Tittelen på boka kunne like gjerne vært Eugène de Rastignac, då det er han som egentlig er hovudpersonen i historia. Den unge og ærgjerrige Rastignac flyttar i 1819 frå provinsen til Paris for å studere, men hovudmålet hans er ikkje utdanninga men heller å skaffe seg innpass i sosietetslivet i byen.

Rastignac bur i eit pensjonat saman med eit knippe andre fargerike mennseke, i alle aldersgrupper og med ulik bakgrunn. Der er mange fornøyelige skildringar av både livet på pensjonatet, av Rastignac sine eskapader for å få ein fot innanfor hjå dei rike og glamorøse, og av dei overfladiske og til dels ondsinna rikfolka. To av desse som er rike, men fattige i ånda, er døtrene til Goriot. Far Goriot var tidlegare ein velståande forretningsmann, men lever no i enkle kår på pensjonatet saman med Rastignac, medan døtrene gjer sitt ytterste for å skvise dei siste restane av formua ut av han.

Det var overraskande lett å trekke parallellar frå denne historia og til dagens samfunn. Det latterlige i å jage etter statussymbol blir framifrå skildra av Balzac, og det er ikkje til å kome bort ifrå at statusjag på bekostning av andre også er brennaktuelt i vår tid. Også tematikken med korleis foreldre kan finne på å skjemme bort ungane sine er relevant, sjølv om ein sjelden ser slike ekstreme tilfeller som Goriot og døtrene.

Eg las denne boka saman med deltakarane i kjell k sin lesesirkel. Det er artig å dele tankar og observasjonar med andre undervegs, og det fører nok til at bøkene ein les på denne måten sit ekstra godt i minnet etterpå.

I denne nyutgaven, den fjerde på norsk, advarer oversetteren Thomas Lundbo om lange setninger og avsnitt. Likevel flyter språket greit og lettlest. Så Solums 2010-utgave kan trygt anbefales, selv om du antakelig må be bokhandelen bestille den for deg.

Far Goriot har fått ny berømmelse etter at økonomen Thomas Piketty har utropt den som en inspirasjon for sin nye bok om kapitalisme i det 21. århundrede. Hovedtemaet i romanen fra 1834 er betydningen av penger, særlig dem man har arvet, for å komme seg opp i det parisiske sosietetslivet. Som Goriot sier på slutten av boken: «Penger er livet. Penger er alt.» Den egentlige hovedpersonen, studenten og streberen Eugène erkjenner at han ikke vil nå statusen han søker ved arbeid alene, men finner at alternative veier kan koste ham mer enn han er villig til å ofre.

Balzac' prosa er svermerisk, nesten febrilsk. Ordene flyter som en stille elv, konstant med adjektivene av de elendiges liv i Paris, hvis håp for fobedring ligger i å komme inn i en absurd sosietetsverden. I et fattigslig pensjonat bor en rekke karikaturer, men romanen kretser først og fremst rundt far Goriot og Eguéne de Rastignac og deres lidelser. Ja, så men, for i deres liv er det gleder, men tragediene synes å dominere. Far Goriot er en forhenværende makaronifabrikant med to døtre, hvis er giftet bort til adelen. Hvorfor bor denne enkle, men sympatiske mannen i et fattiglisg pensjonat, mens døtrene gosser seg i de store palasser? Balzac vikler leseren inn i en verden hvor fasade betyr alt, hvor gods og gull er det som gjør et menneske bra. Marxistene og de gamle kommunistene var visstnok veldig begeistret for Balzac, nettopp fordi han skildret et samfunn i forfall, et dekadent samfunn hvor pengene rår og de fattige forblir fattige, og jeg skjønner Lenin og Trotskijs begeistring for romanen. De rike er riktignok fattig i ånden, og deres rikdom og lengsler etter materielle goder får dem til å forfalle. Rastignac aspirerer å komme inn i denne verden, i en verden hvor penger og luksus er det eneste som teller, og ved hjelp av en slektning får han rettet amorøse og ambisiøse kjærtegn til Goriots døtre, og til slutt kommer han inn i denne avskyelige sosietetsverdenen. I en slags ironi i dette verdensbildet, så er det den yrkeskriminelle Vautrin som fremstår som mest sannferdig, og ikke minst mest sympatiske, sammen med Goriot og Rastignac. Så blir det altså slik: man sitter igjen med forakt for overklassen og dets verden, og med sympati for de fattige, de kriminelle og de forbigåtte - for dem er det mange av.
Denne romanen er en tragedie, og jeg kan uten skam innrømme at jeg felte noen tårer over de siste sidene. Likevel synes jeg tredje del av romanen er litt langdryg, og jeg irriterte meg stadig over disse utakknemlige utsugerskene av noen døtre (men jeg antar dette var Balzac' intensjoner).
Denne romanen anbefales. Og til tross for den åpenbare tragedie, så er den heller ikke uten humor.

Fra www.bokklubben.no:

"Noen bøker er bedre enn andre

På initiativ fra De norske Bokklubbene deltok 100 verdenskjente forfattere fra 54 land i en avstemning der alle fikk stemme på ti skjønnlitterære verk. De 100 bøkene som totalt fikk flest stemmer, utgjør Verdensbiblioteket."

Her var det noen verker jeg har lest, en del verker jeg kjenner til, og en del jeg ikke kjente til fra før, og gjennomgangen av disse bøkene gjorde meg mer nysgjerrig på litteratur fra flere steder i verden og lyst til å utvide horisonten enda mer. Livet er for kort... ;-)

Du vil gråte. Det er det du vil. Du vil lese de bøkene som får deg til å gråte. Her er 10 av dem.

Bøker I alfabetisk rekkefølge, om du skulle velge ein for kvar bokstav kva bok hadde du då valgt?

Ingen antihelter i denne listen - altså ingen Dorian Gray, Macbeth, Emma Bovary, Pinkie Brown eller Alex DeLarge - og ikke ting som f.eks. den katolske tro i Joyces Portrait of the Artist [...], haiene i The Old Man and The Sea eller Loven hos Kafka. Kun tydelig artikulerte skurker, skjønt kanskje mitt valg av Moby Dick og Miltons Satan er et unntak her, men isåfall er de unntak som er for gode til å utebli! Det er nemlig også et poeng at antagonisten tar stor plass og er minneverdig. Man kunne selvsagt ha lagt til alt av Shakespeare i en slik liste, men det er vel gunstig å begrense den en smule; la oss derfor også avgrense listen til klassikere. Gjerne skyt inn forslag - jeg har hverken lest alt eller husket alt. Jeg vet det er mye jeg har glemt av f.eks. Walter Scott, Dostojevskij, Dickens, Balzac og Ibsen, og fra Bibelen, der er det vel mye saftig og mørkt å hente.

Lista viser de siste bøkene i spalta «Klok på bok» i ukeavisa «Dag og tid». Ansvarlig «Medikus Libri» sier dette i utgaven for 26. januar: «For boklækjaren er livet enkelt, eg er her for å få folk til å lese bøker. Gode bøker. Gjerne bøker du ikkje ville lese, om det ikkje var for Klok på bok.»