Bokelskere.no

HAR LEST FERDIG:
Her er min kommentar om boka som jeg la ut på min bookstagram. Heter @jordmorhanneleser der, om noen vil følge.

Verden, slik vi kjenner den, har falt sammen. Alt dyreliv er borte, det samme med vekster og planter. Bare havet og noe skog står igjen. Boka følger far og sønn mens de vandrer i det som synes som en evig forflytning, mens de prøver å finne noe å spise så de kan overleve enda noen dager. Det finnes andre overlevende, men man kan ikke stole på noen. Forfatteren beskriver godt den dystre vandringen gjennom dødt landskap og tomme byer. Boka handler stort sett om det nære forholdet mellom far og sønn. De kommuniserer enkelt, både ift innholdet i det de sier og ift antall ord de sier til hverandre. De er sultne og redde og de fryser og er sjuke. Ingen tv eller nett eller annet de kan snakke om. Det føles veldig passende og naturlig at forfatteren har laget så enkle samtaler mellom dem, for hva ellers skulle de snakke om?

Jeg er ca halvveis i boka. Skal ikke gå inn på handling siden kanskje ikke alle er like godt i gang, jeg har bare lyst å si noe om kommunikasjonen mellom far og sønn. Den er veldig begrenset sånn ift ord. De bruker få ord, mye bare enstavelse, da de snakker med hverandre. Samtalene er også korte. Jeg tenker litt sånn at kanskje er det fordi det ikke er noe å si. Verden er i oppløsning, det er ingen form for tv/nett/lesing som gjør at man har noe å snakke om. Man vil bare overleve. Og da blir samtalene preget av at det kun er sult, frykt og at man er sliten, som det snakkes om. Noen av dere andre tenkt på kommunikasjonen dem i mellom?

Jeg blir også med, fordi jeg leste en bok tidligere som satte Cormac McCarthy på radaren min. "No country for old men" het den vel. Så da rykket han opp til de som er verdt å lese for sin egen skyld, og jeg leser det som finnes tilgjengelig for meg.

Nå meldes det at forfatteren McCarthy er død.. det var litt spesielt akkurat nå når vi skal samlese «Veien».. Han var heldig og fikk leve lenge, men er nok mange som gjerne skulle ville opplevd flere bøker fra han har jeg skjønt. Jeg har aldri lest noe av han.

Cormac McCarthy er en favoritt hos meg, og har lest Veien før. Har en del å gjøre om dagen, men prøver å slenge meg med på denne etter hvert.

Heilt supert. Eg byrjar på denne ikveld, fint med avveksling frå ei litt tyngre sakprosabok eg held på med.

Skal vi ta og lesa Veien av McCarty no i juni? Har ikkje byrja på den enno men skaffa meg eit eksemplar.

Jeg er langt fra noen ekspert på sjangre i litteraturen. Men for meg er en dystopi nærmere knytta opp mot dagens tid og samfunn enn denne boka, som er flere tusen år i framtida på flere andre planeter. Det er vel mest det som gjør at jeg ikke synes helt den er en dystopi. Men (i motsetning til en del andre) jeg likte boka, underholdende og bra!

Jeg leste denne i fjor sommer og husker så klart ikke detaljer, men sier meg veldig enig i at denne er altfor lang. Jeg hadde store problemer med å skille mellom hvem som var hvem enkelte steder. Mange navn og mye politikk.. hvis jeg skal trekke ut det positive, så var det gjerne når det skjedde litt dramatiske ting ute i ørkenen. Jeg likte også de delen der det bare var to, tre stk som samtalte. Sånn som hovedpersonen og hans mor når de er på rømmen, og etterhvert forholdet hans med den unge kvinna. (Jeg husker ingen navn..) Skal faktisk sies at boka hang lenge i hodet, så mulig forfatteren likevel klarte å vekke en viss interesse for dette eventyret. Har likevel ikke tenkt at jeg skal lese resten av serien. I alle fall ikke foreløpig.

Var nok ikkje særleg dystopisk, syns eg. Det er nok riktig at det er ei science fiction bok.

Har no lest 620 sider og har ca 20 sider igjen.
Ja, kva kan ein sei...Syns boka var oppskrytt og slett ikkje så fantastisk som enkelte vil ha det til. Litt mykje dialogar og indre "ressonneringar" som ikkje var så interressante. Hovudpersonane var ikkje særleg sympatiske og utvikla seg lite i løpet av som historien skreid fram. Språket er eit kapittel for seg. Stivt og oppstylta og ufriviljug komisk til tider. På mange måtar ganske datert bok som jo vart skriven for 60 år sidan. Eg vil gi den to til tre i terningkast. Også ulogisk og uforståeleg nokre gongar, men ein berre ristar på hovudet og les vidare. Eg vil sei det var ei trå bok. Og altfor lang.

Som nevnt er det ganske lenge siden jeg leste denne boka, som jeg likte godt. Men for meg er den mer ren science fiction/eventyr enn en dystopi? Selv om miljøproblemer er blant temaene som blir tatt opp føler jeg ikke at det er en dystopi, og klarer ikke å koble den mot andre slike.

Enig! Jeg slet veldig med det der. Gikk nok minst 100 sider inn før jeg følte at det var mer interessant. Og ikke minst at jeg hadde lært meg navna på alle som var med..

Jeg leste denne i fjor etter å ha sett filmen, så jeg står over felleslesinga. Men følger med på hva dere får ut av dette, ut over det reine eventyret.
Jeg likte både film og bok.

No har eg fått bestilt boka (Dune på norsk) så kanskje me kan drøya det til april å lesa den?

Den leste jeg i 2021, og uten å røpe noe så må jeg si det var en følelse av gjenkjennelse med den situasjonen vi var i da. Det er god litteratur som jeg evnt kan lese på nytt.
Ang Sand/Dune: Jeg har den på engelsk i pcketverdjon og selger den for 40 kr +porto om det er slik at noen ikke får tak i den? Dere får som sagt bestemme om dere vil lese den eller hoppe over.

11% av Maren Uthaug er også ei dystopisk bok jeg har lyst å lese.

Jeg tenkte ikke over det med kapteinen så tidlig i boka. Men et stykke uti står Ben og ser på han og ser at blodårene under huden er som på et menneske (husker ikke setningen ordrett). Og da tenkte jeg; men er han ikke et menneske?! Og så på slutten av boka da Ben er kommet helt opp på rommet til kpt, så beskrives han som «dukken». Samtidig får han vann for å fukte munnen.. men kanskje er en AI så godt laga at de trenger mat og drikke? Ikke lett å si..

Jeg foreslår her for å få det i samme tråd:
- Veien av Cormac McCarthy
- Fluenes herre av William Golding
- Dødslekene av Collins

Nå har jeg lest ferdig. Forsåvidt godt skrevet og et spennende univers, men som Ajiniakra bemerker så får man aldri helt landa før man er videre til noe annet. Man forstår etterhvert at Ben må ha blitt en opprører, men det tar tid å finne ut det av seg selv. Det hoppa rett fra at det begynte å bli uroligheter og protester, til at Ben og de andre på dekk-nivå 104 hadde vært arbeidere der nede lenge. Vi får vel aldri helt vite hva Ben har gjort som fortjener å sendes ned dit? I alle fall oppdaga ikke jeg det.
Min mening er at denne historien hadde fortjent minst et par hundre sider til. Forfatteren vil ha med så mye, så mange år, på så få sider, at man føler at det hoppes over viktige deler av historien. Og hva med de andre personene i boka? Nei, her mangler det mye. Jeg antar at den voksne personen han ser i sofaen i leiligheten er Mia. Og jeg antar at han så datteren sin og ikke bare klær, i senga i leiligheten. Eller var Marianne den voksne personen der?
Jeg tror at jeg-personen som dukket opp innimellom er Mr W. Han skriver mye og har tilgang på skrivesaker. Han var jo en del sammen med Marianne, så hvorfor visste ikke han mer. Og hvorfor blir Ben fornærma for at Mr W ikke fortalte hvem han virkelig var før de kom opp i skipet? Han forsto jo sikkert at dette var en Marianne var en del sammen med? Veldig mange løse tråder i denne boka.

Bare jeg som tenkte at kapteinen ikke var menneske?

Hvis jeg skal gjette hva forfatteren ønsker å formidle, så er det at mennesker klarer å ødelegge for seg selv uansett hvor de er. Og at naturen vokser mest på egne premisser. Men vet ikke om jeg tolker riktig..
Min konklusjon: Historien i seg selv hadde potensial, men burde fått enda større plass (flere sider og/eller serie/trilogi). Og spørsmålene er for mange til at det oppleves som en bra avslutning.