Bokelskere.no

Jeg er ganske lett å behage når det gjelder bøker, og som oftest leser jeg bøkene ferdig. Denne gangen valgte jeg riktignok å bryte. Mulig boken en bedre på orginalspråket, uansett synes jeg den norske oversettelsen hadde ett platt språk. Spesielt merket jeg meg adverb-bruken, som gav meg følelsen av at jeg lese en halvgod skolestil. Det var også en del selvmotsigelser underveis, som f.eks. sier hovedpersonen at "stemmen" bare spør henne om ting, og ikke gir henne befalinger, men allerede tidlig i boken sier stemmen "Du må ikke stole på dem, uansett hva de sier".
Det er noen gode sitater underveis, blant annet om tilstedeværelse, men det er ikke noe ny visdom hvis man allerede er litt bekjent med buddistisk filosofi.
Det overnaturlige elementet i boken er heller ikke min greie, og gjør at jeg med en gang mister interessen. Egentlig var jeg litt nysgjerrig på historien til "stemmen", men det platte språket og mangelen på troverdighet i fortellingen førte til at jeg heller søkte en ny historie, i en annen bok...

Lad mig sige det klart:
Jeg elsker denne bog! Hvad den har betydet for mig, og min oplevelse af at blive mor for første gang er enorm! Fordi jeg havde læst denne bog, gik jeg fuldstændig uforfærdet og fuld af selvtillid ind i moderskabet. Jeg vaklede aldrig i det første år.
Køb den, læs den og tro på dig selv!
Jeg kender alt for mange, der BURDE have læst den - men desværre kunne jeg kun forære den til én af gangen, og den blev udsolgt fra forlaget netop da. Jeg havde selv fået den fra min norske veninde.
Tak, Gro Nylander. For al din hjælp og støtte i form af denne bog!

Å ja! Dette er bare helt fantastisk nydelig! Og vondt. Og vakkert. Og morsomt. Og trist. Og... Liker aller best hvordan vi gradvis blir kjent med personene. Mine holdninger til Eleanor endrer seg samtidig som Park (og jeg) får vite mer om henne, bakgrunnen og familien hennes. Godt gjort!

Og for de ungdommene der ute som ikke har opplevd den store kjærligheten på samme altoppslukende måte som i denne boka; for noen av oss kommer den først når vi er voksne. ;-)

Denne boken formidler lidenskap og løpeglede på en måte som gjør at jeg får lyst til å løpe! fort og langt.

Dette var ei spennende bok! Både på grunn av den helt umulige kjærlighetshistorien, og på grunn av situasjonen i Zimbabwe rett etter at Ian Smith hadde overlatt landet til sin egen skjebne. Jeg husker den tida da Mugabe etablerte seg som landets "redningsmann". Dessverre har han ikke innfridd forventningene mange hadde om demokrati og frihet.

Denne levde opp til 99% av hypen. Velskrevet, fine "plot twists" og interessante karakterer. En dønn underholdende bok, og jeg synes dette med at vi vekselvis fikk "hans" og "hennes" syn på saken fungerte veldig bra. Jeg likte i grunn ingen av dem, men det må man jo ikke heller. Bittelitt usikker på hva jeg synes om slutten, annet enn at jeg er skjønner at mange klør seg i hodet og blir litt frustrert over at det ikke er en fullstendig avklaring og avslutning. Det gjør ikke jeg, men jeg fikk helt klart lyst til å sjekke ut Flynn's tidligere bøker!

Dette er en brutalt trist og vakker roman. En roman som vil få dere til å holde ekstra hardt rundt kjæresten før dere sovner. En roman som vil få dere til å bruke ekstra lang tid om morgenen med barna. Kanskje dere kommer for seint på jobben fordi dere brukte langt tid på å følge ungene til skolen. Kanskje tar dere en ekstra telefon til foreldrene deres for å høre hvordan det står til.

Mange, meg selv inkludert, har ofte forsøkt å sette ord på hvorfor vi er så glade i de klassiske platene og sangene til Bruce Springsteen. Jeg har hørt mange snakke om Sjefen. Jeg har lest mange bøker om ham. Jeg har sett en bråte filmer. Jeg har imidlertid aldri sett Springsteens evne til å gripe oss bedre beskrevet enn det Carmona-Alvarez gjør i boken.

«Det er som å lese et stort maleri,» mente et av jurymedlemmene da Carmona-Alvarez fikk P2s romanpris for boken i februar i år. Det er en vakker beskrivelse, men jeg synes ikke den stemmer. Boken er som å lese en av de lange og triste Springsteen-sangene. Bokens vondeste partier er like hjerteskjærende som Springsteens vanvittige desperasjonsvokal på "Drive All Night."

En utfyllende bokomtale supplert med Spotify-lister med de aller tristeste Springsteen-sangene finnes på bloggen min

I det store og det hele leser jeg lite lyrikk. Og de gangene jeg begir meg ut på sjangeren, er det stort sett nokså gamle dikt jeg leser. Jeg har for eksempel et Edith Södergran-dikt fra 1916 som bakgrunnsbilde på skrivebordet mitt akkurat nå. Jeg skal være helt ærlig å si at av og til ser jeg ikke forskjellen på moderne/postmoderne dikt og tilfeldige setninger som er satt sammen. Men nå og da prøver jeg meg altså på helt nye diktsamlinger, med ydmykhet. Og hva skjer da? Den fiktive Kjersti forteller en troverdig historie om det å være ung kvinne.

om du har hacka
webkameraet mitt
sei det som det er:

verkar eg ok?

I små doser får vi slike bemerkninger og observasjoner, spredd over 83 sider, og noen treffer blink. Kjersti er kanskje fiktiv, slik Kjersti påstår, men hun kunne like gjerne vært ekte. Det er så fint å lese bøker om kvinner i tjueårene (?) som ikke er pakket inn i lyserosa omslag med snurrete bokstaver og titler som foreslår diverse nevroser, hvor krise det er å ikke ha en mann, vimsete dumhet og ikke minst den intense overfladiskheten jeg får inntrykk av. Sko, vin, mannerumper, vesker, interiør og sminke. Med andre ord: jeg har vanskelig for å plukke opp ei bok som handler om og er myntet på unge kvinner.

Denne, og et par andre nye utgivelser fra samme forlag (Bare ukedager og Furuset), er noe helt annet.

ein lang periode
heldt eg pusten
som ei bønn
til kroppen
om kontroll

Kvinnene i disse bøkene er ikke vimsete, ikke overfladiske, ikke dumme og ikke full av latterlige forestillinger. For all del, det kan være underholdende å se at chickflick-heltinnen snubler foran drømmemannen og må løpe etter innholdet i den dyre veska hun hadde et lidenskapelig forhold til i månedsvis før hun i det hele tatt kjøpte den, men… jeg kjenner meg ikke akkurat igjen. Det er jo ikke sånn unge damer flest er. Selv om en skulle tro det når man ser den typen bøker og filmer som markedsfører mot oss. I en slik kultur representerer bøker som denne en deilig motkultur.

fortel meg
at det er noko
med meg
same kva

Wøien Håland fanger i mange av disse bittesmå diktene følelser som det er lett å kjenne seg igjen i. Vi får innsikt i hvordan hun ser seg selv, blandet med hvordan hun føler at andre ser henne. I små drypp får vi lidenskap, selvsikkerhet og usikkerhet med jevne mellomrom. Det er dette skjæringspunktet mellom fiksjon og virkelighet som gjør diktsamlingen interessant. Kjersti-en som blir observert er ikke nødvendigvis den samme Kjersti-en som observerer. Balansegangen er den røde tråden – og hvor går eeeegentlig skillet?

Du studerer delar
av meg
som aldri hadde
vore viktige i ein
pornofilm

Dette er en fin liten samling. Litt sår, litt morsom, veldig troverdig. Med få ord klarer dikteren å trykke på velkjente knapper, og det er lett å identifisere seg med bokens jeg. Absolutt verdt å ha i bokhylla, så man kan ta den frem med jevne mellomrom og bla igjennom den.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Ja, ja..... Jeg innrømmer det. Veldig usaklig av meg å påstå at folk som liker alkymisten har kjedelige liv, men tror de fleste skjønte at det bare ikke er min greie. Ikke vær så hårsåre, jeg liker bare ikke boka!

Boka er forfattaren si forteljing om sin eigen mildt sagt kaotiske oppvekst, i ein ungeflokk på 4 med ein alkoholisert far og ei halvgal mor med kunstnarambisjonar. Familien flakkar omkring i små ørkenbyar på vestsida av USA før dei etter kvart slår seg ned i ei rønne i tjukkaste hillbilly-land i West Virgina. Heile tida i djup fattigdom og med ein far som mellom fyllekulene fantaserer om fantastiske oppfinningar han skal gjere og ei mor som er opptatt av å ofre seg for kunsten heller enn å skaffe mat til familien. Dette er ei historie som lett kunne vært fortalt med bitterheit og sjølvmedynk. Men Walls skildrar sjølv dei mest horrible hendingane med nøkterne ordelag, tildels også med ein viss humor, og i omtalen av foreldra skin også kjærleiken hennar til dei igjennom.

Trass fattigdomen og omsorgssvikten så var foreldra opptatt av verdien av kunnskap og kultur, og på ulike måtar så stimulerte dei barna til å bli skuleflinke. Det var ikkje fritt for at eg under lesinga av boka måtte reflektere ein del over kva som er den viktigaste ballasten ein som forelder gir ungane sine. Sjølv om Walls-ungane mangla det meste av materielle goder og tryggleik under oppveksten så gjekk det godt med dei. Dette er neppe fasiten for fleirtalet av dei som lever i fattigdom, anten det er i USA eller andre stadar. Men historia i denne boka har styrka trua mi på at skulegang er den beste måten å få folk ut av fattigdom på.

Det er så bra. Murakami har en umiskjennelig, konsistent stil, og det er de samme temaene som behandles, bestandig, på ulike måter og fra ulike vinkler. Enkelt og elegant, melankolsk, film noir-aktig, og den eksistensielle ensomheten er både smertefull og selvfølgelig. Menneskene lignes med ensomme metallklumper som svever i verdensrommets uendelige mørke, som kanskje treffer en annen på sin ferd, møtes i et kort glimt for så å fortsette i sin bane alene. Det er så flott gjort, og disse sputnikene som vi er og som romanen handler om er verdige og skildret med stor respekt. Det handler også om identitet og bevissthetens grenser. Overgangene mellom drøm og virkelighet. Lengsel etter tilknytning og å utveksle noe som ikke er ord, altså å møte et annet menneske og binde seg til det på et dypere plan. Hvor skjøre møtene mellom mennesker er.

Språket er presist og samtidig fullt av poetiske uttrykk som rommer store dyp. Noen eksempler:

Taushetene våre flettet seg sammen og fylte ut forskjellige hulrom mellom oss (s. 208).

Et snev av lenge undertrykt utmattelse kom til uttrykk i stemmen hennes (s. 208).

Det var som å sitte på et tog på vei gjennom ødemarka og se et enslig lite lys fra et gårdsbruk langt ute i den bunnløse natta. I neste øyeblikk ville det forsvinne i mørket bak meg (...) (s. 242).

Hun minnet om et rom som alle hadde forlatt. (s. 244)

Det er bare så bra.

”og været skiftet og så ble det sommer og så videre”, Pedro Carmona Alvarez
Vinner av P2s Romanpris 2012.
Boka handler i bunn og grunn om hvor hardt en tragedie kan ramme, om hvor tragisk tragedier kan utvikle seg til å bi større og større for flere og flere hvis man ikke klarer å ta tak i og bearbeide sorgen. Den har også mange gode bilder på menneskelig kommunikasjon, og mangel på kommunikasjon – selv om også det er en kommunikasjonsmåte. Fine utmalende tidsbilder både fra USA og Norge. Likte boka fantastisk godt. Pedro beskriver også hvor sterk kjærligheten kan være, selv om han ikke får respons på den. Jeg leser ofte en bok som musikk; teksten er tekst, tegnsetting og flyt er rytmen og musikken. Sterke tekster krever ikke så god flyt – akkurat som med popmusikk, og her skriver Pedro inn musikkreferanser også :-)
Han skriver godt, gode skildringer, varierer språket fra veldig sakte og utmalende, lyrisk og av og til oppramsende - og det likte jeg godt. Trist bok, om søken etter noe. En bok som tar opp: Kjærlighet. Kultur. Musikk. Vanskelig ungdomstid. Og ikke minst dette med hvor vanskelig det er å takle vanskeligheter hvis du ikke har en trygg plattform, kjenner deg selv og ditt kulturelle ståsted. Dagsaktuelt, universelt: hvor mange må ikke flykte fra sitt land, sitt folk, sin kultur etter traumatiske hendelser?
Bruk litt tid og føl dere frem til flyten i språket. Pedro er musiker og varierer veldig intensiteten i det. Tenk også over hvem det er som er fortellerstemmen her.
Dette er den første boken av tre i en serie. Ser veldig frem til de neste bøkene.
De siste seks innleggene mine er fra de bøkene som var nominert til Romanprisen 2012. Diskusjonene ligger på nrk podkast, og dere kan lese mer om opplegget her: http://blogg.nrk.no/bok/p2s-romanpris-2013/

Boka er en oppfølger til "En dag skinner sola også under hundens hale". Den fenget meg ikke så, men i denne boka ble jeg glad i Alma. Jysla skummel beskrivelse av fødsel da, så nå tror jeg ikke jeg tør få meg barn!

Veldig fin bok om kjærleiken og barndommen og sånn. Mange fine setninger! Leste boka i et jafs, for jeg klarte ikke legge den fra meg.

Denne likte jeg. Spennende til siste slutt. Den første boka jeg leser av Camilla Läckberg, og kommer absolutt til å lese mer av henne :-)

Tror jeg har lest alle hennes krim bøker bort sett fra den siste. Likte alle kanskje med untak av Snöstorm och mandeldoft.