Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2018
Format Heftet
ISBN13 9788202602055
EAN 9788202602055
Genre Grøssere
Omtalt sted Stockholm
Språk Bokmål
Sider 357
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Noe merkelig foregår i Stockholm. Været er ubehagelig varmt og ting føles bare ikke normalt. Så skjer noe så sprøtt og så usannsynlig som at de døde våkner, gjenoppstår. Ikke som de klassiske zombiene vi kjenner til, men som forvirrede, skrøpelige sjeler som lengter hjem.
Vi følger et knippe mennesker som blir berørte av denne utrolige hendelsen. De har til felles at de alle har mistet noen, og må ta stilling til at personen de elsket er kommet tilbake. Konen, sønnen, bestefaren, barnebarnet – de fysisk til stede, men likevel ikke der, sammen med dem. Hvordan skal de takle dette? Og ikke minst, hvordan skal samfunnet takle dette? Leger og eksperter prøver å finne en forklaring på hvorfor dette har skjedd og på hvordan man skal håndtere de udøde, uten at de får det til. «Løsningen» blir å opprette et midlertidig boligkompleks som mest av alt minner om en konsentrasjonsleir.
Til tider er handlingen så skummel og ekkel at jeg måtte lukke boken. Det er grøssende og underfundig, det er originalt og smart. Lindqvist skriver om dette så realistisk og naturlig som om det skulle vært sant.
Jeg likte Vennligheten godt, men dette var en helt annen sjanger. Hadde det ikke vært for at jeg så klipp fra filmen som er ute nå, på kino, ville jeg ikke sett for meg scenarioet som utspiller seg her. Ønsket å plukke opp bakenforliggende refleksjoner, men jeg strakk ikke til.
Hun forsto seg ikke på folk som hadde [vannglasset med gebisset] stående på nattbordet som en glisende påminnelse om kroppens forfall. Briller var en annen sak. Det lå jo en trygghet i å kunne se klart hvis noe skulle skje, men tennene? Som om man plutselig skulle få behov for å tygge på noe.
"Jo da. Men jeg tenker at man i løpet av et langt liv samler opp tanker, erfaringer, kjærlighet, og når man blir åtti år og fortsatt er like klar i hodet, så begynner kroppen å skrante. Inni er dette mennesket fortsatt den samme personen, like vital og observant, men kroppen brytes langsomt ned. Og helt inn i det siste sitter personen inni kroppen sin og roper: Nei, nei, nei ... Og så er man borte."