Bokelskere.no

Jeg stiller meg bak annelingua her; Kollektivt selvmord havner definitivt på min "god bok"-liste. Og jeg mener den har lagt fra seg boken for tidlig som tror den handler om selvmord.

Paasilinna bryter jo med vanlig historieoppbygging når han stadig bygger opp til et klimaks og så lar det gli over i et antiklimaks - akkurat som alle de som lader geværet - og ombestemmer seg; spiser en boks med sovetabletter - og ringer ambulanse; skjærer over håndleddene - men ikke dypt nok. På den måter følger vi selvmordernes meningsløse svingninger - bare med et muntert fortegn.

Paasilinna finner jo og en ny, tredje løsning for serlvmordere; de ønsker seg vekk fra livet med alle sine konvensjoner og normer og firkantetheter som de ikke finner noen plass i - og Paasilinna tar dem med vekk fra dette livet; ikke inn i døden, men til et helt annet liv ved siden av livet, hvor nær sagt hva som helst er mulig og tillatt. Når de lever hver dag som om den var den siste - dag etter dag - så blir de jo frie. Jeg føler det er jakten på friheten som blir stående som det sterkeste temaet i denne, som i andre av Paasilinnas bøker.

Men, blir den kanskje litt platt i norsk oversettelse? Jeg må innrømme å ha rynket litt på nesen innimellom over enkelte passasjer. Jeg får prøve den på svensk neste gang.

Dette syntes jeg rett og slett var en skikkelig kjedelig bok. Den var stillestående, dvelende og ulidelig kjedelig. Jeg hadde nok kanskje gledet meg litt for mye til den...

Finn er 10 år gammel, og han og moren bor i en liten leilighet på Årvoll i Oslo på slutten av 60-tallet. Finn kan knapt huske at han noen gang har bodd sammen med sin far, en mann som moren ble skilt fra for en del år siden. I likhet med hos folk flest på den tiden, er det knapt med ekstragavanse i Finn og morens liv. Og enda knappere antakelig enn hos andre, fordi de må klare seg med en inntekt. Likevel har de det de trenger.

I løpet av kort tid snus Finns tilværelse fullstendig på hodet. Ikke bare får de en leieboer i huset, men Finn får også en halvsøster. Moren har nemlig bestemt seg for at hun skal ta seg av Linda, resultatet av hennes avdøde eksmanns eskapader etter skilsmissen. Lindas mor står det dårlig til med, og det hele handler om verdighet for Finns mor.

Linda er ikke som alle andre. Eller er hun egentlig det? Fordi vi kun får vite hva som skjer gjennom 10 åringens øyne, er det nemlig ikke alt vi får svar på. Og nettopp dét er hva som gjør denne boka så herlig! Moren gjør alt hun kan for å gjøre alt "riktig", og det store spørsmålet er om det er tilstrekkelig. Hun stiller nemlig med et betydelig handicap i datidens Norge som enslig mor ...

Sjelden har jeg lest en så nydelig bok om en barndom, sett og tolket svært autentisk gjennom en 10 årings øyne. Mens jeg leste ønsket jeg at boka aldri skulle ta slutt. Og det er så mye gjenkjennelse i det som skjer i samfunnet på denne tiden, velstanden som etter hvert ble alle til del - nær sagt uavhengig av sosial tilhørighet. Dette er en bok man absolutt bør få med seg!

Elsker hvordan en så trist historie allikevel kan føles så oppløftende. At vi mennesker har et iboende instikt som gjør at vi klarer å løfte frem det postive i livet når det kan være på det mest håpløse.

En barndomsskildring av ypperste klasse. Hvordan barneårene former et menneske, om identitet,forhold til mor, venner. Dessuten briljante skildringer av 60-tallet. Hvis du er for ung til å huske/eller ikke var født - les denne , og du får vite hvordan det var å vokse opp i Oslo som et sosialdemokratisk "borettslagsmenneske". Boka er mer enn det, en universell oppvekstroman. Språket er vidunderlig!

Og disse barna vil jeg helst glemme. Rystende godt.