Litterære feinschmeckere får ha meg unnskyldt: Stendhals Rødt og svart ble ingen epokegjørende leseopplevelse for meg. Interessant, naturligvis, siden forfatteren visstnok var en pioner i den europeiske romankunsten, men ellers dørgende kjedelig. En forviklingshistorie om den unge Julien Sorel, som vokser opp i en familie av analfabeter, men selv er så enestående lese- og skrivefør at han blir huslærer hos borgermesteren og forfører borgermesterinnen. Han blir siden sendt på presteseminar og avanserer deretter til sekretær for en fornem adelsmann - og blir forført av adelsfrøkenen. Etter intriger og sammensvergelser blir han innhentet av fortida og reagerer såpass uklokt at han ender sine dager et hode kortere.

Dette tror jeg ikke på. Trass i at forståsegpåere mener romanen gir et godt tidsbilde av Frankrike omkring 1830, blir persongalleriet for meg bare tegneseriefigurer. Julien sukker over at de militæres storhetstid er over, jesuittene infiltrerer og intrigerer, dueller utkjempes (og duellantene blir bestevenner etterpå), og høygravide adelsdamer stresser omkring for å påvirke advokater, dommere og juryer. Har man ei ledig stund på dagen, skriver man åtte siders brev fulle av høytflygende floskler, og markiens sekretær drar på reise med lommene fulle av pistoler.

En del av scenene er komiske (utilsiktet?) - blant annet får vi flere detaljerte beskrivelser av hvordan man ved hjelp av en stige kan skaffe seg nattlig tilgang til sin hemmelige elskerinne.

Stendhal skal sjøl ha sagt at han skrev for "et lykkelig mindretall". Jeg er nok ikke blant dem.

Rødt og sort (1830) - en glemt klassiker?

Introduksjon
Rødt og sort ble utgitt under pseudonymet Stendahl i 1830. Den er skrevet av forfatteren Marie-Henrie Beyle. Romanen handler om den unge og svært begavede Julien Sorels vei oppover i samfunnet.

Handlingen
Julien er sønn av en tømmermann og kommer fra enkle kår på den franske landsbygden. I motsetning til sin far og to brødre er Julien svært interessert i historie og litteratur. Dette faller ikke særlig i smak hos faren, noe som blant annet illustreres av scenen hvor vi blir presentert for Julien for første gang. Faren leter etter Julien som har gjømt seg unna arbeidet:

«Så fikk han [faren] øye på ham – han satt overskrevs på en bjelke opp
under taket og leste i stedet for å passe sagverket. Et syn som ikke
kunne vært mer vederstyggelig for gamle Sorel. Han kunne kanskje
tilgitt gutten at han var så spinkel av vekst, så lite skikket til
tungt arbeide og så forskjellig fra brødrene. Men denne lesingen var
det verste, den hadde han ingen tålmodighet med»

Julien hører ikke at faren roper på ham og faren bruker en stokk for å dytte Julien ned fra bjelken. Julien faller ned og slår seg:

«Julien var fortumlet efter slaget, men trakk seg bort til plassen sin
ved siden av sagbladet. Han blødde og hadde tårer i øynene, mindre på
grunn av smertene enn fordi han hadde mistet den boken han var mest
glad i.»

Boken falt i elven.

Juliens usedvanlige åndelige evner (han har blant annet lært seg hele det gamle testamentet utenat på latin) gjør at han får stilling som huslærer hos landsbyens rikeste og mektigste person, borgermester Monsieur de Rênal. Der utvikler han et forhold til M. de Rênals unge kone. Da skandale truer stikker han av og begynner på presteseminaret i Besançon til tross for han ikke er særlig religiøs. Ved seminaret råder sneversynthet og det er lite rom for refleksjon og kritisk tenkning. Julien kommer imidlertid i kontakt med mektige personer innen kirke og adel. Han får stilling som sekretær hos en samfunnstopp i Paris og utvikler et forhold til dennes datter. Målet er tilsynelatende nådd.

Mine tanker om boken
Det er ikke vanskelig å se hvorfor Rødt og sort har en obligatorisk plass i verdenslitteraturen. Den er først og fremst en samfunnskritisk roman. For en begavet mann fra nedre samfunnslag var det kun to veier å komme seg oppover i samfunnet; den ene var å bli prest og den andre var å gjøre karriere i militæret. Julien har ikke noe annet «valg» enn å velge veien som hykler. Historien om Juliens vei oppover har en viss parallell til Alexander Kiellands roman Jacob (1891), selv om Julien er langt mer sympatisk enn Tørres Snørtevold.

Rødt og sort er overraskende «moderne» til å være fra 1830. Den franske forfatteren André Gide har påpekt at den var forut for sin tid. Stendahl klarer nemlig å få frem et rimelig godt bilde av det uforutsigbare ved menneskepsyken, noe som ikke var like vanlig i samtidens romankunst. Det overraskende er hvordan Julien handler mot slutten av boken.

Boken er velskrevet, vittig og har et rikt språk. Et eksempel er fra en scene hvor Julien frykter medstudentenes reaksjon på et oppdrag han skal utføre for Pater Chas:

«Aha! De er redd for våre små lurendreiere borte på skolen? Det er
pent av Dem å sende dem en kjærlig tanke, men er veien mindre skjønn
fordi der er torner på hekken langs grøftene? Vandringsmannen vandrer
videre med freidig mot og lar tornene sitte og mugne på kvist.»

Jeg likte boken svært godt!

Fra www.bokklubben.no:

"Noen bøker er bedre enn andre

På initiativ fra De norske Bokklubbene deltok 100 verdenskjente forfattere fra 54 land i en avstemning der alle fikk stemme på ti skjønnlitterære verk. De 100 bøkene som totalt fikk flest stemmer, utgjør Verdensbiblioteket."

Her var det noen verker jeg har lest, en del verker jeg kjenner til, og en del jeg ikke kjente til fra før, og gjennomgangen av disse bøkene gjorde meg mer nysgjerrig på litteratur fra flere steder i verden og lyst til å utvide horisonten enda mer. Livet er for kort... ;-)

Jeg bare elsker loppemarkeder. Spesielt når jeg kan komme en time før stengetid på en søndag og bare fråtse i bøker til en slikk og ingenting, det vil si 6 kroner pr. bok. Kvaliteten på bøkene overrasker meg hver gang, veldig mange av de ser ikke ut til å være leste. Så får jeg bare håpe at jeg får lest de etter hvert. Nesten halvparten av de har jeg hatt på ønskelisten min.
Så lørdag og søndag har jeg vært inne i det vi kansje kan kalle en salig "bokrus." Deilig.

Verdensbiblioteket

Jeg er imponert over dette initiativet fra De norske Bokklubbene. Verdenslitteraturens skattkiste må stadig vernes. Ikke bare yngre mennesker, men også de eldre, trenger en påminnelse om hvor vidunderlig, variert, rik og omfattende litteraturen er.
Doris Lessing

Bare å starte i den ene enden, skal bli de 100 beste

Gjennomgang av etterlikningens utvikling, hvor hver periode/forfatter, ved sitt geni, utvikler en metode som gir arvtakere, eller er et viktig sidesprang i slektskapet, eller står som kontrast til hvordan den nye kunst brillierte i det gitte anseende. Litteraturen som bidrag til forståelse og framgang. Fremveksten av den europeiske form for realisme, en seriøs fremstilling av samtiden(es) virkelighet på bakgrunn av en konstant foranderlig historisk bevegelse.

Boka ender med genier som Proust og Virgnia Woolf. Deres stilopphav kan man spore tilbake igjen til antikken, hvor de første påviselige frø ble sådd - om det så var i Det gamle testamentet, eller annensteds. Deres bidrag er like mye geniets, da det er nyskapende i sin etterlikningsmetode, og hva det ser å etterlikne.

Dette er også et svar til spørsmålet som sirkulerte for noen måneder siden: hvorfor og hva er kvalitetslitteratur, og hvorfor velger noen å lese klassikere foran andre andre, mer moderne bøker? Slike diskusjoner som sirkuerte rundt definisjon av mote og kommersialisme (to vidt forskjellige begrep). Selv om de mer subtile poeng gjerne krever en viter for å poengtere - noe jeg ikke er og ikke forsøker på - ligger det kanskje i leserens bevissthet der som en kjent ukjent, at det er noe "i visse klassiske", som man ikke får mettet i bøker som har andre intensjoner enn å først være Sann (, så appell).

Derfor er mitt svar: visse klassiske bøker, ofte de som følger i tradisjoner, er store i stil og har en viss intensjon, og svarer intensjonen godt. Moderne bøker har en annen intensjon, og kan svare disse intensjoner godt; de svarer til det moderne leser søker. En kommersialistisk bok etterlikner markedets topper, og bruker slibrige triks, lages etter mønster som først og fremst ønsker å selge: den kan gjøre dette bedre eller dårligere, og er etter mitt skjønn den moderne lav litteratur. En populær bok følger en populær stil, og kan svare stilen bedre eller dårligere. Det finnes alltid moderne stiler. Om femten år(?), har vi kanskje klassikere blant disse stiler også. Forfatteren som "gikk for langt og mettet ut stilen", han nyskapende, og hun enestående dyktige.

Mitt poeng med pop og kommersialisme har ingenting med Auerbach å gjøre. Det beror kun på min gjetting. Så vik ikke Auerbach om du er uenig med meg, noe en del sikkert er. Jeg regner med jeg både kommer til kort og går for langt.

Til sides med det. Her er listen av de høyst betydelige verk i samfunnets, menneskesjelens, minnets, fortellerens, individenes (etc) etterlikningskunstens fremvekst. Utviklingen av en realisme som utgjør én kvalitetslitteratur. Auerbachs Mimesis hører også til listen, på et innfløkt og komplisert vis (som egentlig bunner ut i min søkte viljekraft).

Inspirert av en morsom tråd på Facebook-gruppen "Hva leser du akkurat nå?" samler jeg her noen utvalgte titler som har farger i seg, og som jeg enten har lest og synes er bra, eller ønsker å lese. Det holder altså ikke å bare være en farget tittel ^^