"What I mean to say is, the more you remember, the more you’ve lost."

Noe av det jeg synes er interessant med dystopier, er å lese forfatternes ulike versjoner av hvordan de ser for seg at en verden etter en katastrofe vil være. Ofte handler en dystopi om overlevelse, ofte med superhelter eller ungdommer som må tåle farlige prøvelser.

Emily St. John Mandel fokuserer på, i romanen Station eleven på temaer som å velge mellom å huske og om å fortrenge, om å bevare sin menneskelighet i en tøff verden og om å finne sin egen frihet. Boken beskriver viktigheten av å bevare kunst og skriftspråket som et middel for å kommunisere og for å kjenne samhørighet.

"But what made it bearable were the friendships, of course, the camaraderie and the music and the Shakespeare, the moments of transcendent beauty and joy when it didn't matter who'd used the last of the rosin on their bow or who anyone had slept with, although someone—probably Sayid—had written "Sartre: Hell is other people" in pen inside one of the caravans and someone else had scratched out "other people" and substituted "flutes."

Romanen viser fragmenter av livet før og etter influensaen - The Georgia Flu - som tok livet av over 99 prosent av verdens befolkning. En omreisende teatertrupp som kun fremfører Shakespeare, fine Star Trek sitater, en avdød skuespiller, tegneserien Station eleven, et Museum of Civilization og en gal pastor veves sammen til en flott helhet.

"There was the flu that exploded like a neutron bomb over the surface of the earth and the shock of the collapse that followed, the first unspeakable years when everyone was traveling, before everyone caught on that there was no place they could walk to where life continued as it had before and settled wherever they could, clustered close together for safety in truck stops and former restaurants and old motels."

Station eleven er en dystopi som er stille i uttrykket. Historien er elegant og litterær i språket. De dystopiske elementene kan virke mer som et virkemiddel for å formidle at kunnskap og kunst vinner over ignoranse og den umenneskelige volden.

Jeg hadde en god leseopplevelse og jeg håper at Station eleven skal bli filmatisert. Boken er ikke perfekt, for noen av figurene er for like og historien er noe saktegående. Den er langt unna bøkene til Atwood, Cronin eller favoritter som The Road av McCarthy, men den har mange fine passasjer og tanker.
Hovedpersonen Kirsten husker jeg fortsatt. Det er noe spesielt med de tøffe og sårbare jentene i litteraturen som fenger meg. Denne boka kommer jeg til å lese om igjen.

"She was thinking about the way she’d always taken for granted that the world had certain people in it, either central to her days or unseen and infrequently thought of. How without any one of these people the world is a subtly but unmistakably altered place, the dial turned just one or two degrees."

Dystopier er ikke bare for ungdom. Dette er en roman for voksne, og jeg elsket den! Her hører vi historier fra den samme tidslinjen fra mange forskjellige personer. Boken handler hovedsakelig om en influensapandemi som utsletter det meste av jordens befolkning. Hvis du blir smittet dør du innen 48 timer. Vi hører historier fra flere personer som forteller om dagene før pandemien og tiden etterpå. Alle historiene er nøstet sammen på et ekstremt god måte, og jeg elsker virkelig måten det er gjort på. Historien er grunnleggende god, og det er noe spennende ved at en pandemi som dette, faktisk er bittelitt reell. It could happen!

"På kryss og tvers av tid og sted, skildrer romanen livet før og etter pandemien. Gradvis avdekkes skjebnens krumspring, som forbinder dem alle. Fordi overlevelse ikke er nok er en postapokalyptisk roman om kunst, erindring og ærgjerrighet, om den tvingende nødvendigheten av mellommenneskelige forhold, om berømmelsens flyktige vesen og om skjønnheten i verden slik vi kjenner den."

Dette er en uhyggelig, vemodig, fredelig og litt annerledes postakopalyptisk roman. Nesten hele verdens befolkning dør brått i en verdensomspennende influensaepidemi, og boka følger en gruppe mennesker før, under og etter den store tragedien. Mye sirkler rundt skuespilleren Arthur og hans venner, medspillere og familie.

Boka viser hvor lett verden går videre uten oss. Her er ingen zombier eller dveling ved voldelige hendelser, selv om de skjer. Det er mer en undring over hvor fort alt vi tar for gitt kan bli borte og virke som noe utrolig og abstrakt for de som kommer etter. Jeg måtte tvinge meg til å lese saktere for å få med meg de poetiske og ettertenksomme beskrivelsene av landskap og mennesker, selv om jeg var utålmodig etter å bla om. Hvordan skal det gå med den omreisende symfonien? Kommer de seg unna den farlige profeten, han som mener det var en mening med at akkurat han overlevde? Jeg gikk fra denne boka i ettertanke og stor takknemlighet over det livet jeg har, som er et usannsynlig glimt i menneskehetens historie og som ikke bør tas for gitt.

Jeg skriver ikke mange bokomtaler, rett og slett fordi jeg oftest synes at så mange av dere andre allerede har skrevet så gode omtaler av de fleste bøkene.
Men denne må jeg skrive noen ord om.

Denne boka seiler rett inn på favorittlista mi! Den grep skikkelig tak i meg, og blir en av de bøkene som blir sittende fast i meg. Uhyggelig realistisk - dette kan jo faktisk skje!
Og med flere parallelle handlingsforløp frem og tilbake i tid, så hadde den så mange lag, synes jeg.

Jeg ser at noen mener den er for saktegående, og derfor ikke helt når opp som god dystopi. Vel, for meg er det noe av det jeg opplever som en av fortellingens styrker. Mange dystopier jeg har lest er preget av mye vold og 'krigersk' atferd. I en verden der all teknologi er gått tapt er det realistisk at man ikke beveger seg så fort, og da synes jeg bokas rolige tempo passer godt. Det gir også leseren tid til refleksjon over den verden som er tapt.

Og så synes jeg språket var så fint! Leste boka i norsk oversettelse, og likte den veldig godt.

Denne må dvele litt over nå, og så rett og slett lese om igjen en gang!
(Forresten så håper jeg på en oppfølger. Hadde gjerne likt å se hvordan det går videre med Kirsten, Jeewan og alle de andre - om å de klarer å utvikle samfunnet videre i retning av det de (vi?) en gang hadde).

Jeg startet på denne etter at forfatter/journalist Øyvind Holen først omtalte den som "The Stand for kulturjournalister" og deretter "Mer presist: The Stand for P2-segmentet" på Facebook. I jungelen av dystopier var det uansett beskrivelse deilig å komme over noe så sjeldent som en vakker og behagelig bok om verdens undergang. Boken flyter avgårde på lavt gir og tar seg heldigvis ikke bryet med å rope alle poengene opp i ansiktene våre.

Vi følger hovedpersonene før og etter den store katastrofen (i dette tilfellet verdensomspennende influensa med 99 % dødelighet), og vi lærer å bli kjent med et fint knippe mennesker som forsøker å takle en ny verden der alle de tingene man tar for gitt er borte. Eller som forfatteren beskriver dem : "These taken-for-granted miracles that had persisted all around them."

Forfatteren følger menneskene 20 år etter katastrofen, og på veien greier han å få oss til å tenke litt over de egentlig ganske absurde livene vi lever i 2016:

"There was a momen on Earth, improbable in retrospect and actually
briefer than a moment in the span of human history, more like the
blink of an eye, when it was possible to make a living solely by
photographing and interviewing famous people."

Tenk det. Eller forestill deg følgende:

"No more Internet. No more social media, no more scrolling through
litanies of dreams and nervous hopes and photographs of lunches, cries
for help and expressions of contentment and relationship-status
updates with heart icons whole or broken, plans to meet up later,
pleas, complaints, desires, pictures of babies dressed as bears or
peppers for Halloween. No more reading and commenting on the life of
others."

Høres det litt fristende ut? Kanskje litt. Men med tanke på at man også må klare seg uten antibiotika, elektrisitet og drivstoff til alle typer kjøretøy går nok ikke regnestykket opp.

Anbefales på det varmeste, kanskje særlig til alle dere som påstår at dere aldri leser science fiction.

(Boken er forresten også gitt ut på norsk. Med den kronglete tittelen "Fordi overlevelse ikke er nok.")

Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).

Dette er Storbritannias fremste pris innen science fiction litteratur. Listen med nominerte er her

huskeliste, for min egen del :)

Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!

Dette er de bøkene jeg har lest i 2017. Boktitler blir lagt inn etterhvert som de er lest.