Jeg er veldig glad i lydbøker. Personlig er jeg en sein leser, dvs at jeg ikke skummer, men dveler ved det jeg opplever i bøkene. En lydbok forsterker opplevelsen. Dessuten finnes det mange gode stemmer som leser godt. Jeg ble lest mye for i min barndom, og jeg er opptatt av å videreføre dette til mine barn. De har også fått lydbøker av oss foreldre som de kan koble av med. En god avveksling til tv og film. Jeg elsker radio! - Kanskje det ligger en forklaring der?
Vi har ikke alltid innflytelse på det som hender oss, men vi har alltid makten til å bestemme hvordan vi skal takle det følelsesmessig.
Når det kommer til stykke, er det det du lærer med din egen kropp og dine egne penger du får mest bruk for, ikke den frysetørrede kunnskapen du finner i bøker. Slik er det med alt her i livet.
Kva er det me lever etter? Kva er det me kavar slik for? Skal kjærleiken berre stå inne i skogen og hutra? Eller finst han ikkje? Er det berre eit filmtriks alt saman? Var det ikkje meir enn dette? Kyssa ei jente ein gong under månen, og sidan leva i lyset frå minna...
Jeg stiller meg bak annelingua her; Kollektivt selvmord havner definitivt på min "god bok"-liste. Og jeg mener den har lagt fra seg boken for tidlig som tror den handler om selvmord.
Paasilinna bryter jo med vanlig historieoppbygging når han stadig bygger opp til et klimaks og så lar det gli over i et antiklimaks - akkurat som alle de som lader geværet - og ombestemmer seg; spiser en boks med sovetabletter - og ringer ambulanse; skjærer over håndleddene - men ikke dypt nok. På den måter følger vi selvmordernes meningsløse svingninger - bare med et muntert fortegn.
Paasilinna finner jo og en ny, tredje løsning for serlvmordere; de ønsker seg vekk fra livet med alle sine konvensjoner og normer og firkantetheter som de ikke finner noen plass i - og Paasilinna tar dem med vekk fra dette livet; ikke inn i døden, men til et helt annet liv ved siden av livet, hvor nær sagt hva som helst er mulig og tillatt. Når de lever hver dag som om den var den siste - dag etter dag - så blir de jo frie. Jeg føler det er jakten på friheten som blir stående som det sterkeste temaet i denne, som i andre av Paasilinnas bøker.
Men, blir den kanskje litt platt i norsk oversettelse? Jeg må innrømme å ha rynket litt på nesen innimellom over enkelte passasjer. Jeg får prøve den på svensk neste gang.
Trollkrittet så ut som kritt pleier å se ut, slike som vi har på skolen og som knekker når vi skriver hart med dem. Det var litt rart likevel, for spissen var ikke i den ene enden, men i den andre ende. Det la en ikke merke til slik med det samme.
Thousand Kisses Deep
The autumn slipped across your skin
Got something in my eye
A light that doesn't need to live
And doesn't need to die
A riddle in the book of love
Obscure and obsolete
Till witnessed here in time and blood
A thousand kisses deep
Dette syntes jeg rett og slett var en skikkelig kjedelig bok. Den var stillestående, dvelende og ulidelig kjedelig. Jeg hadde nok kanskje gledet meg litt for mye til den...
Finn er 10 år gammel, og han og moren bor i en liten leilighet på Årvoll i Oslo på slutten av 60-tallet. Finn kan knapt huske at han noen gang har bodd sammen med sin far, en mann som moren ble skilt fra for en del år siden. I likhet med hos folk flest på den tiden, er det knapt med ekstragavanse i Finn og morens liv. Og enda knappere antakelig enn hos andre, fordi de må klare seg med en inntekt. Likevel har de det de trenger.
I løpet av kort tid snus Finns tilværelse fullstendig på hodet. Ikke bare får de en leieboer i huset, men Finn får også en halvsøster. Moren har nemlig bestemt seg for at hun skal ta seg av Linda, resultatet av hennes avdøde eksmanns eskapader etter skilsmissen. Lindas mor står det dårlig til med, og det hele handler om verdighet for Finns mor.
Linda er ikke som alle andre. Eller er hun egentlig det? Fordi vi kun får vite hva som skjer gjennom 10 åringens øyne, er det nemlig ikke alt vi får svar på. Og nettopp dét er hva som gjør denne boka så herlig! Moren gjør alt hun kan for å gjøre alt "riktig", og det store spørsmålet er om det er tilstrekkelig. Hun stiller nemlig med et betydelig handicap i datidens Norge som enslig mor ...
Sjelden har jeg lest en så nydelig bok om en barndom, sett og tolket svært autentisk gjennom en 10 årings øyne. Mens jeg leste ønsket jeg at boka aldri skulle ta slutt. Og det er så mye gjenkjennelse i det som skjer i samfunnet på denne tiden, velstanden som etter hvert ble alle til del - nær sagt uavhengig av sosial tilhørighet. Dette er en bok man absolutt bør få med seg!
Elsker hvordan en så trist historie allikevel kan føles så oppløftende. At vi mennesker har et iboende instikt som gjør at vi klarer å løfte frem det postive i livet når det kan være på det mest håpløse.
En barndomsskildring av ypperste klasse. Hvordan barneårene former et menneske, om identitet,forhold til mor, venner. Dessuten briljante skildringer av 60-tallet. Hvis du er for ung til å huske/eller ikke var født - les denne , og du får vite hvordan det var å vokse opp i Oslo som et sosialdemokratisk "borettslagsmenneske". Boka er mer enn det, en universell oppvekstroman. Språket er vidunderlig!
Alt er tenkelig, alt kan skje. Fremtiden er så åpen at det er verken ønskelig eller mulig å lage seg en ferdigspikret livsfilosofi. Da vil vi stagnere. Filosofien begynner med undring og slutter med undring- dyp undring. Derfor bør vi betrakte livet og tilværelsen som en strøm. Og det er følelsene som setter et liv i bevegelse. Følelsene aktiverer deg underveis i livet og motiverer til handlinger og holdningsendringer.
Og disse barna vil jeg helst glemme. Rystende godt.