Bokelskere.no

Liker veldig godt mange av Ketil Bjørnstads bøker, men denne var veldig traurig. Det er langt mellom lyspunktene i livet til hovedpersonen Thomas. Han er hudløst ærlig og samvittighetsfull, men har det ikke bra. Ved å prøve å ikke såre noen blir han utydelig for andre og kjip for seg selv.

Jeg har nå lest 100 sider av boka, men er ikke sikker på om jeg liker den så godt. Bjørnstad har et godt språk, men den forakten han har gitt hovedpersonen i boka ovenfor sine døtre virker ikke helt troverdig på meg. Håper boka blir bedre ettervert...

Boka tar opp viktige tema som menneskeverd og eldreomsorg,men det provoserer meg at Elisabeth må slutte i jobben for å ta seg av sine krevende foreldre og de voksne døtrene som ikke forsørger seg selv.Samtidig klarer de ikke å ta vare på seg selv og egen helse.Er bare halveis i boka.

Jeg synes faktisk boka var litt morsom... Det er kanskje et "traurig" tema, klemma mellom omsorg for både gamle foreldre og voksne unger som aldri kommer seg til å stå på egne ben. Huttetu. Og egen dødsangst og fortrening av egne behov. Og angst for å miste. Hovedpersonen, legen Thomas, er jo fryktelig omsorgsfull og selvoppofrende da. Og tidvis får en lyst til å riste han i mangelen på krav og grenser for sine omgivelser. Samtidig som det er mye godt i den omsorgen som utøves her, og refleksjonene han gjør seg. Jeg synes at noe av styrken i denne boka var humoren i all hverdagstravelheten. Som beskrivelsene av faren som ROPER eller hvordan han sjøl springer ut i skogen og gjemmer seg for å slippe å møte på en gammel skolevenninne. Jeg synes ikke boka holdt hele veien, jeg forventer på en måte mer, men den er en fin skildring av aktuelle problemstillinger i vår tid.

Jeg synes også det var mye morsomt i denne! I tillegg til eksemplene dine, må jeg nevne måten han beskriver døtrene sine på - en vittig blanding av ømhet og oppgitthet. Boka fikk meg til å reflektere en del over mine egne foreldres alderdom, og til å sende dem noen takknemlige tanker for å ha utstyrt meg med en viss grad av selvstendighet!

Da er jeg ferdig ned boka, og her er min omtale:

Allmennlegen Thomas Brenner og Elisabeth Dahl har vært gift i en mannsalder. Nå nærmer de seg begge seksti, og tidspunktet da de skulle kunnet nyte sitt otium burde for lengst ha kommet ... I stedet er de under krysspress fra alle kanter, med uselvstendige og godt voksne unger, og aldrende foreldre som blir mer og mer hjelpetrengende.

Datteren Anika på 26 år bor fremdeles hjemme, og selv om hun er i en alder hvor hun for lengst skulle ha startet på sitt eget liv, er det intet som tyder på at hun har tenkt å flytte hjemmefra. Hun spiser seg fetere og fetere, sover halve dagen, lar seg forsørge av faren og produserer mislykkede sølvsmykker som ingen vil kjøpe, mens hun innbilder seg at hun driver med kunst. Line har flyttet hjemmefra og forsøker å livnære seg som danser, men uten foreldrenes jevnlige pengestøtte, ville hun aldri kunnet klare seg ... Likevel flyr hun rundt og leker kul og radikal, mens hun - ifølge faren - lever som en rentenist. Elisabeth har endog sluttet i jobben sin for å rekke over alt, og det har de egentlig ikke råd til. Særlig fordi døtrene fremdeles ikke klarer seg selv.

Ekteparet Brenner/Dahl bor i sokkelen av det svære huset til Elisabeths foreldre i Holmenkollen. Mens Elisabeth springer rundt og lystrer spesielt sin mors minste vink, forsøker Thomas å være til hjelp for sine snart nitti år gamle foreldre, som trenger ham mer og mer. Til slutt er det ingen vei utenom: moren må på sykehjem. Uansett hvor mye Thomas stiller opp for foreldrene sine, slites han nesten i stykker av dårlig samvittighet. For det blir jo aldri nok. Det groteske ved å bli gammel springer Thomas i øynene der han skifter bleier på sin egen far, som blir mer og mer urimelig i sine krav til sønnen. Dette kombinert med at han aldri blir herre i eget hus, sliter Thomas nesten helt ut. Ikke har de noen utsikter til arv heller, for faren hans har tapt store summer på dårlige fondsplasseringer, mens Elisabeths foreldre har belånt huset de bor i opp til pipa på sine eldre dager. Og når han tilfeldigvis oppdager en kul i konas ene bryst - en kul hun ikke vil ha noe snakk om - og han selv plages med hjerteflimmer, er det betimelig å stille spørsmål ved når nok er nok ... I mens planlegger Thomas et gigantisk sekstiårslag for sin kone, etterfulgt av en tur for dem og døtrene til Chicag0, der de skal gå i forfatteren Sauls Bellows fotspor ...

Jeg bokstavelig talt slukte denne boka og klarte ikke å legge den fra meg. Tematikken er ikke omtalt i litteraturen i særlig grad. I alle fall har ikke jeg fått det med meg. Jeg er fra før av en ihuga Bjørnstad-fan, og har fulgt hans forfatterskap gjennom nesten 30 år. Derfor har jeg lett for å tilgi ham at enkelte bøker i hans forfatterskap kanskje ikke har vært like sterke. "De udødelige" begynte veldig bra, men etter hvert som jeg kom lenger uti, synes jeg at den tapte seg litt. Det som trekker ned er at personene fremstår som litt for karikerte, og at det noen ganger kunne virke som om forfatteren var redd for at leseren ikke skulle forstå hvor han ville og ble for overtydelig. Dermed ble svært lite overlatt til leserens fantasi. Samtidig vil jeg understreke at jeg særlig i første halvpart av boka humret og lo mye, for oppi alt det tragiske var det også mye humor. Beskrivelsen av miljøet i Holmenkollen, snobberiet og ikke minst motkreftene til det mest outrerte, synes jeg Bjørnstad beskrev med snert og varme. Videre fant jeg Thomas Brenners filosofering over menneskenes streben etter å leve lengst mulig, uten egentlig å skjønne konsekvensene av å komme opp i både nitti og hundre år, og mangelen på erkjennelse av at vi alle tross alt skal dø en gang, interessante. Jeg ble for øvrig svært irritert over all den dilling og dalling som ble døtrene til del, og at foreldrene aldri stilte et eneste krav. Ikke til å undres over at de aldri tok skrittet videre for å bli selvstendige ... Bjørnstad skriver godt! Her blir det et sterkt terningkast fire.

Nå har jeg lest boken. Dvs. første del, men andre del begynte boken å kjede meg og det ble til at jeg skumleste for å få med meg slutten. Tror mange poeng går meg hus forbi fordi jeg ikke er oppvokst i Oslo/Holmenkollen.

Den boken som jeg har lest ut i løpet av 2 dager av samme forfatter - Drømmemesteren. Jeg har skrevet en anmeldelse. Den boken grep meg virkelig, vel så mye at jeg ønsker meg dokumentaren om Bendik Riis + CD som inneholder tegninger, malerier, artikler, dikt. Med andre ord lære å kjenne ham som ikke fikk heder mens han enda levde, men av kunstnere som kom til senere.

Begynte på denne i går kveld. Ser fram til videre lesning.

Spent på å høre fra deg om denne, Kirsten. Står på "ventelisten" min. Bjørnstad er en av mine favorittforfattere.

Har kommet et godt stykke videre i boken. God flyt. Liker boken.

Jeg har Oda og Munch av Ketil Bjørnstad. Synes at han skriver godt. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke har lest mer av ham. Drømmemesteren står for neste tur etterpå.

Jeg har kjøpt "Oda" også. Deilig å ha mye å glede seg til

Den har jeg lest flere ganger. Fikk min mor hekta på Oda og hennes familie i sin tid. For det er en interessant familie både på hennes familie side og ektemakens ++

Fin omtale, Rose-Marie. Denne gleder jeg meg til.

Akkurat ferdig med denne nå jeg. Den kommer nok ikke på høyde med "Musikk-trilogien" nei...en del interessante problemstillinger har den, godt språk og grei struktur, men den virker ikke så fullendt og gjennomarbeidet som trilogien; heller ikke er karakterene så troverdige og realistiske....grei nok som roman - og at slutten ble som den ble, var ingen overraskelse. Men jeg kan gjerne gi den terningkast 4 så vidt.

Jeg har akkurat lest boka ferdig, og det gjorde jeg mens jeg var på besøk hos min gamle mor på 92 år. Hun har nylig flytta på sykehjem, LANGT borte fra sine nærmeste. Dette gjorde jo noe med leseropplevelsen. Jeg er vel enig i at Bjørnstad kanskje ble for overtydelig i sin skildring, men ok. Jeg tror hans skildring av en familie som stadig går rundt grøten og ikke våger å rydde opp i aktuelle ting er et vanlig problem i dagens stressede liv, selv om det nok er satt litt på spissen. Jeg har veldig sans for Bjørnstad, og jeg tar meg i å lure på hva er det med Elisabet (bla litterært)? Fikk mange tanker, tro om det kan bli en oppfølger? Får lyst å finne fram triologien om Alveberg igjen. Oppdaget nå at den bør friskes opp igjen, for den var også bra.

Jeg lurer på om vi leser samme bok ... ? Jeg har riktignok ikke kommet lenger enn til side 60, men jeg synes virkelig dette er noe av det morsomste Bjørnstad har skrevet! Jeg knegger meg gjennom side etter side ... ;-) Og det på tross av den alvorlige undertonen ...

Jeg likte den veldig godt også...kom vel omtrent til s.60, måtte faktisk levere den inn, men har satt meg opp på den igjen. Det var venteliste på den, og jeg fikk derfor ikke fornyet den. Men skal lese den ferdig neste gang det blir min tur. (Enklere når jeg får rippet inn lydbøkene...)

Har lese fleire anmeldelsar av denne romanen, og ser dei er blanda. Sjølv likte eg boka godt. Tykkjer det er ein realistisk samtidsskildring. Bjørnstad skriv ut frå sitt eige liv. Han har vore sterkt plaga av hjerteflimmer, og han har foreldre som måtte på sjukeheim. "Omsorgsklemma" som hovudpersonen er komen i, er det nok mange som kjenner seg att i. Lækjaren Brenner byrjar å dra på åra, er ikkje heilt frisk, har gamle, skrøpelege foreldre som treng omsorg og barn som slit med å etablere seg, og som også treng hjelp. Me får hans tankar om problema og hans refleksjonar over livet.

Bjørnstad sa i eit intervju at dette også er ein politisk roman. "Det handler om respekten for livet. Den må vi aldri miste" Han seier og at i vårt samfunn "er det mye snakk om profitt og lite snakk om menneskeverd".

Jeg er helt klart både enig i at verdighet for mennesker i alle aldre er viktig, og at Bjørnstad adresserer en vanskelig situasjon knyttet til egen og foreldrenes svekkede helse. Imidlertid synes jeg hans relasjon til og skjerming av sin kone og sine barn vitner om en som ikke mestrer å sette grenser. Dette er med på å stille ham overfor et unødvendig stort krysspress som også rammer de han forsøker å beskytte når han dør.

Derfor tenker jeg at han er i en vanskelig situasjon, men på toppen av det ikke særlig god til å håndtere den på en god måte for noen.

Det hørtes vemodig ut...jeg har tenkt å lese den ja; har prioritert han litt i det siste. Kjøpte blant annet Victor Alveberg trilogien på salget nå.

Gled deg! Alveberg-trilogien er fantastisk.

Nå har jeg begynt på De udødelige, før jeg tar Alveberg...jeg liker godt måten han skriver på, lett og engasjerende.

Ja, han kan skrive, Bjørnstad...glad for at jeg "gjenoppdaget" han gjennom "musikk-trilogien."

Ser at det er delte meninger om Bjørnstads siste utgivelse, så da blir det spennende å se hva jeg synes. Har akkurat funnet fram boken og tenkte å starte på den i morgen.

Nettopp startet jeg også...begynner bra synes jeg. (Jeg har den i "papir", så jeg lytter et par andre lydbøker innimellom, pluss et par papir til...phuh...man burde disiplinere seg mer!)