Bokelskere.no

Nå er jeg ferdig med boka. Har fulgt lesingen av denne boka på Nrk, på lydbok der. Jeg har også lest boka tidligere, i 1984. Det å høre boka, pluss lytte til ukentlige podcaster på Nrk sin Leseklubb, har vært en veldig bra måte å få med seg historien i 1984. Det er en kompleks og brutal bok som krever sin leser.

Takk for at du følger opp.
Jeg postet et svar på fredag, men siden jeg ikke hadde lest nevneverdig og egentlig ikke hadde så mye å formidle, tok jeg det vekk. Nå har jeg brukt helgen godt og har hørt ferdig kapittel 7.
I likhet med deg, er det mye som er borte fra hukommelsen min.
Jeg liker boken veldig godt, bedre enn sist, nå som jeg leser mer oppmerksomt er det flere detaljer jeg gledes over.
Synes også det er fornøyelig å lytte til Podcasten, de snakker så befriende lett og ærlig om sine opplevelser av boka.
Jeg merket meg flere ting, men hang meg spesielt opp i noe som omtales på begynnelsen av kapittel 7:
Wilson snakker om levemåten til proletarene. Der sier han blant annet at de bruker tiden sin på film, fotball, øl og framfor alt SPILL!
Han kunne ikke hatt mer rett i forhold til dagens befolkning, men hvilke spill tror du/dere at han hadde i bakhodet da han skrev dette i 1949?

Det går unna med lesingen - eller lyttingen til lydbok :) Nå er jeg ferdig med kapittel 1, del 2, og har hørt på alle podcastene som er lagt ut så langt. Hvor langt har du kommet?

Jeg tror jeg er mer bevisst i lesingen denne gangen. En av grunnene til det er nok at vi i 2024 har flere likheter med boka 1984 enn det vi hadde i 1984.

Jeg har papirutgaven min ved siden av lyttingen, og må ofte innom den for å lese litt, understreke noe eller skrive noe. Ja, jeg skjønner hva du mener i forhold til å lese boka veldig sakte på papir. Det er så komplekst at man må bruke tid på boka. Jeg synes jeg får mye igjen for å lytte denne gangen, oppleseren "treffer" meg, og lyttingen flyter da godt. Podcastene utfyller boka veldig, og det er utrolig interessant å følge med på hvilke tilnærminger til boka de har der.

Ser at Laila koser seg, er inspirert og straks suser inn i kapittel 4, så jeg blir nok liggende litt etter, men det går fint :)
Syns det er flott og bare se hva som skjer. Folk her inne pleier være flink til å si hvor langt de har kommet i boken og henvise til hva de kommenterer, så det blir nok lett å henge med, og sånn sett også litt strukturert.
Det kjekkeste er uansett at flere folk kommer med innspill, det er jo mange som har lest boken.
Det har jeg også, men det er så lenge siden at detaljene fra kapittel 1 nå er oppført i glemmeboken.
Gleder meg til å lese den igjen, for både jeg, samfunnet og verden har endret seg siden sist.
Jeg regner derfor med at mine følelser og tanker om innholdet også blir annerledes denne gangen.

Litt ymse her og, om slikt blir lest. Men i dette tilfellet leste jeg faktisk etterordet først, deretter appendikset og så boken.

Det er Anine Kierulf som fører etterordet og jeg syns alltid det er interessant å høre hennes perspektiv på ting, hvilke kontekst hun setter ting i, og eksempler fra virkeligheten som er faretruende nært fiksjonen; som at Stortinget i 2011 vedtok å implementere EUs datalagringsdirektiv mer eller mindre ukritisk og først i 2014 skrinla implementering, fordi EU-domstolen kom frem til at det var et for alvorlig inngripen menneskets rett til privatliv og dermed rettslig ugyldig.

Nå har jeg hørt på kapittel 1-3 på lydbok på Nrk, og hørt på de to første podcastene/samtalene om boka.

Det var forfriskende å høre om hva de tre leserne har lagt merke til, og hva de snakker om fra disse tre kapitlene. Selv så har jeg måtte plukke fram boka også, og understreke og notere der underveis. Nå er det mange år siden jeg leste denne boka første gang, og mange av detaljene har forsvunnet etter det. Leseklubben gjør at jeg allerede nå har hørt og lest mye mer nøye enn tidligere.

Kapittel 1 er spesielt spekket med detaljer fra denne nye verden, detaljer som man må bruke tid på for å få med seg. Den ene personen i Leseklubben hadde brukt 4 timer på første kapittel, og notert titalls med sider.

Jøss, så tilfeldig. Har bokstavelig talt akkurat lest den ferdig, appendiks og etterord inkludert. Men var ikke klar over denne Leseklubben. Blir neppe å følge den, men hvis det blir noe dialog eller diskusjon her på bokelskere og jeg har noe fornuftig å komme med, så kan det være jeg slenger inn en kommentar eller respons.

Så kjekt. Jeg har lyst til å være med, om det ikke er for sent?

Takk Ajiniakra for interessant info & link. Har boken, men når slik mulighet kommer min vei så er jeg med. Da får jeg tar strikketøyet fram fordi jeg må gjøre noe for at konsentrasjonen er/forblir tilstede. Starter Leseklubben neste uke?

Så bra at du skriver om dette, Ajiniakra! Ja, det er et flott tilbud Nrk nå har med Leseklubben, med gratis lydbok tilgjengelig for de som vil være med å lese. Vi har jo lest boka før i Dystopisk lesesirkel, og selv har jeg lest boka i (ja, du gjettet det) 1984. Nå har jeg hørt på de tre første kapitlene som ligger ute, og skal prøve å følge med på Leseklubben sin progresjon. Temaene er absolutt like aktuelle i dag, her er det mye å undre seg over!

Det tenkte jeg ikke så mye på, men det du sier om klasse var jo noe som kom tydelig frem etterhvert. Men så er spørsmålet; Hadde de lært om dette fra før, eller ligger det i oss mennesker at vi trenger å ha et visst hierarki rundt oss/plassere oss ift hverandre, for å kunne lage et samfunn.

Jeg tenkte ikke så mye på de voksne. Bare bet meg merke i at mange savnet mamma. Og da tenker jeg at savnet går på klemmer,kos og omsorg.

Den voksne som finner dem ser dem som barn som har lekt og herja litt, virker det som. Han vet enda ikke hva som er skjedd på øya, virker som han tenker at de bare har lekt og evnt savnet hjemmet sitt.

Ja, i denne boka er det mennesket i seg selv som viser seg. Og det at han har valgt å skrive om barn er kanskje fordi de ikke er påvirka av utdanning og politikk og annet som voksne er? Det er ubesudlede mennesker hvor naturen tar over, på en måte!

Jeg holder på å lese, den er fryktelig mørk, de har kommet seg over et fjell, men ser bare for seg kulde, mørke og ingen ting å spise. Dette kan jeg ikke lese på senga, tenkte jeg, det var sist mandag. Jeg har en uke ferie igjen og skal lese den på formiddagen denne uka. Det er noe helt annet enn det jeg vanligvis leser. Hva gjør du når det bare er dere igjen, og alt liv er borte. Det er ikke små spørsmål.

Jeg leste denne for ikke så lenge siden, og ser fram til at vi skal snakke om den 🙂

Gru-gleder meg til denne! Husker jeg så deler av filmatisering i svart/hvitt da jeg var liten/ung. Var en scene der jeg syntes var veldig ubehagelig. Spent på hvordan det oppleves i tekst og hvordan det oppleves når jeg nå er en god del eldre..

Veldig interessant hvordan man opplever historier så forskjellig. Enig i at det er dystert og mørkt, men jeg synes nok likevel det er en ganske stille historie. Det som nevnes av kannibalisme føltes veldig kortvarig ut for min del.

Avbrøyt boka etter ca 90-100 sider. Blei for dyster og grotesk for meg, med kannibalisme og lovlause gjengar. Men eg likte godt skrivestilen til McCarthy, han er/var dyktig. Og eg synest dei to hovudpersonane blir skildra fint.

Men no lurar eg på om eg skal ta ein pause frå dystopilesninga for ein periode. Vil lesa meir non-fiction. Held på med ei "dystopisk" bok frå virkeligheten om Putin-Russland...!

HAR LEST FERDIG:
Her er min kommentar om boka som jeg la ut på min bookstagram. Heter @jordmorhanneleser der, om noen vil følge.

Verden, slik vi kjenner den, har falt sammen. Alt dyreliv er borte, det samme med vekster og planter. Bare havet og noe skog står igjen. Boka følger far og sønn mens de vandrer i det som synes som en evig forflytning, mens de prøver å finne noe å spise så de kan overleve enda noen dager. Det finnes andre overlevende, men man kan ikke stole på noen. Forfatteren beskriver godt den dystre vandringen gjennom dødt landskap og tomme byer. Boka handler stort sett om det nære forholdet mellom far og sønn. De kommuniserer enkelt, både ift innholdet i det de sier og ift antall ord de sier til hverandre. De er sultne og redde og de fryser og er sjuke. Ingen tv eller nett eller annet de kan snakke om. Det føles veldig passende og naturlig at forfatteren har laget så enkle samtaler mellom dem, for hva ellers skulle de snakke om?

Jeg er ca halvveis i boka. Skal ikke gå inn på handling siden kanskje ikke alle er like godt i gang, jeg har bare lyst å si noe om kommunikasjonen mellom far og sønn. Den er veldig begrenset sånn ift ord. De bruker få ord, mye bare enstavelse, da de snakker med hverandre. Samtalene er også korte. Jeg tenker litt sånn at kanskje er det fordi det ikke er noe å si. Verden er i oppløsning, det er ingen form for tv/nett/lesing som gjør at man har noe å snakke om. Man vil bare overleve. Og da blir samtalene preget av at det kun er sult, frykt og at man er sliten, som det snakkes om. Noen av dere andre tenkt på kommunikasjonen dem i mellom?