Den forrige boka av forfatteren "Mi briljante venninne" gav meg en følelse av å være lovt et glass sprudlende champagne, som forvandlet seg til en sterk, men endog god saft så fort jeg tok noen slurker. Forventningene denne gangen var dermed skrudd ned på et fornuftig nivå, hvilket viste seg å være en fornuftig tilnærming til mursteinen "Historia om det nye namnet" på 574 sider.
Boka fortsetter der den forrige slapp, bryllupet til Lila med Stefano, hvetebrødsdagene, livet som gift kvinne i en mannsdominert verden og hvordan Elena forholder seg til alt det Lila gjør og ikke gjør.
Vennskapet deres er et sammensurium av følelser, et slags hat-elsk forhold som skildres godt gjennom Elenas øyne. Uten å avsløre for mye, - Lila svikter Elena grovt i denne boka, men kanskje svikter hun seg selv aller mest, før hun fortvilet forsøker å plukke opp de knuste bitene.
Ferrante er svært god på å beskrive den menneskelige psyke, spesielt godt beskriver hun Lilas ektemann, Stefano. Hun gir videre en interessant beskrivelse av 60-tallets Italia, og de politiske strømningene. Strømninger som skal vise seg å forandre Elena, og hennes retning i livet.
Et ankepunkt er lengden på denne boka, - den er altfor lang, selv for Ferrantes nydelige skriving. Enkelte hendelser dveles det altfor lenge ved, og jeg tok meg i å hoppe over noen sider rett som det var, av ren kjedsomhet, uten å gå glipp av noe.
Ettertanken som melder seg etter å ha lest boka er derimot verdifull og vedvarende; hvilke valg har vi som mennesker og er vi så frie som vi gjerne liker å tro? En sentral problemstilling for tidskoloritten i boka, der kvaliteten på kvinners liv i stor grad avgjøres av menn.
Vi er alle avhengige av systemet som omgir oss, - politikk, kultur og kjønn, som begrenser eller gjør at liv og drømmer får blomstre. Videre fabulerer jeg over evner og talenter som skusles bort på grunn av dårlige vekstvilkår, enten det er oppvekst, omgivelser og skjebnens tilfeldige spill.
Elena Ferrante du skriver så nydelig, men jeg savner overraskelsene, de absurde vendingene som gjør at jeg blir provosert eller glad. I motsetning til anmelderne synes jeg at boka har litt for lav hvilepuls, og kan bli litt for forutsigbar. Du får en firer av meg fordi avslutningen er spennende og jeg tvinges på en måte til å lese videre.

Sterk bok nr to i Napolikvartetten. Lila og Elena er ungdommer, unge voksne, Lila gift og Elena student. Om forelskelser, vennskap, turbulente følelser, vold, om å bli, om å reise bort. Ikke like fengende hele veien, men vel bevares- jeg skal lese neste bok også. Slutten gjorde meg veldig nysgjerrig på mer.. Les gjerne mer HER

Andre bind i Napoli-kvartetten

Elena Ferrante er psevdonymet til forfatteren av Napoli-kvartetten. Kun det italienske forlaget vet hvem hun er. Siden forfatteren så åpenbart kjenner mafiaens historie i Napoli fra innsiden (hun har jo selv vokst opp der), er det ekstra interessant å lese Napoli-kvartetten. Man får en følelse av at miljøbeskrivelsen eller tidskoloritten er autentisk ned til den minste lille detalj. Hvor mye av det hun skriver om, er rett og slett selvopplevd? De to første bøkene handler riktignok aller mest om kvinnenes situasjon i etterkrigstidens Italia generelt og Napoli spesielt, men det er ikke uten betydning at det er konturene av mafiaens fremmarsj i denne byen vi aner i bakgrunnen.

(For dem som fremdeles ikke har lest den første boka, advarer jeg om at denne andrebok-omtalen kan oppleves som en spoiler. Les gjerne videre - men på eget ansvar.)

I den første boka i serien - "Mi briljante venninne" - møtte vi venninnene Lila og Lenú. Lenú (som egentlig heter Elena Greco) er jeg-personen og fortelleren av historien. Hun er i midten av 60-årene da hun blir kontaktet av Lilas sønn. Han forteller at Lila er forsvunnet. Deretter starter historien om de to venninnenes oppvekst i Napoli, begge døtre i fattige familier - Lila Cerullo fra en skomakerfamilie, Lenú fra en portnerfamilie. De var begge en gang unge og vakre - Lila mest - og med gode hoder - som Lenú skulle få størst mulighet til å utvikle.

Lila ønsket seg intenst bort fra fattigdommen, og i en alder av 16 år gifter hun seg med Stefano Caracci, kjøtthandler. Grunnen til at hun valgte nettopp ham er at han har lovet å kjøpe de første skoene Lila har tegnet. Dette opplever hun som svært romantisk og lovende. At hun ved å gifte seg med Stefano samtidig vraker Marcello, en mann med nære forbindelser til mafiaen, tenker hun er lurt.

Allerede i bryllupet går det helt galt. For hvem andre enn Marcello Solara ankommer i de skoene Lila har laget, og som Stefano lovet å ta hånd om? Hvilken mann er det hun har giftet seg med? Lila er rasende og dette fører til et scene mellom ektefellene som ender med at Stefano slår henne. Så er han ikke så annerledes alle de andre mennene likevel. Forskjellen er bare at Stefano faktisk elsker Lila og er opprådd og fortvilet over konas raseri. Han kjenner imidlertid ikke noe annet enn nevenes makt. Lenú som på sin side har vært misunnelig på venninnen, som nå har kommet seg bort fra fattigdommen, blir vitne til at ekteskapet egentlig er over før det tok til ...

En sommer inviterer Lila med seg Lenú på sommerferie til Ischia, der de skal sole seg og bade ute ved havet. Lenú går motvillig med på dette, og blir ufrivillig vitne til at Lila innleder et forhold med Nino Saratore, mannen hun selv er forelsket i ... At Lila som allerede er gift, også får ham, mens hun ikke får noen, gjør noe med vennskapet deres.

Mens ekteskapet mellom Lila og Stefano fortsetter sin skjeve gang, får Lenú muligheten til å studere. Hun reiser til Pisa for å studere litteratur. Dermed bringes et nytt element inn i denne fascinerende historien. Det er nemlig mange måter å foreta en klassereise på. Man kan gifte seg oppover i det sosiale hierarkiet, noe Lila gjør, men dessverre ikke høyt nok opp til å slippe unna den sosiale standen hun kommer fra, der mennene er brutale og slår sine koner helseløse. Eller man kan ta seg utdanning og selv klatre opp til de høyere samfunnsklasser. Det gjør Lenú, men det har sin pris. For hører hun egentlig hjemme noe sted til slutt?

Hjemme i Napoli er det ingen som er stolte over hva Lenú presterer. Ingen skjønner hva det vil si å ta seg en høyere utdannelse heller. Her latterliggjøres de skoleflinke, og det er ikke dette ens suksess blir målt på. Kontrasten Lenú opplever når hun er ved universitetet, der hun er høyt respektert, og det hun opplever når hun er hjemme i Napoli, forvirrer henne. Hvem er hun egentlig? Hun som mest av alt bare ønsker å være seg selv, Lenú, men som opplever en fremmedgjorthet uansett hvor hun befinner seg. Dette forsterker seg da hun skal debutere som forfatter. Endelig er det noe mer håndfast, noe folkene der hjemme kan forstå. Hun tror det er en slags stolthet hun ser, skjønt ingen - heller ikke foreldrene - gjør noe forsøk på å lese boka hun har skrevet. Akkurat her møter de henne nok en gang med likegyldighet.

Ved et slumpetreff dukker kladdeboka til Lila opp - der hun skrev historien om den blå feen i 10 års-alderen. Dette gjør at Lenú ønsker å oppsøke Lila, og møtet mellom dem representerer et vendepunkt i vennskapet, etter at det på et vis strandet da Nino valgte Lila og ikke Lenú.

Det skjer uendelig mye mer i denne andre boka i Napoli-kvartetten, men jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen.

Denne boka har - som den foregående - mange lag. På den ene siden får vi innblikk i mafiaens grep om Napoli på 1960-tallet. Vi får også innblikk i etterkrigstidens Europa, der de fleste var fattige, og med et spesielt blikk på kvinnene og deres få valgmuligheter. Nå var nok kvinnenes stilling i Italia en del dårligere enn her i Norge på denne tiden, men ikke mer enn at det utmerket godt går an å relatere seg til Lila og Lenús skjebner. Forskjellen på å bli rikt og fattigslig gift var graden av slit. Det var ikke enkelt å komme løs fra et mislykket ekteskap heller. I mafiaens skygge kunne en utro ektefelle eller en amorøs elsker som stjal konene fra andre risikere å bli drept. Sjansen for en slik skjebne var nok betydelig mindre andre steder i Europa på den tiden. Rivaliseringen mellom Lila og Lenú fortsetter i denne andre boka, nå også om mennene de blir forelsket i. Klassereise er også et viktig stikkord i denne beretningen. Jeg ser at en del kritikere har stilt spørsmål ved hvem av jentene som er mest tro mot seg selv, hvem som best lykkes i å komme seg opp og frem osv. Jeg tror at det er for tidlig å trekke noen konklusjon. Jentene er i begynnelsen av 20-årene, og har mye igjen av livet før de er i nærheten av å få skikkelig fotfeste i de nye livene de forsøker å skape. Vi må nok minst 10 år frem i tid før det er mulig å si noe sikkert om deres livsreise har ført frem.

Dette er den andre boka i serien som jeg har valgt å høre som lydbok, og det har jeg gjort fordi jeg synes Kristin Sørsdal leser så utrolig godt. Hun er Lenú, verken mer eller mindre. Det er et stort persongalleri i boka, men så lenge man bare husker hva som kjennetegner de ulike familiene, er det helt overkommelig å lage seg en slags oversikt over alle personene som kommer og går. Jeg liker fortellerstemmen i bøkene svært godt, og kan nesten ikke vente på at bok nr. 3 i serien skal komme!

Har du ikke fått med deg Napoli-kvartetten enda? Da er det på tide å komme i gang!

Bok nr. 2 i Napolikvartetten om venninnene Lila og Elena.
Boka begynner der første bok avsluttet. Lila, 16 år, er gift med Stefano, men finner raskt ut at ekteskapet ikke er hva hun trodde det skulle være. Hun føler seg som en fange, og hun har mistet den friheten Elena fremdeles har som ugift og student.
Elena satser mye på å få gode nok karakterer så hun kan komme seg unna Napoli for å studere videre.
Sommeren kommer, og Elena blir med Lila, Pina og Nunzia til Ischia. Oppholdet der skal endre livene til de to venninnene for alltid.

Nok en drivende god bok, og jeg kan nesten ikke vente til nr. 3 kommer neste år!

Jeg har latt meg fenge - jeg er inne i historien nå - føler med Elena og Lina. Jeg må lese. Gleder meg til å begynne på bok 3. Dette er god fortellerkunst. Dette er individ og identitet på sitt beste. Her kan man få forståelse for hva det vil si å være kvinne i en mannsdominert kultur, hvordan mafiaen fungerer, hvordan vold blir en del av hverdagen. Igjen - godt jobba Kristin Sørsdal.

Jeg gjentar suksessen fra i fjor, og setter meg som mål å lese 52 bøker i løpet av 2015. Hver fullførte bok legges fortløpende til listen. Har du en bok å anbefale, eller et lignende prosjekt, må du gjerne legge igjen som en kommentar :)

Dette er de bøkene jeg har lest i 2017. Boktitler blir lagt inn etterhvert som de er lest.

• Listeinnslag

For de som ønsker å lese nynorsk

Lest i 2016