Veldig god bok. Det er likevel veldig slitsomt å måtte slå opp navnene hele tiden. Husker jo aldri hvem som er hvem og hvem de er i familie med.

Eg angra ikkje på at eg valde å lese vidare i Napoli-kvartetten. Denne boka tykte eg var hakket betre enn den første. Kanskje er det fordi eg alt har kome inn i historia, og at det var eit kjærkome gjensyn med Lenù, Lila og dei andre? Uansett er det ei interessant, underhaldande og til tider spanande historie ein får bli med på her.

Lila har gifta seg med mafioso-aspiranten Stefano, men trass den materielle velstanden som ekteskapet ber med seg så er ho ikkje lukkeleg. Det er uansett ikkje så lett å vere lukkeleg når ein blir skambanka med jevne mellomrom. Ho finn etter kvart kjærleiken på ein annan kant, men heller ikkje dette fører noko godt med seg. I det heile så gjeng det nedover med Lila i denn boka, i alle fall i det ytre. Men innvendig verkar ho å vere den same sterke jenta som før.

Elena på si side får plass ved eit universitet i Pisa. Ho blir sett ned på av medstudentane, sidan ho er ei fattigjente frå Napoli. Men ho klarer å heve seg over dette, og gjer det godt ved universitetet. Skåret i gleda over dette er at folket hennar heime i Napoli ikkje bryr seg stort om slikt. Slik sett endar ho opp med å havne utanfor både på universitetet og heime, på universitetet pga bakgrunnen og klassetilhøyrigheita si, og heime på grunn av at ho strevar mot noko som dei andre ikkje kan forstå.

Hendingane i boka er frå tidleg 60-tal og der omkring. Forfattaren er overtydande i skildringane av bylivet i Napoli, det er vanskeleg å tenke noko anna enn at vedkomande sjølv har vakse opp i byen. Språket flyt fint, og trass i at boka er på solide 574 sider så hadde eg aldri kjensla av at den var lang. Solid skildring av eit knippe svært ulike ungdomar som er i ferd med å bli vaksne.

Jeg har lest de to første bøkene om Napolikvartetten og kan absolutt anbefale dem for lesere som liker miljøskildringer.

Dette er en direkte fortsettelse av boka ”Mi briljante venninne”. Der den ene slutter, begynner den andre. Leseren blir kjent med mange familier, de fleste fra Napolis arbeiderstrøk. Helt i sentrum står de to venninnene, Elena (som er bokas forteller) og Lila. Gjennom denne andre boka utvikler de seg mer og mer i hver sin retning. Likevel består vennskapet, men det er et komplisert vennskap, noen ganger nært, andre ganger helt fjernt. Elena fortsetter på skolen. Etter den obligatoriske skolegangen går hun videre på gymnaset. Familien hennes har dårlig råd, men strekker seg så langt de kan for den begavede datteren, og med hjelp fra en gammel venninne pluss feriejobber klarer Elena både å få studenteksamen og å komme seg videre på universitetet. Lila derimot som nok er den aller mest evnerike av de to, må slutte etter grunnskolen. I den første boka hørte vi at hun jobbet i farens skobutikk, kreerte en helt ny skomodell og fikk to beilere, Marcello og Stefano. Den første forkastet hun med en gang, den andre sa hun ja til å gifte seg med. Til grunn lå nok mer økonomiske beregninger enn ekte kjærlighet.

Sen ekteskapet kom skeivt ut fra begynnelsen av, i bakgrunnen lurte brødrene Marcello og Michele og deres penger. Ekteskapet med Salvatore var for Lila et langt skritt oppover i samfunnet. Nå kan hun sløse med penger. Samfunnet rundt det unge ekteparet forventer barn. Lila blir gravid, men aborterer. Den negative praten rundt Lila tiltar, og forholdet hennes til ektemannen blir dårligere. Det er en maktkamp mellom de to. Familien til Salvatore driver den kjøtt- og fetthandel, her skaffer Lila seg innpass og det viser seg snart at nærværet hennes er svært positivt for driften. På denne tida er Lila også svært snill med Elena. Hun bekoster skolebøkene hennes og stiller et rom i huset til disposisjon slik at Elena kan få gjøre leksene sine i fred og ro.

I sommerferie reiser de til øya Ischia. Det er Lila, hennes mor, hennes gifte, gravide svigerinne Pina (gift med Rino, Lilas bror) og Elena som Lila har spandert ferien på. De to ektemennene kommer på besøk i helgene. På stranda treffer de daglig to gutter, Nino som Elena har svermet for i årevis, og vennen hans Bruno. Pina lar seg oppvarte fra første stund av Bruno. De tre andre havner i samtaler om litteratur og politikk, dvs. det er mest Nino som snakker. Snart begynner lila å lese bøkene som Elena har tatt med seg, og etterpå kommer hun med egne innlegg som også imponerer den intellektuelle Nino. Både Nino og Lila utmerker seg som dyktige svømmere. Etter en tid erklærer Nino sin kjærlighet til Lila. Elena biter sviket i seg og går med på å dekke kjæresteparet i deres fordekte narrepill overfor Lilas mor og ektemann. Da ferien er slutt, er Lila blitt gravid. Han forteller ektemannen at det ikke er hans barn, men han vender bare det døve øret til. Det Lila ikke får vite før lenge etter, er at i løpet av sommeren har Stefano skaffet seg en elskerinne, Ada som jobber i butikken hans.
Lila forlater Stefano, og takket være gamle kamerater som hjelper henne, får Lila flytte inn i en kummerlig leilighet utenfor barndommens bystrøk. Hun har født en sønn og er overbevist om at Nino er barnets far. Nino og sønnen bor nå sammen med Enrico, som nå er blitt murer og opptatt med å skaffe seg mer kompetanse gjennom et brevstudium. Enrico er dyktig, men blir overgått av Lila som til tross for at hun har langt mindre skolegang, hjelper ham med studiene. Nå er Lila tilbake i den samme fattigdommen som hun startet fra. En dag møter hun Bruno på gaten. Han har tatt over driften av familiens kjøttfabrikk. Han tilbyr Lila jobb i fabrikken. Det er et slitsomt og dårlig betalt arbeid, men Lila har ikke annet valg.

Elena på sin side er blitt ferdig med studiene i Pisa og er nå cand. philol. På universitetet var hun en stund kjæreste med Franco Etter bruddet med ham ble hun kjent med Pietro, en særdeles arbeidsom student med lite utviklede sosiale antenner. Familien hans er alle akademikere, og Elena merker at Pietros hovedoppgave blir høyere verdsatt enn hennes egen fordi han har den rette bakgrunnen. Pietro får en universitetsstilling i Firenze, Elena får ingen. De forlover seg. Elena begynner å skrive utkastet til en roman. Hun gir romanutkastet som gave til Pietro. Han er lite interessert i romaner. Det er derimot moren hans, Adele. Hun er forlagsdirektør i Milano og er svært begeistret for det Elena har skrevet. Hun insisterer på å få gi ut boka. Hun insisterer på å få gi den ut. Den blir fort populær. Elena reiser til Milano der det skal være en promosjon av boka. En mann kritiserer sjangeren. Så reiser en annen mann i salen seg og forsvarer Elenas bok varmt. Det er Nino…

Bok no. 2 og jeg koste meg med hver eneste side.
Elena Ferrante skriver utrolig godt, med et vakkert, lett poetisk sprog men likevel klart og direkte.
For beskrivelse av bokas handling etc, er det mange gode anmeldelser å lese allerede, og jeg er enig i de aller fleste (positive) av dem. Det er bare å skrolle nedover.
Vil bare tillegge at boka er skrevet på nynorsk, noe jeg generelt ikke er så veldig glad i, men i dette tilfellet vil jeg nesten si det blir et pluss. Bøkene er oversatt fra italiensk av Kristin Sørsdal og hun gjør her intet mindre enn en fremragende jobb.
Resultatet er en spennende, innsiktsfull, vakker og dramatisk historie om to uvanlig flinke jenter som trass i meget sterke bånd til hverandre og plassen de vokste opp på, går hver sin vei videre i livet. Men de sterke bindingene består og byr på drama, sorg og glede.
Må leses.

Interessant handling fra 60-tallet (Italia), etter mitt skjønn for langtekkelig

Avbrøt denne boka fordi jeg hadde den på ukeslån fra biblioteket. Pleier å lese ferdig det meste på en uke...

Jeg har latt meg fenge - jeg er inne i historien nå - føler med Elena og Lina. Jeg må lese. Gleder meg til å begynne på bok 3. Dette er god fortellerkunst. Dette er individ og identitet på sitt beste. Her kan man få forståelse for hva det vil si å være kvinne i en mannsdominert kultur, hvordan mafiaen fungerer, hvordan vold blir en del av hverdagen. Igjen - godt jobba Kristin Sørsdal.

Andre bind i Napoli-kvartetten

Elena Ferrante er psevdonymet til forfatteren av Napoli-kvartetten. Kun det italienske forlaget vet hvem hun er. Siden forfatteren så åpenbart kjenner mafiaens historie i Napoli fra innsiden (hun har jo selv vokst opp der), er det ekstra interessant å lese Napoli-kvartetten. Man får en følelse av at miljøbeskrivelsen eller tidskoloritten er autentisk ned til den minste lille detalj. Hvor mye av det hun skriver om, er rett og slett selvopplevd? De to første bøkene handler riktignok aller mest om kvinnenes situasjon i etterkrigstidens Italia generelt og Napoli spesielt, men det er ikke uten betydning at det er konturene av mafiaens fremmarsj i denne byen vi aner i bakgrunnen.

(For dem som fremdeles ikke har lest den første boka, advarer jeg om at denne andrebok-omtalen kan oppleves som en spoiler. Les gjerne videre - men på eget ansvar.)

I den første boka i serien - "Mi briljante venninne" - møtte vi venninnene Lila og Lenú. Lenú (som egentlig heter Elena Greco) er jeg-personen og fortelleren av historien. Hun er i midten av 60-årene da hun blir kontaktet av Lilas sønn. Han forteller at Lila er forsvunnet. Deretter starter historien om de to venninnenes oppvekst i Napoli, begge døtre i fattige familier - Lila Cerullo fra en skomakerfamilie, Lenú fra en portnerfamilie. De var begge en gang unge og vakre - Lila mest - og med gode hoder - som Lenú skulle få størst mulighet til å utvikle.

Lila ønsket seg intenst bort fra fattigdommen, og i en alder av 16 år gifter hun seg med Stefano Caracci, kjøtthandler. Grunnen til at hun valgte nettopp ham er at han har lovet å kjøpe de første skoene Lila har tegnet. Dette opplever hun som svært romantisk og lovende. At hun ved å gifte seg med Stefano samtidig vraker Marcello, en mann med nære forbindelser til mafiaen, tenker hun er lurt.

Allerede i bryllupet går det helt galt. For hvem andre enn Marcello Solara ankommer i de skoene Lila har laget, og som Stefano lovet å ta hånd om? Hvilken mann er det hun har giftet seg med? Lila er rasende og dette fører til et scene mellom ektefellene som ender med at Stefano slår henne. Så er han ikke så annerledes alle de andre mennene likevel. Forskjellen er bare at Stefano faktisk elsker Lila og er opprådd og fortvilet over konas raseri. Han kjenner imidlertid ikke noe annet enn nevenes makt. Lenú som på sin side har vært misunnelig på venninnen, som nå har kommet seg bort fra fattigdommen, blir vitne til at ekteskapet egentlig er over før det tok til ...

En sommer inviterer Lila med seg Lenú på sommerferie til Ischia, der de skal sole seg og bade ute ved havet. Lenú går motvillig med på dette, og blir ufrivillig vitne til at Lila innleder et forhold med Nino Saratore, mannen hun selv er forelsket i ... At Lila som allerede er gift, også får ham, mens hun ikke får noen, gjør noe med vennskapet deres.

Mens ekteskapet mellom Lila og Stefano fortsetter sin skjeve gang, får Lenú muligheten til å studere. Hun reiser til Pisa for å studere litteratur. Dermed bringes et nytt element inn i denne fascinerende historien. Det er nemlig mange måter å foreta en klassereise på. Man kan gifte seg oppover i det sosiale hierarkiet, noe Lila gjør, men dessverre ikke høyt nok opp til å slippe unna den sosiale standen hun kommer fra, der mennene er brutale og slår sine koner helseløse. Eller man kan ta seg utdanning og selv klatre opp til de høyere samfunnsklasser. Det gjør Lenú, men det har sin pris. For hører hun egentlig hjemme noe sted til slutt?

Hjemme i Napoli er det ingen som er stolte over hva Lenú presterer. Ingen skjønner hva det vil si å ta seg en høyere utdannelse heller. Her latterliggjøres de skoleflinke, og det er ikke dette ens suksess blir målt på. Kontrasten Lenú opplever når hun er ved universitetet, der hun er høyt respektert, og det hun opplever når hun er hjemme i Napoli, forvirrer henne. Hvem er hun egentlig? Hun som mest av alt bare ønsker å være seg selv, Lenú, men som opplever en fremmedgjorthet uansett hvor hun befinner seg. Dette forsterker seg da hun skal debutere som forfatter. Endelig er det noe mer håndfast, noe folkene der hjemme kan forstå. Hun tror det er en slags stolthet hun ser, skjønt ingen - heller ikke foreldrene - gjør noe forsøk på å lese boka hun har skrevet. Akkurat her møter de henne nok en gang med likegyldighet.

Ved et slumpetreff dukker kladdeboka til Lila opp - der hun skrev historien om den blå feen i 10 års-alderen. Dette gjør at Lenú ønsker å oppsøke Lila, og møtet mellom dem representerer et vendepunkt i vennskapet, etter at det på et vis strandet da Nino valgte Lila og ikke Lenú.

Det skjer uendelig mye mer i denne andre boka i Napoli-kvartetten, men jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen.

Denne boka har - som den foregående - mange lag. På den ene siden får vi innblikk i mafiaens grep om Napoli på 1960-tallet. Vi får også innblikk i etterkrigstidens Europa, der de fleste var fattige, og med et spesielt blikk på kvinnene og deres få valgmuligheter. Nå var nok kvinnenes stilling i Italia en del dårligere enn her i Norge på denne tiden, men ikke mer enn at det utmerket godt går an å relatere seg til Lila og Lenús skjebner. Forskjellen på å bli rikt og fattigslig gift var graden av slit. Det var ikke enkelt å komme løs fra et mislykket ekteskap heller. I mafiaens skygge kunne en utro ektefelle eller en amorøs elsker som stjal konene fra andre risikere å bli drept. Sjansen for en slik skjebne var nok betydelig mindre andre steder i Europa på den tiden. Rivaliseringen mellom Lila og Lenú fortsetter i denne andre boka, nå også om mennene de blir forelsket i. Klassereise er også et viktig stikkord i denne beretningen. Jeg ser at en del kritikere har stilt spørsmål ved hvem av jentene som er mest tro mot seg selv, hvem som best lykkes i å komme seg opp og frem osv. Jeg tror at det er for tidlig å trekke noen konklusjon. Jentene er i begynnelsen av 20-årene, og har mye igjen av livet før de er i nærheten av å få skikkelig fotfeste i de nye livene de forsøker å skape. Vi må nok minst 10 år frem i tid før det er mulig å si noe sikkert om deres livsreise har ført frem.

Dette er den andre boka i serien som jeg har valgt å høre som lydbok, og det har jeg gjort fordi jeg synes Kristin Sørsdal leser så utrolig godt. Hun er Lenú, verken mer eller mindre. Det er et stort persongalleri i boka, men så lenge man bare husker hva som kjennetegner de ulike familiene, er det helt overkommelig å lage seg en slags oversikt over alle personene som kommer og går. Jeg liker fortellerstemmen i bøkene svært godt, og kan nesten ikke vente på at bok nr. 3 i serien skal komme!

Har du ikke fått med deg Napoli-kvartetten enda? Da er det på tide å komme i gang!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Elena Ferrante skriver svært realistisk. Opplevelsen blir ekte. Du kjenner heten, slagene, slitet, nedverdigelsen. Men samtidig øyner du håpet, gleden, pågangsmotet, dannelsen. Det er sterkt, det er dampende rått, men samtidig vart. Det er stor fortellerkunst."
Link til hele omtalen + link til bloggen min Bjørnebok.