Så satt de da videre de to kvinner i det halvørke rum, der stillheten forstørredes ved rokkehjulets snurr. Og ofte forekom det jomfru Rikka, der hun selv satt med hendene i sitt skjød, at den annen trådte ennu en rokk, og tråden hun der spant, spant hun av gull, blod, ondskap og fine trevler av kjøtt. Og rokken var jomfru Rikka.

For kvinnene på Gan de utdør ikke lett, - hadde prokuratoren skrevet. - Det er min mening, at først opphører deres saga, når de farer langt fra gården, og blodet blandes med andre slekters blod. [...] Ofte må jeg spørre meg selv, hvorfor det er slik en forbannelse i det, som er gammelt. Og svaret lyder: Jo, fordi det gamle er stivnet, fordi det gamle er festnet. Det unge kan formes, det gamle aldri. Men det gamle kan vel fødes påny? Kanskje noe, men slett ikke de gamle gårder, slett ikke de gamle slekter.

"Hvad tenkte De så, prokurator, før jeg kom?" begynte Rikka Torsen.
"Om De, jomfru Rikka, mon skulde være en syndens dronning," svarte han langsomt; fordi han rett for hennes øines og ansikts innflydelse ikke kunne snakke anderledes enn nettop som han gjorde.
"Syndens trellkvinne er jeg, prokurator - ..."

Sorte lå Gan gårds hus med sitt søvnige ekko, og trerøttene skalv nede i haven.
Sol kom gnistrende ved sommertid, klar og sterk som bare sommersol kan gnistre. Maktet ikke gnistre i noe på Gan: Ikke i en taksten på mønet. Ikke i en enslig rute. - Det torde da tjene som en lignelse dette, hvordan Gan gård ved sjøen nu ikke lenger hørte dagen til, - slik den lukket seg sammen, tett og tverr, og sov i sin falne storhet.
Men når mørket kom sivende opp av vannet og ut av skogen - når månen kom glidende ildrød over sjøen - når skyggene leiret seg sorte og dype - da var det at Gan gårds hus våknet og vokste. Og det ble en mummel av historier og minner, en sus og en hvisk som av mennesker der hadde levet.
Og sagn som gnistret i mørket.

Hålå - jeg bryr meg hverken om Gud eller Fan
- for jeg er Rikka Torsen på Ga-a-an.