som blir utskrevet til ingenting, et liv han ikke vil eller greier å mestre. Olof Palme besøker også sykehuset, der hans mor er innlagt i periode. Paul er en annen pasient, som har gjort noe fælt. Jackie blir en nær venn med ham. Vi blir også kjent med psykiater Edvard Winterson, som tar med seg pasientene, både Jimmie og kvinnen Sabina til fester utenfor sykehuset.

Vi får innblikk i Jimmies historie. Hans mor var også alkoholiker, og tok livet sitt. Jimmie har arvet det mørke. Han er også redd for at Jackie har arvet det. Men Jackie vil bare være hos faren sin . Kanskje kan hun redde ham? Han vil jo bare dø, og planlegger ofte å ta livet sitt, og ber dattera om hjelp til det.

En dyster stemning hviler over romanen. Det er for meg på grensen av hvor tungt jeg liker å lese, uten å bli for dyster selv. Jimmie har sine lyse øyeblikk, små smil, men for det meste er han deprimert, elsker å drikke, vil dø, greier ikke å elske andre mennesker, ikke nok. Jeg lurer på om han er dystymisk. Et menneske som ikke vet hvordan det er å være glad. Og Jackie, den lille jenta som bare vil være nær ham, som tror hun kan redde ham. Det er vondt.

Samtidig er det noe vakkert i alt, hennes kjærlighet, naturskildringene, følelsene, drømmene. Stridsbergs språk og skildringer, nydelige, gjør den store og hele forskjellen sammenlignet med mange andre romaner med lignende problematikk. Det er lyst og vakkert, det er mørkt og dystert, det er sorg og kjærlighet, savn og ensomhet. Det tristeste av alt er å lese om Olof, den siste pasienten, så totalt bunnløst ensomt kan et menneske være. Og slike som ham skrev de ut til en verden de ikke hadde en sjanse til å mestre, da institusjonene skulle bygges ned, da pasientene var såkalt friske nok.

Om kjærligheten skriver Stridsberg så innmari bra, i en passasje mellom Jackie, barnet, og Paul:

"Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, må vi isolere den," sier han,- "det fins bare du, Jackie."

Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, er Paul det sykeste mennesket jeg noensinne har truffet, og jeg er så redd for at han skal bli kurert. "Ikke vær urolig, baby",- sier han og holder hendene mine i en skrustikke over hodet, - "det går ikke an å bli frisk av dette her." ( s. 236)

Sara Stridsberg har tilegnet romanen til alle som var innom sykehusparken på Beckomberga i årene 1932 til 1995.

Hennes far leste manuset før hun sendte det inn og han godkjente alt hun skrev, har hun fortalt i et intervju.

Jeg tenker at det er veldig godt gjort å skrive en slik sterk utleverende roman, selv om vi ikke vet hva som er hentet fra hennes oppvekst og farens liv, og hva som er diktet. Uansett må det ha kostet. Jeg synes hun har greid kunsten å gjøre dette til en sterk og allmengyldig roman, uten at den bikker over i det sentimentale. Dette er også et lite stykke psykiatrihistorie.

Romanen leste jeg ut i løpet av en dag, med nødvendige pauser. Stoffet er sterkt, men språket er så vakkert og historien så levende at jeg bare måtte lese videre.

Hele blogginnlegget mitt HER

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

LailaCaroline Ekornes JohannessenChristofer GabrielsenEgil KristiansenTine SundalHarald KKaroline in WonderThomas KlakeggLilleviDolly DuckHildeE .Wenche VargasJeanetteLibraritas vEivind  VaksvikRufsetufsaKristin F. JørgensenTrygve JakobsenCtinaFrank Rosendahl SlettebakkenKarin BergGrete AastorpHeidiIngunn SJanne BrovoldHedvigsiljehusmorGro-Anette SlettebøRune U. FurbergLinn HaugMonica  SkybakmoenAtmanHelenefornixmgeThereseErlend Rødal VikhagenJulie StensethRoger MartinsenIngeborg