ok...etter dette innlegget så ble det det verste forslaget (tegningen er nå definitivt av Lommemannen). Og som MiaMaria sier; Harry Hole ser absolutt ikke dum ut. Håper Jo Nesbø leser dette og forstår at han må spille Harry selv. Eller la være å selge sjelen til Hollywood...

Hadde tenkt å hoppe over boka, og gå rett på filmen. Kan ikke lese alle bøker heller, tenkte jeg. Men så hadde mannen min kjøpt den, og den lå nærmest da jeg på vei ut av huset og til jobb kom på jeg trengte en ny bok til togturen.

Er veldig glad jeg leste den, for dette var en spennende og morsom bok, underholdning som fikk togturen til å virke altfor kort.

Gleder meg til filmen!

En nærmest magisk leseopplevelse. Det går år mellom slike vakre bøker. Sukk...har lyst å ringe & plage Johan Harstad og be han skrive bok på minst 1400 sider neste gang :)

herregud så fantastisk denne boken er! jeg ble ferdig med den for noen dager siden, og jeg merker jeg må lese den igjen veldig snart. føler meg veldig ensom uten den.

Å, jeg gleder meg stort til filmene! Jeg så "Hodejegerne" for et par dager siden - og begynte å glede meg til HH med det samme. Nesbø har god kontroll på detaljene - det blir gøy å se historiene som film også.

Jeg synes det er noe helt spesielt å gå og se film laget på en bok jeg er glad i. Det blir litt som å gå sammen med "klubben" på kino - en annen type fellesskap i salen enn når man ikke har noen referanser fra før. Pinnsvinets eleganse er et godt eksempel (en litt annen genre riktignok...)

Den var absolutt helt FANTASTISK! Anbefaler alle å følge med på serien. Pål Sverre Valheim Hagen var en helt nydelig Mattias. Kunne ikke blitt bedre. Åh. Jeg er så glad for at Motlys fikk dette til!

Ikke 27., men 28. Og her er promoen. :D

Etter endt lesing blir man sittende og reflektere. Jeanette og søsknene hennes må ha vært enestående ressurssterke barn, som kunne trekke seg selv opp fra en så mistrøstig tilværelse og bygge sine selvvalgte "krystallslott" mens mor og far bygde luftslott hele livet! Og, som andre også har bemerket: Det er nesten ubegripelig at foreldre med slike ressurser, både intellektuelle og økonomiske, kan bli så uansvarlige og selvopptatte som disse to. At to slike kunne finne hverandre og få barn sammen, må vel være det vi kaller skjebnens ironi.

Walls har en direkte og usentimental fortellemåte; hun beskriver hvordan det var, rett og slett, uten å fiske etter medlidenhet fra leseren. Både gleder og sorger er skildret nøkternt og avbalansert - kanskje med unntak av historien om sparegrisen. Jeg synes det skinner ganske tydelig gjennom at hun også har barndomsminner hun tenker på med glede midt i all miseren.

Humoristisk er vel det siste ordet jeg ville bruke om denne boka. Til gjengjeld er det ingen mangel på tragikomiske situasjoner: biler som bryter sammen, pianoer som havner i eplehagen osv.

Femmer!

Hehe, jeg tenker helt motsatt. Jeg har kjempelyst til å se filmen! Bøker som er kjempegode har jeg lyst til å komme nærmere. Men jeg er heeelt forberedt på at opplevelsen blir anderledes.
:O)

En eventyrers livsfilosofi

I en artikkel av Hege Duckert i Dagbladet 11.01.1999 innleder hun med følgende ord: "Det er et paradoks at Arne Næss, en av Norges mest markante tenkere, er mest berømt for å bruke beina" ... "legendarisk for sine klatreekspedisjoner". For det er dette han er mest kjent for! At han også er filosof, kjenner de fleste som har et universitetsstudium bak seg, til. For hvem husker ikke hvordan man slet seg gjennom Filosofiens historie bind I og II for å kunne avlegge examen philosophicum? Jeg har selv bøkene stående i mine bokhyller fremdeles, nesten 30 år etter ... Fulle av understrekninger, markeringer etc.

Arne Næss ble født i 1912 og døde i 2009, nesten hundre år gammel. I løpet av sitt liv klarte han å gi logikk og filosofi en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden, for å sitere Wikipedia. Han har skrevet mengder med bøker og artikler om ulike temaer innenfor filosofi og logikk, og bare det faktum at hans lærebøker inngikk i pensum til forberedende eksamen på universitetet i en årrekke, har som sagt gjort at alle med en eksamensgrad bak seg, har et forhold til filosofen.

For å være helt ærlig er det ikke ofte jeg leser filosofiske verker i det hele tatt. Men da jeg kom over denne lille og relativt beskjedne boka på et boksalg for noen år siden, tenkte jeg at det kanskje var på tide med litt filosofisk oppdatering. Like fullt har det tatt noen år før jeg omsider fikk lest den - ja, ikke før jeg fant boka som lydbok på biblioteket og tenkte at "nu skal jeg igang!" Den passet også godt inn i mitt lille prosjekt som går på å lese litteratur med fokus på lykke, økt livskvalitet m.m.

For en utrenet "filosof" er det ikke enkelt å gjengi helt kort hva Arne Næss sin bok handler om. Han favner om så mange temaer underveis , og det å skulle oppsummere i noen få setninger hva som er essensen i hans livsfilosofi, er vanskelig. En fellesnevner er imidlertid viktigheten av begeistring! Hvor mye morsommere er det ikke å lære noe vanskelig dersom læreren eller læremesteren er begeistret for det han eller hun driver med? I motsetning til å sitte og høre på en tørr og kjedelig foreleser ... Dessuten bør vi slutte med å være så opptatt av "de riktige" svarene, og heller konsentrere oss om å stille spørsmål, være mer undrende i stedet for konkluderende. I Næss sin tenkning er dessuten følelser og fornuft noe som hører sammen - ikke motsetninger slik vi tradisjonelt er opplært til å tenke. Han slår et slag for å få følelsene inn som en del av forskningen.

Aller mest interessant fant jeg den delen av boka som handlet om følelsesmessig modning. Næss stiller f.eks. spørsmål ved hva det var som gjorde at unge nordmenn lot seg verve av nazistene under andre verdenskrig, og gjennomførte de mest groteske torturhandlinger under avhør av sine landsmenn. Hvorfor var det i liten grad menn - for det var stort sett menn det handlet om - over 30-40 år som deltok i slike handlinger? Næss analyserer problemstillingen og konkluderer med at forklaringen mest sannsynlig er den manglende følelsesmessige modningen for mennesker mellom 15 og 25 år. Følelsesmessig modne mennesker lot seg nemlig ikke så lett blende av nazismens retorikk.

Et av kapitlene i boka heter "Man skal bare lære det man føler for". I innledningen skriver han:

"I et overflodssamfunn som Norge trenger vi både en pedagogikk og et utdanningssystem som tar hensyn til følelsene. Vi snakker om utdannelse. Jeg mener vi også bør snakke om inndannelse: indre verdier som undring, kreativitet og fantasi. Det er mange fag som er utmerket egnet til å fremme slike egenskaper, men da må vi utdanne lærere som får lov til å være personlige og forme sine undervisningsopplegg friere. Dessuten må kunnskapskravene senkes - å lære godt er å lære sakte. Læring blir bare effektiv hvis elevene og studentene av og til får konsentrere seg om noe de gløder for." (side 143)

For øvrig er det - hevder Næss - et paradoks at andre språk ikke har et ord som dekker vårt norske begrep "utdannelse". "Dannelse" er derimot et begrep som har stor tyngde også i andre land. Næss mener også at når man snakker om innlæring av nye ferdigheter og kunnskaper, burde man i tillegg være bevisst på den avlæring som nødvendigvis også finner sted.

Det er nok ikke tilfeldig at bokas siste kapittel heter "Livskunst - å drive med små ting på en stor måte", for her oppsummerer Næss hvilken betydning det har å trives med det livet man lever.

"Mange eldre mennesker har en sterk evne til å takle problemer på strak arm og til å se hva som er viktigst i tilværelsen. Mange unge og middelaldrende mennesker innser dette for sent fordi de ikke tar seg tid til å sette alvorlige spørsmålstegn ved sine prioriteringer. Det avgjørende er ikke nøyaktig hva man bruker tiden sin på. Det viktigste er hvordan man engasjerer seg, og hvilken kraft man legger ned i det. Livskunst er å kunne drive med små ting på en stor måte. Jeg vil lansere en "trivselsformel" som viser hvordan livet alltid kan vise seg å være akseptabelt, tross all smerte, så lenge vi gløder for det vi gjør." (side 163)

På en måte synes jeg at Arne Næss sin bok oppsummerer mye av det samme jeg har sett i annen litteratur som omhandler temaer som livskunst, lykke og lignende. For å få til det gode liv må man prioritere ting som engasjerer en, som begeistrer og får en til å gløde av interesse. Dersom "alt" bare blir et pliktløp, drepes gleden ved å leve. I vårt samfunn, hvor vi egentlig har alt og hvor mulighetene er så mange at vi nærmest må rådføre oss med eksperter for å kunne foreta selv de enkleste valg i litt for mange sammenhenger, er det på sin plass å minne om viktigheten av å følge sine følelser, selv om disse ikke alltid kan forklares rasjonelt. Sjansen for at valget blir riktig for oss er stor når vi følger følelsene våre. Dette er i alle fall den essensen jeg har trukket ut av denne boka, som jeg fant svært interessant, selv om stoffet tidvis var litt vanskelig tilgjengelig.

Boka er godt egnet til å skape refleksjon om viktige temaer i livet, og Næss er svært opptatt av å understreke at det ikke finnes noen fiks ferdig livsfilosofi som kan utformes en gang for alle. Livsfilosofi blir - som det meste annet her i livet - til mens man lever, og er stadig i endring. Det som er viktig for en, trenger ikke å være det for en annen. Vi må i alle fall fjerne oss fra at det å være så kritisk til alt og alle anses som så mye mer intellektuelt enn det å være åpen og ha evne til å la seg begeistre!

Ekstra morsomt var det faktisk å høre lydbokutgaven, i og med at den aldrende filosofen selv leste innledningene til kapitlene i boka. Erik Hivju fungerte for øvrig utmerket som oppleser.

Her blir det terningkast fem.

"Det fine med å være intelligent er at det er så lett å spille dum. Det motsatte er mye vanskeligere."

"Den som stiller spørsmål er en dåre i fem minutter. Den som aldri stiller spørsmål er en dåre for alltid."

Jeg leste en bok av Läckberg, fikk dilla og slukte alle på noen uker. Men da ble jeg også lei!! Det var alltid et "mysterium" fra fortiden, så de ble nokså like...

Egentlig likte jeg best sidehistorien om hovedpersonenes privatliv, som jeg vet at mange irriterer seg over i krimromaner. Kanskje fordi det i denne romanen virket mer ekte...vet ikke....har irritert meg over krimheltprivatlivet hos mange andre, som f eks Liza Marklund og Karin Fossum.

Vakkert skrevet på nynorsk! Tiller seiler frem som en ny favoritt. Som leser lot jeg meg forføre av det rene og presise språket, den til enhver tid treffende dialogen og de nære personskildringene. Jeg utviklet raskt et avhengihetsforhold til denne forfatteren, og i sommer har jeg lest flere av bøkene hans.

Du har absolutt noe å se fram til.

God lesning.

Jeg er imponert! Fantastisk skrevet, både ordbruk og skildringer. Kombinert med en original komposisjon er dette en bok som er verdt å bruke tid på. Jeg gleder meg til å starte på innsirkling 2. Tror det må bli allerede til uka.

Denne leste jeg mer av plikt en lyst. Ble positivt overraska. Høyt tempo og original handling. Artig vending på slutten. Perfekt som ferielektyre.