Det var mange grunner til at jeg elsket å lese: Jeg leste for å puste, jeg leste for å leve (mitt eget liv så vel som andres), jeg leste for å reise til andre steder, jeg leste for å flykte fra en brutal virkelighet, jeg leste for å dempe lyden av smellene fra krigen i Libanon, jeg leste for å kunne ignorere ropingen fra foreldrene mine og deres daglige krangler og kvaler, jeg leste for å tilfredstille min egen grådighet, jeg leste for å bli sterkere, jeg leste for å glemme, jeg leste for å huske, jeg leste for å forstå, jeg leste for håpets skyld, jeg leste for å kunne planlegge, jeg leste for å kunne tro, jeg leste for å kunnne elske, jeg leste for lysten og lengselen og begjærets skyld...

Men selv den mest fruktbare jord kan ikke få et tre til å vokse hvis det ikke plantes et frø i den. Hva var så mitt frø? Hvem er det som har vært - og fortsatt er - min viktigste mentor på denne stadig vedvarende reisen?
En allmektig følgesvenn som kalles Litteratur.

Dette er faktisk et råd jeg gir til alle kvinner som ber meg om å veilede dem fordi de feilaktig tar min glødende entusiasme som en slags guru-lignende visdom. «Bøker», svarer jeg. Ikke vær redd for å lese bøker, ikke engang de mest fritenkende og tilsynelatende usedelige av dem.

Som kvinne trenger jeg mannen. Ingen tvil om det. Jeg elsker dette behovet, og jeg dyrker det og er stolt av det. Som kvinne er jeg klar over at mannen også trenger meg. Og jeg elsker også dette behovet, og godtar det, dyrker det og er stolt av det. Men det er en enorm forskjell på det å behøve en annen, og det å være avhengig av en annen - å bli et vedheng eller tilbehør for en annen person.

En venn spurte meg en gang: "Hva er ditt yndlingssted i hele verden?" Og jeg svarte straks: "Mitt eget hode." Så kanskje min egentlige hjemby rett og slett er .. meg selv!

Det er faktisk en grunn til at vi har fått tildelt negler: for å kunne skille ting fra hverandre, grave dypere, skrape av den generaliserende sensasjonslystne ytre huden og finne det som ligger bakenfor den glitrende overflaten...

TAKK ... Sist men ikke minst vil jeg takke foreldrene mine for deres gode og dårlige egenskaper, for deres øyeblikk av tvil og tro på meg, for det de har oppnådd, og det de har mislyktes med, for de riktige og gale tingene de har sagt, for det de har tatt og det de har gitt, for at de har rotet det til for meg, og hjulpet meg - ofte begge deler på en gang....