Når mennesker er så vakre at de blir syke av det. Og samfunnet ikke kan eller vet å forstå at noen barn er der for sine foreldre på en måte de aldri skulle. Men som de måtte fordi de ikke kunne velge det bort. Kjærlighet kan ikke velges bort. Og barn legger sitt kinn til sine mødres dager. Bærer sin mor før hun selv kan gå. Slik burde det ikke være. Men slik er det. Og samfunnet, det er vi, må vite, vi vet så lite om det å være syk.

«Å bruke heroin er det høyeste et menneske kan rope.»

Har du noen gang vært syk? Har du noen gang endevendt en leilighet fordi du trodde at det var medisiner der, som du kanskje hadde glemt? Har du noen gang vært så syk at du ville gjort alt for å få de medisinene du trengte? Medisiner som noen ikke lar deg få fordi det passer seg liksom ikke. Jeg mener; du har brukket beinet, men får ikke gips. Du har sukkersyke, men får ikke insulin. Du har kreft, men får ikke cellegift. Nei, kom tilbake om noen år, når du har vært syk lenge nok, like før du dør, da får du medisiner, kanskje, så hjertet ditt slutter å blø. Men først skal du gjennom et helvete. Du skal sulte og fryse og tigge og stjele, ligge med menn som ikke vet verken hvem du er eller hvem de selv er, og så skal du angre for at du stod i det. Livet. Det er synd om det moderne samfunnet. Kunnskapsbristen. At vi ennå ikke vet at noen mennesker er så vakre at de blir syke av det. Det mykeste barnet i søskenflokken. Det ømmeste punktet i familien. Som tok det hele inn. Men som noen glemte å spørre, fordi ingen så; hva er det du trenger? Du trenger vel også noe?

Hvert barn har et flamme i brystet. Noen vil si at den er tent av Gud. Andre vil si noe annet. Første gang du holder barnet ditt inntill deg, første gang du møter blikket hennes, ser du det. Dette lyset som er henne. Som du tenker at ingen noen gang må slukke. Barnets kraft. Lyset i barnet. Det kommer ikke utenfra eller ovenfra. Det kommer fra barnet selv.

"Det er når jeg sitter på kanten av Fontana di Trevi, for det er hva jeg tenker når jeg ser på Lea som bader, at hun er Anita Ekberg i Fellinis film La Dolce Vita. Det er da jeg tenker at det er tilfeldig at jeg ikke er henne, at hun ikke er Anita. At livet farer med oss slik det gjør. Ikke fortell meg en gang til at gatejentene i hovedstaden har valgt det selv. Hennes drømmer er dine drømmer, og mine drømmer - og en gang var hun det barnet du har på fanget."