Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Oslo, høsten 2009. Legen Thomas Brenner er bekymret både for sine gamle foreldre, for døtrene sine og for kona Elisabeth som har en kul i brystet. Romanen handler om en mann som i løpet av noen uker forstår at ingenting er som før, og at alderdommen kryper nærmere.
Omtale fra forlaget
Thomas Brenner nærmer seg 60 år. Hans gamle svigerforeldre krever mye, og hans egne foreldre begynner å bli pleietrengende.Begge døtrene er nokså hjelpeløse og uselvstendige. Jobben krever også sitt, og Thomas selv føler seg heller ikke frisk. Dessuten bekymrer han seg for sin kones nær forestående 60-årsfeiring. Det skal bli stor fest som skal etterfølges av en tur til Chicago. Livet strammer seg til for Thomas Brenner. "De udødelige" forteller innsiktsfullt, levende og klokt om en mann på vei mot alderdommen, med omsorgsansvar for både foreldre og barn, samtidig som hans egne problemer tårner seg opp.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788203197208
EAN 9788203197208
Språk Bokmål
Sider 314
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nok en velskrevet bok, som alle kan kjenne seg igjen i. Den passer for alle, enten man er ung eller gammel. Ketil Bjørnstad er en god menneskeskildrer.
Jeg likte boken svært godt. Den traff meg både i forhold til tema og aktualitet. Gir den en femmer uten å nøle.
Bra start, men ble noe langtrekkelig.
Litt slitsomt med gammeldags språk (sne istedenfor snø, trett istedenfor trøtt, allikevel istedenfor likevel, treogseksti istedenfor sekstitre, osv). Det er vel bare folk over 80 som bruker slike ord?
Men mange interessante tanker for meg som er i 50-årene.
Dyrene drepte hverandre eller overga seg, fant en fredelig plass for å dø når tiden var inne. Menneskets lodd var å erfare at tiden aldri var inne, men at alt man hadde oppnådd tilslutt skulle tas fra en, at man skulle ribbes som en fugl og sitte naken tilbake på et eller annet sykehjem og holde livet sitt som en luftboble i hånden.
Det paradoksale i foreldrerollen var jo at man med all mulig omsorg ønsket å få barna til ikke å ha bruk for dem mer. Den største befrielsen, selve målsetningen, var altså å ikke være til nytte lenger. Etter årelangt strev, hvor man mer enn noe ønsket å være altoverskyggende synlig, ønsket man, på et visst tidspunkt, å bli nærmest tilintetgjort. Ingenting av det som hadde vært viktig å få sagt, skulle lenger ha noen betydning. Man ønsket å være glemt.
Hele Holmenkollåsen var invadert av damer som en gang hadde gått med Davy Crockett-pelsluer, men som nå føk omkring med flagrende, pornobleket hår mellom terapi-instituttene, spa avdelingene, barnehagene, skolene, skiløypene og matvarebutikkene. Holmenkollåsen var ikke bygget for det.
Folk følte seg vel sammen med henne. Hun hørte alltid på andres historier, men uansett hva hun fortalte, klarte hun alltid å toppe dem med beretninger fra sitt eget liv.
Da arbeidsdagen var over en drøy time senere, ringte han til Elisabeth. Bare det å høre stemmen hennes var en lettelse. Hjertet hans slo over til sinus-rytme allerede etter den første setningen.