2020
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Maximilien Aue har fransk mor og tysk far. Faren forsvant mens han var liten, og han har aldri akseptert morens senere forhold til en franskmann. Etter endt utdannelse blir han i ren vanvare vervet til SS. Boka følger han gjennom alle krigens faser. Felttog i Ukraina og massakrene i Babij Jar er noe av det som skildres. Vi møter oppdiktede personer og kjente skikkelser som Hitler, Speer og Eichmann.
Omtale fra forlaget
En ung mann blir vervet til SS på slutten av 1930-årene, og vi følger ham gjennom alle krigens faser - fra felttoget i Ukraina til de siste dagers totale sammenbrudd. Vi møter oppdiktede personer og kjente skikkelser som Hitler, Speer og Eichmann. Det er ingen angrende synder som forteller sin historie, men en mann som stiller spørsmålet direkte til leseren: Er du sikker på at du er så mye bedre enn meg? Her er ingenting vakkert. Både volds- og sexscener er grusomme. Og bødlene er alltid rede, slik de har vært det senere i blant annet Algérie, Vietnam, Balkan og Rwanda. "De velvillige" har vakt sensasjon og debatt, er prisbelønt, har solgt i en million eksemplarer på fransk og utgis i mer enn 30 land.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2008
Format Innbundet
ISBN13 9788203210648
EAN 9788203210648
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1939-1945
Omtalt sted Tyskland Sovjetunionen
Språk Bokmål
Sider 1037
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Bastianprisen. Voksen 2009
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ja, hva skal man si om denne? Det er en lang bok. Altfor lang, spør du meg. Og setningene ... Her er det setninger som gjerne strekker seg over halvannen side; og jeg lurer på om det er med vilje for å få frem alt det kaotiske som foregår i hodet til jeg-personen; og jeg får også inntrykk av at setningene bare blir lengre og lengre jo dypere ut i boka man kommer og jo mer forskrudd hovedpersonen blir. I tillegg er det nærmest ingen inndeling i kapitler. Historien bare fortsetter og fortsetter, og det er liksom ikke noen tid til å trekke pusten. Det er utmattende, rett og slett.
Dette er en bok som muligens skal forsøke å sjokkere ved å fortelle om det som skjedde i Ukraina, i Kaukasus, i Stalingrad, i Auschwitz, og i Berlin på slutten av krigen. Det er selvsagt rystende historie, men man kjenner jo til mye av dette fra før, så overraskende er det ikke. Det er bare synd den skjønnlitterære historien blir for langdryg og, etter hvert, total uinteressant. Her er en jeg-person som skal fortelle alt han har lært om språkhistorie i Kaukasus, legge detaljert ut om alle møter med alle interessante og totalt uinteressante personer han har møtt, fortelle om alle sine seksuelle fantasier om sin søster og gud vet hvem, til minste detalj; det er ikke måte på hva han føler leseren må ha innsikt i, og det tar liksom aldri slutt. Det er sjelden jeg har vært så lei på slutten av en bok som det jeg var med denne. Tusen sider er syv hundre for mye.
Jeg gir terningkast 3; man får mye historie her, selv om den er pakket inn i en jeg-persons noe uinteressante, masende og trettende egenhistorie.
En fortelling om Jødene ut fra en nazists perspektiv. Interresant lesning, men boken hadde slett ikke trengt å være så omfattende og lang for å få fram poenget.
Svært underholdende bok om grusomme ting.
Politiske tenkere har ofte pekt på at i krigstid mister samfunnsborgeren, i hvert fall den mannlige sådanne, en av sine mest grunnleggende rettigheter, retten til å leve, og sånn har det vært siden den franske revolusjon og innføringen av verneplikten, som nå er et universelt, eller nesten universelt godtatt prinsipp. Men de har sjelden nevnt at borgeren samtidig mister en annen rettighet, minst like grunnleggende og for ham kanskje enda mer avgjørende med hensyn til de tanker han gjør seg om seg selv som sivilisert menneske: retten til ikke å ta liv.
Skyldig, jeg? Sykepleiersken har ikke drept noen, hun bare kledde av og beroliget pasientene, ordinære handlinger i hennes yrke Legen har heller ikke drept noen, han bare bekreftet diagnosen i henhold til kriterier som andre instanser hadde definert. assistenten som skrur opp kranen for gassen, han som altså er nærmest drapet i tid og rom, utfører en teknisk funksjon under kontroll av sine overordnede og flere leger. Arbeiderne som tømmer rommet, gjør et nødvendig renholdsarbeid, som dessuten er høyst motbydelig. Politimannen følger sin rutine, som går ut på å konstatere et dødsfall og notere at det inntraff uten brudd på gjeldende lover. Hvem er da skyldig? Alle eller ingen? Hvorfor skulle arbeideren ved gasskranen være mer skyldig enn arbeideren i fyrrommet, i hageanlegget eller i garasjene?
Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke et bedre menneske.
Her er alleboktitlene nevnt i boka Livet! Litteraturen! av Tor Eystein Øverås.
Bøker jeg ikke finner på Bokelskere: