Solid motvekt til hatretorikk overfor flyktninger

Det går nesten ikke en dag uten at jeg på sosiale medier er vitne til hatefulle utsagn eller "såkalt fakta" om flyktninger, som kun er egnet til å øke fremmedfrykten i samfunnet vårt. Nytt det siste året er at også enkelte norske politikere har hengt seg voldsomt på bølgen, og sjokkerende nok ikke går av veien for ikke å være så nøye med fakta. I rettferdighetens navn forsøker de fleste å skille mellom grunnløse og ekte asylsøkere, men retorikken overfor de grunnløse rammer dessverre også de andre, det vil si de vi gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler er forpliktet til å ta imot. Særlig når man fremhever at det kan være IS-folk blant flyktningene som kommer hit. Glemmer man at det handler om mennesker? Noen ganger kan det faktisk virke slik. Å stenge folk ute har uansett aldri fungert som beskyttelse mot terror.

En god medisin mot egen fremmedfrykt er å bli kjent med menneskene det dreier seg om. Dette er imidlertid noe de færreste av oss får anledning til. Det nest-beste - men på ingen måte dårligste - alternativet er å lese om enkeltskjebner i litteraturen, eller å se filmer som handler om mennesker som er annerledes enn oss selv. Det spiller i grunnen mindre rolle om det handler om fakta eller fiksjon, selv om jeg må innrømme at fakta gjør et enda sterkere inntrykk på meg enn fiksjon. Fiksjonen blir for øvrig sterkere når vi vet at forfatteren selv har en egen flyktningehistorie bak seg. En slik forfatter er Viet Thanh Nguyen.

Viet Thanh Nguyen (f. 1971) er født i Vietnam og er oppvokst i USA. En gang var han selv båtflyktning. I dag er han professor og forfatter i USA, og han har allerede rukket å bli svært prisbelønt for sine bøker. Han mottok Pulitzer-prisen for debutromanen "The Sympathizer" (2015) i 2016. Og han har fått Asian/Pacific American Award for Litterature for novellesamlingen "The Refugees". I dag anses han som en av de viktigste amerikanske stemmene i amerikansk samtidslitteratur, og han ble i 2017 tildelt The MacArthur Foundation Fellowship (kalt "The Genius Grant"). Denne prisen tildeles individer som "viser ekstraordinær originalitet og dedikasjon innenfor sitt fag". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

Novellesamlingen "Flyktningene" inneholder åtte noveller som hver i sær tar opp ulike sider ved det å være flyktning. Personene vi blir presentert for er i all hovedsak vietnamesiske flyktninger i USA. De er i ulik grad preget av det de har vært gjennom, og de sliter med å finne sin plass i sitt nye hjemland. Noen har reist fra familien sin og lider under dette, noen har vært vitne til de forferdeligste ting under flukten, noen føler skyld fordi de kom seg unna med livet i behold, mens andre måtte bøte med livet ... Som kvinnen i novellen "Svartøyde kvinner" som lever av å fortelle andres historier (hun er en ghostwriter), som møter broren sin som har vendt tilbake som spøkelse.

"Jeg har ikke glemt den navnløse blå båten, og den hadde ikke glemt meg, de røde øynene som var malt på begge sider av baugen hadde aldri sluttet å stirre meg i senk. Etter fire begivenhetsløse dager på stille hav under blå himmel og klare netter, kom omsider noen øyer til syne, en svart søm på horisonten langt borte. Det var da et annet skip dukket opp i det fjerne, med kurs rett mot oss. Det var raskt, og vi var langsomme, tynget av mer enn hundre mennesker i en fiskebåt som bare var beregnet på en fiskebåts mannskap og en fiskebåtlast med kald makrell. Broren min tok meg inn i det overfylte maskinrommet med den hvesende motoren og brukte lommekniven til å skjære det lange håret mitt i den korte, hakkete guttefrisyren jeg fortsatt hadde. "Ikke si noe", sa han. Han var femten, og jeg var tretten. "Du høres fortsatt ut som en jente. Ta av deg skjorten." (side 25-26)

Det var ikke redningsmenn som kom, og dette skjønte broren hennes. Piratene tok med seg verdisakene deres og alle jentene ombord, og lot resten være igjen. Broren ble skutt da han beskyttet søsteren sin. Han døde ... hun overlevde ... Men egentlig døde hun sammen med broren sin. Hun har bare ikke skjønt det enda.

I novellen "Den andre mannen" møter vi Liem som blir plassert hos det homofile paret Parrish og Marcus i San Diego, og i "Transplantasjonen" den noe villfarne Arthur som gjør det han kan for å overleve etter at han har spilt bort helseforsikringen sin og trenger en levertransplantasjon. Novellen "I´d love you to want me" handler om en kvinne som er gift med en professor som er i ferd med å bli dement. Ekteskapet ble i sin tid arrangert, men hun står løpet ut med ham, lojal til det siste. En dag bruker han en annen kvinnes navn på henne, og hun påpeker dette overfor ham. Hvor ille fatt er det egentlig med ham? Og så får hun øye på noe han - den demente - har skrevet i notisboken sin: "I dag insisterte hun på at jeg skulle kalle henne noe annet. Må holde bedre øye med henne for hun vet kanskje ikke lenger hvem hun er." I "Amerikanerne" møter vi Vietnamveteranen Carver som en gang slapp bomber over Vietnam, og som nå er tilbake i dette landet. Det blir sterk kost for ham, selv om han stålsetter seg i det lengste. Konfrontasjoner med datteren, som har valgt å slå seg ned i Vietnam, gjør noe med ham.

Den av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg - i tillegg til "Svartøyde kvinner" - er "Fedrelandet". Her møter vi Phuong, som bor i Saigon. Faren hadde en gang en kone og tre barn, men de flyktet fra Vietnam for en hel generasjon siden. Nå er han gift på ny, og han har valgt å kalle barna sine i kull nr. to det samme som dem han fikk i sitt første ekteskap. Han har fremdeles kontakt med sin første kone og har i årenes løp blitt oppdatert på barnas skjebne. Phuong har hele tiden trodd at farens andre barn var mye mer velsignet, og at han elsket dem høyere enn sine vietnamesiske barn. Nå har det gått 27 år, og den ene søsteren i USA, som nå kaller seg Vivien, skal komme på besøk.

Vivien er lege, og hun har med seg en plan over utfluktene hun ønsker å påspandere sin vietnamesiske familie. Hun strør om seg med dollarsedler og det er ikke måte på hvor velstående hun er. Phuong, som "bare" er servitrise, skulle ønske at hun kunne bli med Vivien til USA, for hun ønsker å leve et like rikt liv som søsteren. Før Vivien reiser tilbake til USA får hun imidlertid høre en helt annen historie om det "vellykkete" livet i det forgjettede landet ...

"Jeg vil være som deg", sa Phuong og tok søsterens hender i sine. "Jeg vil dra til USA og bli lege og hjelpe folk. Jeg har ikke lyst til å servere hele livet. Jeg vil bli servert. Jeg vil reise hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil komme tilbake hit og vite at jeg kan dra. Hvis jeg blir her, kommer jeg til å gifte meg med en eller annen gutt uten fremtid og bo sammen med familien hans og få to barn fort og sove i et rom der jeg kan ta på begge veggene samtidig. Jeg tror ikke jeg orker det, det gjør jeg faktisk ikke. Har du aldri følt det sånn?"

"Å, herregud", sa Viven og kikket opp i gondoltaket. Phuong hadde håpet på entusiasme, og ville slått seg til ro med motvilje, forvirring eller nedlatenhet, men hun var ikke forberedt på panikken i søsterens ansikt ..." (side 199)

Det er sterke historier vi blir presentert for i denne novellesamlingen. Forfatterens evne til å mane frem ulike stemninger, vitner om solid fortellerkunst. Persongalleriet er rikelig og mangefasettert, og slik får forfatteren frem mange sider ved det å være flyktning i et land langt hjemmefra. Uansett hvor sørgelige historiene er, er de kjemisk frie for blødmer og klisjéer. Språket er nøktern og det er lite dramatikk på det ytre planet. Mange av situasjonene er riktignok beskrevet nokså inngående, og slik må det nødvendigvis være siden handlingen først og fremst foregår på det indre planet. Likevel er det rikelig å ta tak i for oss som liker å tenke litt selv og ikke ønsker å få alt servert. De sterke historiene blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Styrken i novellesamlingen ligger i variasjonen i historiene, og at dette egentlig kunne handlet om hvem som helst. Man trenger ikke å være spesielt opptatt av flyktninger for å like disse novellene, men dersom man først er det, er det enkelt å tenke seg at historiene har relevans for mange av flyktningene som har funnet frem til vårt land i de senere årene. Ved å komme nærmere inn på enkeltskjebner, åpnes øynene våre for de menneskelige sidene ved en flyktningekrise. Folk er folk, uansett hvor de kommer fra.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Bøker som handler om mennesker som må forlate sitt land og som gir oss et nytt perspektiv og forståelse av innvandring.

Vi møter dette daglig i nyhetene, men uten å ta innover oss det menneskelige aspektet og desperasjonen.

Innspill til flere bøker på listen mottas med takk og innledes fortløpende.

Part 2: Asia, Australia, New Zealand etc.
Reading the World: Read a book from every country in the world. Here's my growing list of titles and recommendations.