Har nett lese ferdig Per Petterson si siste bok - "Jeg nekter". Eg las boka straks etter at eg var ferdig med Bror Hagemann sin roman "De fordømte", som på sett og vis er i same sjanger, og det vart difor til at eg automatisk samanlikna dei to bøkene. Det var sjølvsagt ikkje rett å gjera det, men det var no slik eg likevel gjorde det. Der Bror Hagemann si bok er konsist og stramt regissert, kan "Jeg nekter" til tider verka litt vel ordrik og omstendeleg. Dessutan vil ein alltid halda Per Petterson sine bøker opp mot "Ut og stjele hester" - og det er sjølvsagt heller ikkje rett.

Når alt dette er sagt, så er dette etter mi meining ei bra bok. Veldig bra. Sjølv om det var saker og ting der eg ikkje vart heilt klok på. "Jeg nekter" handlar om dei to kompisane Jim og Tommy, som veks opp på den vesle staden Mørk på 60-talet, ein gudsforlatt bygd utanfor Lillestrøm ein plass. Me følgjer dei i eit døgn i 2006, frå ein tidleg morgon til morgonen etter, kvar for seg - bortsett frå eit kort møte i byrjinga av boka. I ei rekkje tilbakeblikk, skrivne i både første og tredje person - og på same vis med andre personar i forteljinga - får me etter kvart rulla opp ein vond barndom og ungdom først og fremst for Tommy, som endar opp som eit kasus for barnevernet til slutt, med ein brutal far og ei mor som har stukke sin veg, men heller ikkje Jim har det så lett. Tommy har alle odds mot seg - likevel er det han som har gjort karriere som vaksen, medan Jim strir med seg sjølv og til slutt bestemmer seg for å gjera slutt på alt saman.

Måten denne historia blir fortald på, med ei rekkje stemmer i eg-form, og stundom i tredjeperson, stundom som tilbakeblikk og stundom i notid, verka litt forvirrande i byrjinga, men etter kvart såg eg at det knapt kunne gjerast på nokon annan måte. Ein fantastisk flott måte å komponera ei bok på! Det må ha kosta Per Petterson ganske mykje tenkearbeid.

Eg likar stemninga og miljøet i Per Petterson sine bøker. Det er ein stillferdig kvardag som blir skildra, jamne kvardagsmenneske, men like fullt ligg dramatikken bakom heile tida. Boka er ganske omfangsrik, det er sikkert ein masse episodar og avsnitt som kunne vore kutta heilt ut og gjort komposisjonen strammare. Men også dette må ha vore eit medvite val frå forlaget og forfattaren si side.

Delar av forteljinga er så stillferdig at eg kanskje ikkje fekk med meg alt. Kva skjedde med dei to gutane på vatnet, då dei trudde at isen ville bresta? Var det då Jim fekk ein brest i forholdet til Tommy? Kvifor prøvde Jim å ta livet av seg - og kvifor avviser han Tommy etterpå? Kva er det han forlanger for at venskapet skal bli bra igjen?

Boka endar dessutan med eit spørsmål. Når Jim fram til brua og hengjer seg, eller møter han Tommy og alt blir bra mellom dei? Kanskje det er berre eg som tolkar det slik - men for meg, i det minste, var det ein fin slutt på boka.

Kort sagt - god bok for både gamle og nye Petterson-fans!

Dette er den beste boka Per Petterson har skrevet til dags dato. Han kommer langt inn i sjelen på hver av personene i boka, som hver for seg er så troverdige i hver sin skjebne. Gleder meg til å høre hva andre lesere synes.

En av høstens beste bøker!

I årenes løp (fra 1987) har Per Petterson (f. 1952) utgitt ni bøker, herunder en novellesamling og en essaysamling. Selv har jeg så langt bare rukket å lese fem av Pettersons romaner, og to av dem - "I kjølvannet" og "Jeg forbanner tidens elv" - er omtalt på min blogg. Jeg hører ikke med blant dem som var helt fra meg av ovasjoner over "Ut og stjæle hester" (men har lenge tenkt at jeg kanskje burde lese den på nytt for å gi den en ny sjanse), og generelt kan jeg vel si at jeg har likt forfatterens nyere bøker bedre enn de tidligere bøkene hans.

Etter å ha lest den ene fantastiske kritikken etter den andre av "Jeg nekter", som imidlertid også inneholder en og annen kritisk røst), har jeg vært veldig spent på denne boka. Og jeg kan allerede nå røpe at jeg likte den svært godt og rangerer den som den beste av Pettersons bøker så langt (med den begrensning som ligger i at jeg ikke har lest alle hans bøker enda). Ja, jeg vil endog karakterisere den som en av høstens beste bokutgivelser!

I "Jeg nekter" slipper flere fortellerstemmer til. Først og fremst møter vi Jim og Tommy - senere også Tommys søster Siri og fru Berggren (Tommy og Siris mor). Både Jim, Tommy og Siri veksler om å være bokas jeg-personer, mens historiene senere i boka også fortelles i tredjeperson entall. Vi treffer dem i ulike faser av livene deres - i nåtid (2006) og helt tilbake i 1962. Kapitlene er tydelig merket med tidspunkt og hvilken persons historie vi får høre, slik at man aldri er i tvil om hvor man er i historien. Dette er viktig, fordi man ellers kunne ha blitt noe forvirret pga. vekslingen i tid og perspektiv.

Jim og Tommy var en gang bestekompiser, og under oppveksten var det ingen av dem som ville trodd at deres veier skulle skilles. Men så går det med dem som med så mange andre barndomsvenner. De voksne gjør sine valg, de flytter bare for å nevne én ting, det skjer uforutsette ting, og dermed brytes tette vennskapsbånd.

I bokas åpningsscene har Jim kjørt til hengebrua som forbinder Ulvøya med fastlandet, og der stiller han seg opp for å fiske lenge før det har grydd til dag. Det er kanskje ikke mors beste barn som står der, og selv om det er en viss samhørighet mellom fiskerne som er vant til å treffe hverandre akkurat der, er det først og fremst fisket i seg selv som får dem til å oppsøke stedet. Så kommer en grå Mercedes glidende opp langs brua.

"Det var en grå Mercedes, flunkende ny, og lakken var blank som hud kan være blank noen ganger, i noen situasjoner. Så glei vinduet lydløst ned.

• Er det ikke Jim, sa han.

Jeg kjente han igjen med en gang. Det var Tommy. Han var tynn i håret, og nesten grå. Men det vannrette arret over venstre øye var fortsatt tydelig, hvitt, sølvlysende. Han hadde på seg en lilla frakk kneppa helt opp i halsen. Den så ikke billig ut. Han var den samme, og samtidig så han ut som Jon Voight i filmen Enemy of the State. Skinnhansker. Blått blikk. Bittelitt ute av fokus.

• Det er jo det, sa jeg.

• Fy faen, det må jeg si, hvor lenge er det siden. Femogtjue år. Tredve. Og jeg sa:

• Omtrent det. Litt mer.

Han smilte. - Vi gikk hver vår vei den gangen, gjorde vi ikke. Han sa det hverken på den eller den måten.

• Det er sant, sa jeg. Han smilte, han var glad for å se meg, det virka sånn.

• Og står du her og fisker på brua i den lua, og her kommer jeg i denne bilen. Den kosta ikke lite, det kan jeg godt fortelle deg. Men jeg har råd. Faen, jeg kunne kjøpt to, eller flere, om jeg ville, kontant. Er ikke det merkelig. Han smilte.

• Hva da.

• At ting kan bli sånn. Omvendt.

Omvendt, tenkte jeg. Var det sånn det var. Men han sa det ikke for å dukke meg. Det ville han aldri ha gjort, ikke hvis han var som han var da vi var unge. Han syntes bare det var merkelig." (side 16)

Og dermed er vi tilbake i fortiden - den gang Tommy, Siri og deres tvillingsøstre levde sammen med en inkompetent far som slo, og hvis mor hadde stukket av uten at noen visste hvor. Og vi får høre om barnevernet som griper inn og omplasserer ungene, slik at søskenbåndene rives bort en gang for alle. Uten vennskapet med Jim, som kom fra en bedrestilt familie, hadde Tommy antakelig aldri kommet ut av denne fasen av sitt liv med beina sånn noenlunde trygt plassert under seg. Det er en sår og traumatisk barndom vi blir vitne til. Og mens Tommy sliter med å finne et slags fotfeste, havner Jim på psykiatrisk etter et selvmordsforsøk. Rollene er snudd, og det er kanskje dette som har gjort at de har kommet så ulikt ut etter livets mange irrganger? Dvs. hvor mye er rollene egentlig snudd når det kommer til stykket? Hvem er mest fornøyd med livet sitt tross alt? Jim som kanskje ikke er rik på gods og gull, men som kan tillate seg å dra ut midt på natta og fiske, fordi han har lyst? Eller Tommy, som kan få alt han peker på, men som likevel ikke finner noen glede i noe som helst ... ?

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen boka, som er fantastisk skrevet og som pirker borti mye av det som skjer i et menneskes liv når man bærer på store og ubearbeidede traumer fra fortiden. Språket er så fininnstilt, så presist og samtidig enkelt - et fortellergrep som nok er nødvendig når man skal fortelle om dypt tragiske forhold uten risiko for at "det tipper over" i det sentimentale - og jeg kunne faktisk kjenne hovedpersonenes følelser i kroppen. For å bruke en forslitt klisjé om en bok som er kjemisk fri for klisjéer: det gjorde til tider vondt å lese denne boka. Særlig de kapitlene som omhandlet en omsorgssvikt på det groveste av dysfunksjonelle foreldre ... Her blir det terningkast fem og en halv. Når det ikke blir en seks´er er det fordi jeg på slutten savnet noe - noe som kunne ha landet historien(e) noe mer. Jeg kjente rett og slett en frustrasjon rundt ikke å få vite mer om hvordan det gikk med Tommy og Jim - og fordi forfatteren ikke har signalisert at det vil komme en oppfølger, kjentes dette som en mangel ved boka. Mens andre nok vil tenke motsatt - at det forhold at boka slutter helt åpent, nettopp er dens styrke ... kanskje fordi dette får leseren til å tenke sjæl ... Jeg forventer uansett et prisdryss på denne romanen! Og omsider har jeg kommet til den erkjennelsen mange "Ut og stjæle hester"-entusiaster har forsøkt å overbevise meg om: at Per Petterson stiller i en helt egen klasse blant de norske skjønnlitterære samtidsforfatterne i dag!

Sist gang Petterson ga ut roman ble han tildelt både Kritikerprisen, Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris. Høstens roman har så lang innbragt Bokhandlerprisen og strålende anmeldelser. Jeg føyer meg inn i rekken av begeistra lesere. Dette er et av høydepunktene fra bokhøsten 2012.

Romanen handler om barndomsvennene Jim og Tommy som møtes helt tilfeldig en natt i september 2006. De har ikke sett hverandre på 35 år. Denne natten opplever de begge å bli innhentet av fortiden. Begge møter sin far etter mange års fravær, for deretter et kort øyeblikk å møte hverandre. Vi følger Jim og Tommy den påfølgende dagen og gradvis avdekkes deres historie.

Romanen er delt opp i mange deler. Fortellerteknisk får vi høre de samme historiene fra flere synsvinkler. Gjennom dette grepet lar Petterson oss ta del i de ulike følelsene og tankene som utløses hos personene. Vi får servert fragmenter av historien som etterhvert kan settes sammen til et slags bilde. Det er godt språklig, nøkternt og underfortalt. Anbefales!

Jeg sitter igjen med et stort spørsmål, kanskje flere spørsmål, etter å akkurat blitt ferdig med boka. Jeg liker ikke slike åpne slutter.
Bortsett fra det er velskrevet, i en særegen stil, nøkternt språk. Historien drives fremover fordi jeg vil ha svar på spørsmål om gutten, om far og mor, hva skjedde, hvor er de? Dette får vi svar på etterhvert, men hva angår Jim og Tommy selv til slutt, får vi altså ikke vite..
Dette var ikke en bok som tok meg med storm. Det har heller ikke Pettersons andre bøker gjort, men jeg likte nok "Ut å stjæle hester bedre".

En kollega ba meg lage en liste over bøker jeg kunne anbefale akkurat henne og det resulterte i en liste som kanskje flere kan få glede av. Listen er en salig blanding av gammel og ny litteratur, lettlest og mindre lettlest, krim, spenning og skjønnlitteratur. Der bøkene tilhører en serie, så har jeg kun tatt med første bind.

Mål for 2013: fullføre 50 av disse bøkene.

En liste over bøker jeg ønsker å lese dette året...

Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!

huskeliste, for min egen del :)