Imot kunsten
(notatbøkene)
av Tomas Espedal (forfatter).
Gyldendal 2009 Innbundet
Kjøp boken hos
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dette er en roman om en gutt som blir forfatter. Det er en fortelling om forandring og arbeid, om bevegelse og ro, om å flytte og om å bo. Og det er en beretning om en slekt og en slekts historier, om hvordan tidligere generasjoner setter sitt avtrykk i etterkommerne.
Omtale fra forlaget
En fortelling om forandringer og arbeid, om bevegelse og ro, om å flytte og om å bo Hva er et arbeid? Er det så stor forskjell på en industriarbeider og forfatter? Eller er er den skrivende en naturlig etterfølger av den opprinnelige arbeideren, han som viet livet sitt til det mekaniske arbeidet? Forfatteren er stolt av arbeidet sitt, han har gjort det til et yrke med faste rutiner og arbeidstider. Hva skjer når disse blir forstyrret? Forfatteren bor på Askøy med to jenter som har mistet sin mor; han vil gjerne være en god mor for dem, han skulle gjerne ville skrive som en kvinne. Imot kunsten er en roman om en gutt som blir forfatter. Det er en poetisk, nærgående skildring av levd liv, og det er en beretning om en slekt og en slekts historier, om hvordan tidligere generasjoner setter sitt avtrykk i etterkommerne.
Bokdetaljer
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788205387720
EAN 9788205387720
Språk Bokmål
Sider 163
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Kritikerprisen. Voksen 2009
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
47 80 49 10 4 1Bokomtaler
Dette er ikke den enkleste boka å skulle skrive en bokomtale om. Det tok nemlig en stund før jeg selv skjønte sammenhengen mellom det jeg i begynnelsen oppfattet som temmelig løse fragmenter., hvor forfatteren springer i tid og mellom ulike personer, uten at overgangene forklares nærmere.
I boka ”Imot kunsten”, som Espedal mottok Kritikerprisen for, skriver forfatteren om seg selv og sin familie i tre generasjoner. Han vokste selv opp i Bergen. Etter å ha mistet kona, flyttet han og datteren ut til Askøy. I sin iver etter å slukke alle savn hos datteren, forsøkte han både å være far og mor for henne. Gjennom hans allestedsnærværelse i ett og alt, fikk datteren til slutt nok. Hun hadde intet behov for at faren alltid skulle være der for henne. Hun trengte luft og ikke minst frihet.
Espedal forsøker å livnære seg som forfatter. Han og datteren lever faretruende nær fattigdomsgrensen. Det er så vidt det går rundt. Han skriver seg gjennom sin ensomhet og fortvilelse, noen ganger ved å se tilbake på sitt eget liv og andre ganger ved å grave i familiens historie. Han har mange fellestrekk med sin bestefar, som oppdro sine to morløse døtre alene. Fellesnevneren for både ham selv, faren og bestefaren er deres ensomhet.
Det tok litt tid før jeg vennet meg til Espedals spesielle fortellerstil, der han noen ganger maner på det samme, nesten som om han er redd for at leseren ikke skal forstå hva han mener dersom han ikke gjentar seg selv. Etter hvert ble det nettopp denne måten å fortelle historiene på som fascinerte meg mest. Mens andre forfattere strør om seg med metaforer, bruker Espedal et enkelt språk. Som for eksempel på side 124, hvor han skriver følgende:
”Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten min far, jeg våger ikke å tenke på det, og likevel tenker jeg på det tidlig og sent, om morgenen når jeg våkner og om kvelden: jeg vil ikke klare meg uten ham. Jeg må klarer meg uten ham; om noen år er han borte …”
Gjennom denne måten å beskrive sin savn og lengsler, får forfatteren frem noe ekstraordinært sårt. Og som jeg som leser ble sterkt berørt av. Han er også glitrende til å beskrive stemninger. Som når han på side 46 skriver:
“Leiligheten hadde alt, men den manglet kjærlighet, det var ingen kjærlighet mellom mannen og kvinnen i denne leiligheten, snarere en forakt som med årene vokste til hat, i årene etter at de to døtrene hadde flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom. Det ble synlig det som hadde vært skjult i den store leiligheten, denne forakten, dette innestengte hatet, det kom frem og ble helt tydelig, vi så og hørte det nå, hvordan de angrep og såret hverandre, hvordan de skjelte hverandre ut og ydmyket hverandre, hvordan de gneldret til hverandre, som to dyr, han og hun.”
Alt i alt en svært fascinerende og spesiell roman , som jeg med stor sannsynlighet kommer til å lese om igjen. Da slipper jeg også å sitte og lure på hvem sin historie forfatteren er i gang med å fortelle; sin egen, farens eller bestefarens historie. Jeg skjønner svært godt at denne boka har blitt prisbelønt og også ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.
Når man først forstår Espedals skrivestil, blir man dratt med i hans poetiske måte å se verden og livet og dets evige gjentagelser på. Denne boken er tidvis så stor og samtidig så nær, og inspirerte meg til å skrive min egen historie.
Noe av det beste jeg har lest på lenge.
God bok - Mer kan du lese i dette blogginnlegget
Jaha...? Förstod nog inte den här boken alls. Det bästa var att den var kort och tog slut.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Hilde Berg Nesse
Kristine Abelsnes
AlexanderSupertrampSitater fra dette verket
Oda Bhar siterer Imot kunsten av Tomas Espedal (side 155)
09:55, 17. desember 2009 5 har det som favoritt. Kommentarer: 1
Jeg vet ikke nøyaktig når alderdommen inntreffer, når den slår inn; på et bestemt tidspunkt mister vi evnen til å bestemme vår egen alder, vi blir yngre og yngre med årene, eller det kan være at vi står fast i flere aldre, at vi er nitten og tredve og syvogfemti år av full kraft, på samme tid, det finnes ikke lenger én alder, men flere; det er en umerkelig overgang fra sannhet til diktning, vi dikter alderen og navnet, hvem vi er og hvem vi vil være.
Thina Nordtveit siterer Imot kunsten av Tomas Espedal
21:09, 18. september 2013 2 har det som favoritt.
Jeg fikk ikke denne dagen til, eller det ble en helt umulig dag for meg, den ble ikke slik jeg ville at den skulle bli, ja, hva ville jeg med denne dagen?
Kan jeg si at jeg mistet den, at jeg mistet dagen, hvor mange dager har jeg mistet på denne måten; det ble ikke min dag.
Hans Kristian Meyer siterer Imot kunsten av Tomas Espedal
01:47, 29. mars 2010* 4 har det som favoritt.
Jeg trengte redselen, men raseriet hadde jeg ikke godt av, man henger seg fast i det, som når jakken henger seg fast i et piggtrådgjerde; man blir hengende fast i raseriet.
Kolbjørn Opsahl siterer Imot kunsten av Tomas Espedal (side 121)
18:37, 8. august 2011 5 har det som favoritt.
Når man har vært ulykkelig lenge nok på et sted, hender det at man blir sterkere knyttet til til dette stedet enn til noen andre steder:
Therese Holm siterer Imot kunsten av Tomas Espedal (side 163)
19:48, 13. mai 2011 3 har det som favoritt.
Når man har gitt avkall på kjærligheten, kan man komme til å elske hvem som helst.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
I år vil jeg helst bare gi bort bøker til jul. I motsetning til et påfunn om å kjøpe for eksempel kunstløpskøyter til alle blir jo dette helt rettferdig. Det ligger naturligvis omtanke bak hvert valg. Gevinsten? Det finnes en bok som passer for alle, og ved å begrense alternativene for meg selv til en type gaver blir det kanskje lettere å velge. Det blir vanskelig nok likevel! Kanskje noen må få to?
Ikke alle bøkene er innkjøpt ennå, men jeg håper jeg får gjennomført prosjektet likevel! Alternative forslag mottas gjerne.
Pensumliste for bibliotekarstudie 2014
Bøker jeg ønsker å konsumere i nær fremtid. En liste produsert av meg selv og primært for meg selv.
bare til eget bruk
Bøker jeg har lest i 2012.
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
-
5.
-
6.
