Omtale fra forlaget
Når Viktor Kunzelmann dør foran staffeliet sitt 83 år gammel, rulles en utrolig historie opp for hans sønn Joakim. Faren viser seg å ha levd et ufattelig dobbeltliv. Alt i hans liv har vært en løgn. Joakim Kunzelmann på sin side lever et annet slags dobbeltliv, i en hektisk virvel av penger og sex og på god vei til å knekkes av selvforakt. Han har mislyktes med både karrieren og ekteskapet, og den fornedrende ferden fører ham fra luksusrestauranter og dokusåperedaksjoner til pornofilmmiljøer og svarte forretningsavtaler. Alt mens han forsøker å forstå hvem faren virkelig var.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2010
Format Heftet
ISBN13 9788210051005
EAN 9788210051005
Serie Tiden pocket
Omtalt tid 1900-tallet 2000-tallet
Språk Bokmål
Sider 542
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Joakim Kunzelmann får sjokk da faren hans Viktor dør foran staffeliet, for det han finner i leiligheten stemmer jo ikke overens med den faren var. Lag på lag avdekkes Viktor Kunzelmanns utrolige dobbeltliv, samtidig som vi blir kjent med den skakkjørte sønnen Joakim.
Interessant historie, men litt omstendelig til tider. Her kunne forfatteren kuttet ned noen sider uten at det hadde gått nevneverdig ut over essensen og fortellingen i seg selv.
Jeg liker Carl Johan Vallgren, svensk forfatter født 1964, og jeg elsket Den vidunderlige kjærlighetens histore, en roman han fikk Augustprisen for. Den vidunderlige kjærlighetens historie er en av utallige bøker jeg leste før jeg begynte å blogge, og jeg skulle ønske jeg hadde skrevet om boka da jeg leste den, for den gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg. Og når jeg ikke skriver om boka sånn ca nøyaktig når jeg leste/hørte den, ja da glemmer jeg mye.
Men nå har jeg hørt Kunzelmann & Kunzelmann på lydbok, og det var strålende! Strålende fortelling og strålende lest av Kai Remlov.
Joakim Kunzelmann er en ganske patetisk fyr. Han bruker penger han ikke har på damer og dop og alkohol og regner med at alt ordner seg på en eller annen måte. Og så dør faren, den velrenomerte kunstsamleren og malerikonservatoren Viktor Kunzelmann, og dermed tror Joakim at alle hans økonomiske problemer er historie. Men så viser det seg at Viktor har ødelagt alle kunstverkene sine, og så rulles det opp en fantastisk og spennende historie som starter i Berlin før 2. verdenskrig. Parallelt med Viktors historie følger vi Joakim som roter seg bort i mye rart, blant annet pornofilminnspilling.
For den som elsker gode historier vil denne boka være et funn! Dessuten - elsker du malekunst vil du mest sannsynlig sitte igjen med et smil som det kan ta ukevis å få bort. Sjekk dette:
”Jeg malte det på gammel tre” sa Viktor. ”Grundert med pipeleire og kasein. Eggeplomme blandet med saft av fikenskudd som bindemiddel. Som glansfarger lim og lut, mettet med voks. Mørkegrønn første grundering, og hele bildet er dekket med en karnasjon av blyhvitt og oker. Siden skyggene er dypest mot ytterkantene får grunderingen en gjennomskinnelig virkning, og bildet gir et tredimensjonalt inntrykk. Øyenbryn, pupiller, ansiktsrynker er lagt opp med caput mortuum i det øverste laget. Klesdrakten er malt før hudpartiet, for dybdens skyld. Jeg er spesielt fornøyd med cera collaen. Hjørnelæret er ekte sekstenkundretalls, akkurat som spikerne. Problemet med akkurat dette bildet er at det ikke kan selges som en Ehrenstrhal”.
Boken veksler mellom to fortellinger. Den ene om Kunzelmann den eldre sin karriere som forfalsker av malerier. Den andre om Kunzelmann den yngres forsøk på å få orden på livet. Fortellingen om kunstforfalskning og homofili før og etter krigen er interessant, innsiktsfull og godt fortalt. Fortellingen om sønnen får jeg imidlertid ikke taket på. Den virker mest som et forsøk på forviklingskomedie. Oppsummert har jeg kommet frem til at kanskje begge Kunzelmennene lever på en løgn både ovenfor andre og seg selv.
Jeg likte egentlig denne boken veldig godt; veldig artig språk og god oversettelse til norsk. Historien om Kunzelmann senior var veldig fengende, og det er fascinerende hvor god kunnskap forfatteren har om kunst generelt og maleriet spesielt. Historien om Kunzelmann junior trekker imidlertid ned, det ble for tullete og banalt rett og slett.
Av og til nå eg har ete for mykje sit eg der og veit ikkje heitl kva eg skal gjere. Maten var god, men eg har ete so mykje at eg ikkje klarar å tenkje kor god den var eller kva som gjorde den god.
Litt slik er det med denne boka og. Eg las, og las og las, og då boka var slutt (det var tomt) visste eg ikkje heilt kva eg skulle tenkje.
Boka hoppar fram og tilbake mellom sonen Joakim sin streben etter å få orden på sitt liv (som han vel eigentleg ikkje vil få orden på før til slutt ) og forteljinga om far Victor sitt heller usansynlege liv.
Og eigentleg so er heile boka heller usannsynleg. Joakim rotar seg borti det eine meir usannsynlege enn det andre, mens Victor sitt liv tek nye vendingar som er fantastiske og utrulege. Vanskeleg å tru på eigentleg.
Men trur eg på det? Å, jada. Boke er so velskreven at det er ein draum. Joakim er ein dritt, men ein sympatisk tosk av ein dritt. Og eg trur til og med på at det går å vere like runke og sexavhengig som han, at det går å overleve med den livstilen og det inntekstgrunnlaget og at han er like ureflektert på det eine planet som han er reflektert på det andre. Victor er jo eigentleg berre søt og snill, og gjer alt riktig slik at det umogelege vert mogeleg, og det usannsynlege er fullt sannsynleg for det er jo han.
Og det er eigentleg eit av dei mest tiltrekkande sidene ved boka, nemleg at vi fartar mellom to vidt forskjellige verden - og det går. Forfattaren har klart å gjere dei to personane so forskjellige gjennom skrivestil og formuleringer at du skjønar med ein gong at dette er to personar.
Denne dualiteten gjer det heile og veldig interessant - vi fyljer Joakim på ei reise der han avslører far sin for den han eigentleg var, samstundes som vi fyljer Joakim på si reise for å finne kven han eigentleg er og var.
Det er ein driv i forteljinga frå fyrste side som fangar, og den held fram ut (nesten) heile boka. Til og med pinlege pornofilmscener og møter med kjedelege relityrprodusentar får eit driv over seg, mykje takka vere den underliggande samfunnskritikken som er komen med. Denne gjer og at eg som lesar sit og humrar av absurde situasjonar eller tankerekker.
Og ette skulle ein kasnkje ikkje tru, særleg med tanke på alle dei kunstneriske digresjonane osm fins i boka. Vi får ein sterk innføring i kunst og kunstforfalsking gjennom århundra. Og det skulle ein kasnkje tru var kjedeleg, men det vert formidla på ein måte som gjer det interessant, og ikkje misnt gir det ein ekstra driv til forteljinga å kjenne til kunsten og forfalske. Det som sler meg er at det heile kan jo vere oppspinn og falskneriar....
Det einaste eg har å utsette på boka er slutten. Den kjem litt for kjapt. Plutseleg har alt ordna seg og alle trådar er nøsta opp utan å eigentleg blitt gjort heilt greie for. Til dømes skulle eg gjerne sett at historia til mor til Joakim hadde fått litt meir plass, og særleg kvifor Joakim og systra ikkje har brydd seg meir om å finne ut kven ho var.
Denne boka skal absolutt i mi bokhylle, og du skal ikkje sjå vekk i frå at den vert lest igjen. Og igjen.
De intellektuelle var naive slik bare mennesker med illusjonene i behold kan være.
Barn, tenkte han, mens han betraktet kisten, flytter fra sine foreldre i den tro at det er en statisk verden de legger bak seg. En slags koagulert tid der foreldrene lever videre, fanget i et hendelsesløst nå. Og når man kommer hjem til jul, blir man lurt av at adventslysestaken er den samme, av tingenes bestandighet, møblenes urokkelige posisjoner, gutterommets utstillingsgjenstander fra en forgangen epoke, de kjente luktene, de gjentatte vitsene, en gammel språkordens etymologi, og trekker den slutning at det ikke har hendt noen ting i foreldrenes liv siden sist man var der. Men i virkeligheten kunne alt mulig ha rukket å hende.
Et kort øyeblikk forstod Joakim den fulle betydningen av ordet svindel, som opprinnelig stammer fra det tyske ordet svimmelhet: bløffen, som når den gikk opp for et menneske, fikk det til å miste fotfestet og bli og bli rammet av eksistensiell forvirring. Svimmelheten når selve livsgrunnlaget begynte å revne.
Den forfalskede kunsten, tenkte han, hadde heller ingen verdi i seg selv; kunsten... fikk sin verdi først gjennom menneskenes evne til å tro.
Et bilde var ikke annet en skygger og lys, små fargeskiftninger og geometriske mønstre, og bare i menneskets bevissthet oppsto det en forening av dem. Når det så en gjenstand, så det i virkeligheten en forenkling av en meget komplisert geometri.
200 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket